Prøver meg på en slags oppsummering av første inntrykket av MI 23,5 etter ca 9 dagers drift. Den har stått påslått og blitt spilt på ca 2-4 timers hver dag.
Det første jeg sjekket ut var hvorvidt det var lydmessig forskjell på å sette psu og forsterker oppå hverandre med dempebein mellom eller på hver sin hylle. Lydmessig så er det hensiktsmessig å skille dem. Klarere lyd og fri for sløring når de er skilt. Det samme gjelder optimal fase for strømkabel. Det blir litt klarere med riktig fase. Forskjellen her var mindre enn på den utgående forforsterkeren.
Etter fire dager påslått så fremstår MI 23,5 som krystallklar og dynamisk. De to første inntrykkene som slår meg er på den ene siden den klare lyden, den store innsikten og gjennomsiktighet i hele lydbildet. MI 23,5 er både uhyre detaljert og støyfri og oppnår derfor det som kalles sort bakgrunn. Dette er noe man ikke helt merker før støyen er fjernet. Veldig bra og helt sikkert referanseklasse. I alle fall det beste jeg har hørt hjemme. Den andre forholdet som slår meg er hvor hurtig og energisk gjengivelsen er. Det virker som om MI 23,5 har store strømreserver som den klasker på uten begrensninger. Dette gjelder hele frekvensområdet også bass og dyp bass. Et instrument man kan lytte etter er trommer i tette rock og jazz innspillinger. Det oppleves som om trommeslageren er tydeligere og mere bestemt i sine anslag og trommer kommer lengre frem i lydbildet uten å dominere. Det samme gjør bass gitaren i slike tette innspillinger. Veldig lett for lytteren å følge bass og trommer på plater hvor dette har vært litt gjemt tidligere. F.eks. gode gamle Rush; Fly By Night får nytt liv. Trommer og bass er nå helt likestilt vokal og el-gitar. Dynamikken er ærlig mot kilde og opptak så lang jeg kan bedømme men det klemmes til i hele frekvensområdet. Likevel,langsomme plater forblir langsomme. Forsiktige opptak forblir så.
Den tonale balansen er nøytral. Det heller ikke mot det lyse og / harde som jeg fryktet, men kanskje jeg lures til å tro at den er litt varm på noen opptak. «Lures» siden bass energien kan lure lytteren til å tro at den heller mot det varme, men så settes det på et balansert opptak og det oppleves akkurat som jeg tror det skal være; balansert og nøytralt. Komponenter som er nøytrale, detaljerte og energiske kan lett bli harde. Dette skjer ikke her og på dette området er jeg helt sikker. Den er ikke kald og hard, men så oppløst og spretten at det er en fryd for ørene. En ting må jeg likevel legge til. På svært basstunge spor og opptak så kan det bli litt for meget. Dette er typisk for loudness infisert pop opptak tiltenkt bilradioer og annet vræl. Bassen er på ingen måte myk og svampete. Den er rask og fastholdt, men den kan dominere litt. På balanserte opptak er det akkurat passe perfekt. Mellomtonen og da spesielt de viktige vokalene er passe vektet og selvsagt innsiktsfullt portrettert. Noen preamper legger til litt her og gir større brystkasse og større vokal. MI 23,5 er nøktern og korrekt. Diskanten er herlig energisk uten å bli slitsom. Riktig vektet og ikke avrundet og feig. Veldig bra. Summen av dette gjør at man kan få en illusjon av en marginal hengekøye effekt sannsynligvis fordi man har hørt det annerledes før.
Lydbilde og holografi er mere presis enn gedigen. Som vanlig strekker lydbildet i mitt rom seg langt utover og fremover fra høyttalerne noe jeg tror skyldes høyttalernes interaksjon med rommet. Det er betydelig innsikt i holografien og større innsikt enn jeg har hørt det tidligere, men jeg har hatt forsterkere som har spilt enda bredere og større, men da med mindre presisjon. Jeg har prøvd forsterke som har dannet omriss rundt instrumentene og dannet illusjoner av enda mere luft. MI 23,5 er på nytt presis og korrekt og danner et troverdig bilde av plassering og størrelse. For å beskrive det på en annen måte, MI 23,5 maler midles store bilder med svært fin kost uten konturlinje som gir stort innblikk i begivenhetene.
Når det kommer til klang og utklinging så oppleves på nytt en kildetro gjengivelse. Den er ikke så tørr og kjedelig som jeg har hørt fra andre presise komponenter. Den legger nok heller ingen ting til. Resultatet er at den skiller en del og dette må presiseres. Mitt inntrykk er at MI 23,5 skiller betydelig mellom kilder og opptak, men den blir aldri destruktiv og ufin. Dette er vel bra gjort MI (eller bra matchet?)!!!
Kompatibilitet (sammenkobling) ser ut til å være i orden. Den faller lett inn og parer seg fint med både Veridian Utopia DAC og NLE 22 RIAA. Har testet bare balansert drift. DACen har litt lavt utgangsnivå som kan medføre at lavmælte plater tidligere har blitt puslete. Dette forsvant med MI. Plutselig så fremsto Radka Tonef sin klassiske Fairytale som sterkere og klarere helt uten å miste den sarte og lyse lyden den skal ha. Piano og vokal er litt lengre frem med mere kropp og dynamikk. Sammenligner jeg kildene så oppnår jeg mere lydmessig fremgang etter preamp bytte for DAC enn vinyl+RIAA. Vet ikke hvorfor, men det kan hende MI 23,5 håndterer det relativt lave utgangsnivået til DAC på en glimrende måte som medfører match.
Innenfor alle tenkelige objektive kriterier så er dette en innertier. Veldig bra. MI 23,5 har fått en voksen pris og det finnes alternativer som gjør ting annerledes. Jeg mistenker at noen med litt erfaring savner litt mere kropp på vokaler eller andre lydmessige fintuninger som gir et annet uttrykk. Rør-folket vil kanskje savne tilført liv og begjær. Dette kan jeg rett og slett ikke si så mye om. En annen ting er at et slikt nøytralt, innsiktsfullt og sprettent rasedyr krever sin kilde. Shit in = shit out og det gjelder så absolutt her. Hos meg går det glimrende og den blir stående og det uten tvil. Subjektivister med sterke meninger om hvordan ting skal lyde bør prøve den først. Det samme er om man sitter med en litt skranglete kilde som man ønsker nytt liv i.