HCS
En vanlig fyr fra bygda..
For en stund tilbake gikk det et tv program på NRK som het den russiske bjørns rike. Den handlet bla om bjørner som vandret over store avstander for mat og ly. Hva har dette med HI-fi å gjøre spørr du ? ... For å ta det ned til dette fora sitt begrepsnivaå vil jeg anta at vi alle har reist litt i hi-fi riket. Lett, brukt masse penger, ledd og grått. Noen ganger var det innertier, andre ganger helt skivebom...Noe vi innrømmet langt senere... For det vi har nå er jo som oftest det beste vi har hørt... Uansett.. ;D
Anyway, jeg har gått en lang og kronglete gang for å finne høytalere som var gjennomført det jeg ville ha. Alle de høytalerene jeg har prøvd selv de siste årene har hatt kvaliteter på noe, men ikke jevnt over det jeg kunne tenke meg. For å oppsummere kort kan jeg jo nevne litt om de jeg har hatt i min egen stue de siste 4 årene. I tillegg kommer jo alle de jeg har hørt hos andre i deres oppsett. Og det er jo noen jeg eide før dette tidspuktet, men velger å utelate de her..
Den første jeg kjøpte for 4 år siden var B&W 604 versjon1. Den forbigår vi i taushet. Jeg har hørt endel bra av de store til B&W, men budsjett modellene deres er fæle i mine ører. Så ble det Pro Ac Studio 200. Den hadde en nydelig mellomtone, men jeg synes den ikke ga noen skikkelig livefølelse. At en annen kompis sine Pro Ac Respons 3.5 gjorde meg frelst på dette merket en periode skal vel ikke stikkes under en stol, liker Pro AC
Så kom JM lab Alcore inn i mitt liv. Digre beist på 86 kg hver. Meget god finish borsett ifra at bass elementene løsnet... Ble limt med vinduslim, noe som er vanlig ble det sagt av repratøren..Han jobber for en av de større spesialist butikkene i oslo... Lyden, vel, selv om jeg bi ampet med store transe trinn ble det ikke noen godlyd. Den eneste som tilsutt åpna disse beista var et PA effekttrinn fra Crown. Men vifte lyd og et utseende som kunne vært svigermor ifra helvete verdig på forsterkeren, så bestemte jeg meg for å skaffe andre høytalere
De neste var Monitor Audio GS 60. Dette var saker. Velbygde og vakre rett og slett. Og med en tørr engelsk lyd jeg likte godt. Dette spilte musikk! Syntes jeg da... Etter en stund ble jeg litt lei av prektigheten...Ville ha noen som fikk tak og vegger til å flytte seg... Inn flytter Snell A3i. Store, og stygge... Men 12 tommer elementet gjorde at jeg fikk brukbar bass. En klassiker av sin tid, uten at jeg helt lot meg rive med av den grunn...
Så var turen kommet til Vienna Acoustic Strauss. Hvilken varme, hvilken sødme...Og for en finish... Dette var møbelsnekkeri på høyt plan. Lyden var varm og tilgivende uansett "maltrakteringer" av kabler, kilder og andre uhumskheter vi audiofile støter borti.. Alikvel ble det litt for snilt, litt for prektig..Og dynamikken var ikke helt der... Jeg hadde også en kort periode en Avalon Isis klone på besøk også. Spennede å se på og splite med masse luft. Var Theil elementer i denne. Men masse luft ble litt slitsomt. Jeg ville høre musikk, ikke hver en detalj ned til mikronivå i alle frekvenser...
Så klonene fikk reisepass og over til Consonace M12. Horn! Juhu, dette var kule saker...Inn your face liksom. På noen opptakk var live-følelsen helt ypperlig! Men bassen syntes jeg ikke var så veldig god på disse.Enda jeg satte de helt inntil bakveggen. Så da dukka Snell B minor opp. Og det er bass-messig en artig sak. Men metalldiskant er og blir METALL-diskant.. Så ut med snell, selvom jeg har beholdt et sett E3 for nostalgi :. En periode hadde jeg så PE Leon. Franske høytalere med innbygget bass på 10 tommer. De hadde en særs god øvre mellombass, men mellontonen ble rett og slett litt usammenhengende ifht resten syntes jeg da.
Da dukket det opp en annen sjelden fugel hos meg. Tannoy Kingdom! Hver høytaler så ut som et barskap ifra et middels engelsk gods, men spille kunne de. Tørr monitoraktig lyd som ga deg nøyaktig det som var på plate. Tannoy vil alltid ha en plass i mitt hjerte!
Neste sett ut var Hyperion 938. Dette var svært pene høytalere som hadde noen helt unike egenskaper. God dynamikk, bra skyv i bassen og med godt perspektiv. Disse hadde jeg nok hatt den dag idag hadde "sjefen" hjemme kommet å klagd på sin indirekte "kvinnemåte" at hun ville at jeg skulle bytte.
Og der er jeg idag, Charion Ursa Major. Jeg hadde ingen forventinger til denne høytaleren da jeg hentet den i Oslo. Bare litt ang utseende. Men vakker er den synes jeg. Kanskje litt høy, 142 cm med spikes ute... Men dette spiller musikk. Her har jeg luft, perspektiv, skyv i nedre oktaver og glød. Jeg var forøvrig litt skeptisk til om mine monoblokker, Kora 100SB, greide å drive disse høytalerne, men den frykten skulle være ubegrunnet. Noe jeg egentlig burde visst...Testet nemmlig AR sin gamle model 250d MK2. Et svært beist som får små set-forsterkere til å se ut som en hobby forsøkt fortært av en Nazgul... ;D.. Uansett, Kora hadde mer kontroll der nede enn AR og mer harpiks og detaljer på topp...
