Quantitative easing har jo medført at den totale pengemengden i samfunnet har steget voldsomt. Det ser ut som at dette har ført til en prisøkning i aksjemarkedet, men ikke en prisøkning (inflasjon) på varer og tjenester generelt. Hva er årsaken til det?
Det er nesten som om man mer bekymrer seg for deflasjon i mange vestlige land, enn inflasjon.
Kanskje Asbjørn har en kommentar her?
Det der er et veldig godt spørsmål, og det er mer enn nok der til å skrive opptil flere doktoravhandlinger i økonomi, tror jeg. Noe er forholdsvis opplagt: Finanskrisen var nettopp det, en finanskrise, hvor manglende likviditet og tillit i finansmarkedene slo over til en kraftig oppbremsing i realøkonomien. Sentralbankene responderte ved å kutte rentene og øke pengemengden for å hindre depresjon og deflasjon som på 1930-tallet. Det lyktes de forsåvidt med.
Etterhvert var det tydeligvis mer enn nok penger i omløp, men det tok nesten ti år før vi var tilbake på full sysselsetting og lønningene begynte å sige oppover igjen. Jeg tror noe av forklaringen ligger i at verden er nokså nær «peak consumption». Med nokså flatt folketall i industrialiserte land er det ikke rom for å øke forbruket så mye mer. Man kan ikke spise så mye mer enn en frokost. Da vil investeringene bli rettet mot effektivisering heller enn ekspansjon. I stedet for å bygge en ekstra fabrikk for å produsere fler duppeditter kjøpte bedriftene industriroboter og produserte omtrent like mange duppeditter til halve kostnaden. Lønnsomt for bedriften og positivt for aksjekursen, men det førte ikke til økt sysselsetting, snarere tvert i mot, og derfor ikke noe generelt press på lønninger og varepriser heller.
Så lenge det ikke var tegn til overoppheting i økonomien i form av inflasjon og mangel på arbeidskraft var det heller ingen grunn for sentralbankene til å stramme inn ved å øke rentene etc. Siden det var mye mer penger tilgjengelig enn hva man kunne investere i lønnsom vekst, ble pengene i stedet plassert i alle slags aktiva som kunne tenkes å stige i pris fremover. Det drev markedene videre oppover, siden det ikke var mye rente å få i banken. Helt greit hvis man eide aksjer og/eller satt med tilnærmet gratis lån, ikke fullt så greit hvis man var arbeidsledig med noen strøjobber til minstelønn.
Til slutt nådde vi full sysselsetting igjen, lønningene begynte å sige oppover og inflasjonen begynte såvidt å røre på seg, så sentralbankene begynte så smått å sette opp styringsrentene og dra ned pengemengden i en forsiktig normalisering. Normalt burde det føre til at rentene, prisen på penger, gikk opp og bedriftene ble mer selektive i hvilke investeringer de valgte å gjennomføre.
Dessverre sammenfalt det i tid med en ubegripelig motebølge for å plassere narcissister med konstant bad hair day i sentrale politiske posisjoner, så ting som brexit og Trumps handelskrig tok effektivt livet av den økte økonomiske aktiviteten. Og sentralbankene greier knapt å kutte rentene fort nok til å kompensere for det politiske idiotiet. Og det er vel der vi er nå.