Konklusjonen på denne lange smørja er at jeg er happy...Hifi has left the building and MUSIC is in the house ;D. Takket være mine små søter , vakre bjørner....
Anyway, jeg har gått en lang og kronglete gang for å finne høytalere som var gjennomført det jeg ville ha. Alle de høytalerene jeg har prøvd selv de siste årene har hatt kvaliteter på noe, men ikke jevnt over det jeg kunne tenke meg. For å oppsummere kort kan jeg jo nevne litt om de jeg har hatt i min egen stue de siste 4 årene. I tillegg kommer jo alle de jeg har hørt hos andre i deres oppsett. Og det er jo noen jeg eide før dette tidspuktet, men velger å utelate de her..
Den første jeg kjøpte for 4 år siden var B&W 604 versjon1. Den forbigår vi i taushet. Jeg har hørt endel bra av de store til B&W, men budsjett modellene deres er fæle i mine ører. Så ble det Pro Ac Studio 200. Den hadde en nydelig mellomtone, men jeg synes den ikke ga noen skikkelig livefølelse. At en annen kompis sine Pro Ac Respons 3.5 gjorde meg frelst på dette merket en periode skal vel ikke stikkes under en stol, liker Pro AC
Så kom JM lab Alcore inn i mitt liv. Digre beist på 86 kg hver. Meget god finish borsett ifra at bass elementene løsnet... Ble limt med vinduslim, noe som er vanlig ble det sagt av repratøren..Han jobber for en av de større spesialist butikkene i oslo... Lyden, vel, selv om jeg bi ampet med store transe trinn ble det ikke noen godlyd. Den eneste som tilsutt åpna disse beista var et PA effekttrinn fra Crown. Men vifte lyd og et utseende som kunne vært svigermor ifra helvete verdig på forsterkeren, så bestemte jeg meg for å skaffe andre høytalere
De neste var Monitor Audio GS 60. Dette var saker. Velbygde og vakre rett og slett. Og med en tørr engelsk lyd jeg likte godt. Dette spilte musikk! Syntes jeg da... Etter en stund ble jeg litt lei av prektigheten...Ville ha noen som fikk tak og vegger til å flytte seg... Inn flytter Snell A3i. Store, og stygge... Men 12 tommer elementet gjorde at jeg fikk brukbar bass. En klassiker av sin tid, uten at jeg helt lot meg rive med av den grunn...
Så var turen kommet til Vienna Acoustic Strauss. Hvilken varme, hvilken sødme...Og for en finish... Dette var møbelsnekkeri på høyt plan. Lyden var varm og tilgivende uansett "maltrakteringer" av kabler, kilder og andre uhumskheter vi audiofile støter borti.. Alikvel ble det litt for snilt, litt for prektig..Og dynamikken var ikke helt der... Jeg hadde også en kort periode en Avalon Isis klone på besøk også. Spennede å se på og splite med masse luft. Var Theil elementer i denne. Men masse luft ble litt slitsomt. Jeg ville høre musikk, ikke hver en detalj ned til mikronivå i alle frekvenser...
Så klonene fikk reisepass og over til Consonace M12. Horn! Juhu, dette var kule saker...Inn your face liksom. På noen opptakk var live-følelsen helt ypperlig! Men bassen syntes jeg ikke var så veldig god på disse.Enda jeg satte de helt inntil bakveggen. Så da dukka Snell B minor opp. Og det er bass-messig en artig sak. Men metalldiskant er og blir METALL-diskant.. Så ut med snell, selvom jeg har beholdt et sett E3 for nostalgi :. En periode hadde jeg så PE Leon. Franske høytalere med innbygget bass på 10 tommer. De hadde en særs god øvre mellombass, men mellontonen ble rett og slett litt usammenhengende ifht resten syntes jeg da.
Da dukket det opp en annen sjelden fugel hos meg. Tannoy Kingdom! Hver høytaler så ut som et barskap ifra et middels engelsk gods, men spille kunne de. Tørr monitoraktig lyd som ga deg nøyaktig det som var på plate. Tannoy vil alltid ha en plass i mitt hjerte!
Neste sett ut var Hyperion 938. Dette var svært pene høytalere som hadde noen helt unike egenskaper. God dynamikk, bra skyv i bassen og med godt perspektiv. Disse hadde jeg nok hatt den dag idag hadde "sjefen" hjemme kommet å klagd på sin indirekte "kvinnemåte" at hun ville at jeg skulle bytte.
Og der er jeg idag, Charion Ursa Major. Jeg hadde ingen forventinger til denne høytaleren da jeg hentet den i Oslo. Bare litt ang utseende. Men vakker er den synes jeg. Kanskje litt høy, 142 cm med spikes ute... Men dette spiller musikk. Her har jeg luft, perspektiv, skyv i nedre oktaver og glød. Jeg var forøvrig litt skeptisk til om mine monoblokker, Kora 100SB, greide å drive disse høytalerne, men den frykten skulle være ubegrunnet. Noe jeg egentlig burde visst...Testet nemmlig AR sin gamle model 250d MK2. Et svært beist som får små set-forsterkere til å se ut som en hobby forsøkt fortært av en Nazgul... ;D.. Uansett, Kora hadde mer kontroll der nede enn AR og mer harpiks og detaljer på topp...
Konklusjonen på denne lange smørja er at jeg er happy...Hifi has left the building and MUSIC is in the house ;D. Takket være mine små søter , vakre bjørner....