I tråden https://www.hifisentralen.no/forumet/hi-fi-generelt-inkludert-bransjeakta-rer/97105-mangelfull-info-om-ha-yttalere-ba-nn-til-forhandlere.html lovte jeg å starte en tråd for å forklare litt rundt hvorfor det finnes en del nyanser man bør ta hensyn til som ikke uten videre ser ideelt ut i såkalte Spinorama-målinger.
Bakgrunn for målemetoden og diskusjonen:
Dette handler altså om såkalte spinorama-målinger. Mer presist kan man si at spinorama er et kallenavn for den elektriske turntabelen man bruker i målerom, og som styres automatisk av målesystemet. Man plasserer høyttaleren oppå denne og lar høyttaleren rotere med fastsatte trinn og gjør en måling på hver vinkel for så å fremstille dataene i et diagram til slutt. Jeg har selv løst dette i mitt ekkofrie kammer ved at jeg har mikrofonstativer med mange armer, og plasserer ut mikrofoner på ulike vinkler og velger mikrofon via en mikser uten å flytte på høyttaleren. Resultatet er i all hovedsak det samme.
Helt konkret går diskusjonen rundt en fremstillingsmåte for spinoramamålinger beskrevet i ANSI CTA 2034, kapittel 5. Kjernen i diskusjonen er om det finnes legitime grunner til å ønske seg en annen fremstilling av dataene enn den som er beskrevet i ANSI CTA 2034.
Min konstruksjon:
Utgangspunktet for akkurat dette er en kardioideløsning, nærmere bestemt en jeg jobber med nå som innebærer en 6,5" mellomtone som skal jobbe fra ca 250 til 2000Hz. En viktig forutsetning for dette eksempelet er at konstruksjonen er aktiv, og derfor har jeg også god tilgang på muligheter til nøyaktig EQ-ing av driveren. Man gjør selvsagt dette i et passivt delefilter også, og i prinsippet er det eksakt det samme, men i et passivt filter er man avhengig av at ikke virkningsgraden i mellomtonen blir lavere enn i bassen, for bassen lar seg ikke uten videre dempe på en fornuftig måte.
Målet for spredningsmønster ser omtrent slik ut:
Utgangspunktet er altså at denne mellomtonen sitter i en ganske smal baffel og har en koaksialmontert aluminium domediskant. Det ser sånn ut:
Utgangspunktet for mellomtonen:
Det vi har da er altså en mellomtone som fungerer som waveguide for diskanten, og mellomtonen vil ha en viss styring av spredningen en bit nedover, men det opphører ganske raskt. Vi vil da få begrenset og veldig jevn spredning i hele diskantområdet. Ved overgangen til mellomtonen vil man ha samme spredning i mellomtone og diskant, mens videre nedover vil spredningen bare bli bredere og bredere inntil den er helt rundstrålende. Dette er faktisk mer optimalt enn mange høyttalere kan skilte med, men det er også høyttalere som kontrollerer spredningen betydelig lenger ned. Noen av dem bruker horn, mens andre bruker en eller annen form for kansellering.
Målet for mellomtonen i denne spesifikke konstruksjonen:
Denne konstruksjonen har en litt spesiell bassløsning. Den er spesiell i den forstand at høyttaleren er laget for å stå ganske nær framveggen, og bassene vil da koble seg akustisk til framveggen. Men det som derimot ikke er ønskelig er at mellomtonen også kobler seg til framveggen. Spredningskontroll er alltid viktig, men det blir faktisk enda mer viktig om man skal utnytte denne plasseringen. Derfor er det et mål i seg selv å få dempet lyden høyttaleren sender rett bakover.
Et annet mål er å moderere lydtrykket som refleteres via andre flater. I toppen skal mellomtonen begynne å kontrollere spredningen ved hjelp av en såkalt resistiv kardioide slik at den gradvis tar over for den naturlige begrensningen som følger av størrelsen på driveren. Spredningsmønsteret man jakter på ser slik ut, dette er altså effekten av kardioidesystemet ved 1kHz:
Oppover i frekvens kommer vi til et punkt der spredningsmønsteret begynner å bryte kraftig sammen. Da kan det se slik ut:
Det som skjer her er at lyden rett frem fases ut. Dette vil imidlertid til en viss grad kompenseres av den fysiske bredden på systemet.
Ved delefrekvensen mot diskanten er det teoretiske spredningsmønsteret omtrent som dette:
Her er vi altså i et område der man har et lite teoretisk tap rett frem, men bredden vil her også kompensere slik at man ender med et bortimot perfekt spredningsmønster.
Men her kommer det inn en annen effekt. Fra lytteposisjon mottar vi lyd fra både fremsiden og baksiden av membranen, og lyden fra baksiden av membranen er omkring 0,4ms forsinket. Dette er veldig lite, men om vi ønsker å kamuflere denne helt er det nyttig å legge til en liten demping. Med andre ord skal det brukes en del demping på baksiden av membranen. Denne vil også redusere resonanser og stående bølger som måtte oppstå i geometrien bak mellomtonedriveren slik at man unngår uønskede fokusfrekvenser.
Et stykke nedover i frekvens treffer vi punktet der systemet begynner å rulle av på grunn av lavpassfilteret. Der har vi denne karakteristikken:
Her har vi nær samme output som driveren ville hatt i en lukket kasse. Imidlertid vil også her dempingen og den fysiske bredden bidra til en liten økning i output. Dette er ved 400Hz.
Nede ved 200Hz, altså omtrent delefrekvensen til bassene, skal vi ha -6dB, og det har vi naturlig fra kardioiden. Også her vil vi få en liten økning som følge av dempingen og bredden:
Dette blir en slags nedre grense. Her må man vurdere hvor dypt dette skal gå før man deler til bassene, hvor høyt man skal spille, og vurdere dette opp mot hvordan driveren oppfører seg i det aktuelle området. For denne driveren, i den aktuelle baffelen, og sammen med de aktuelle bassene, vil man ha et teoretisk in room lydtrykk med to høyttalere på 119dB ved delefrekvensen. Dette stemmer bra med grensen for hva høyttaleren klarer ned til litt under 30Hz, så man kan se for seg at det da er i balanse.
Overgangen til bassystemet:
Det er en del faktorer å ta hensyn til ved overgangen til bassystemet. Som nevnt lengre oppe skal altså bassystemet jobbe sammen med framveggen, og man kan godt plassere den nær framveggen. Her er en simulering av påvirkning fra hhv gulv og framvegg med en avstand på bare 20cm fra høyttalerens bakside til framveggen:
Dette er en kombinasjon av en akustisk og elektronisk løsning, men uten noen form for romkorreksjon, så dette skal altså fungere som en universell løsning som fungerer fra rom til rom. Dette gjør at mellomtonen også havner tildels nær framveggen. Som man kan se av wave-control diagrammet vil en driver alene plassert i front på høyttaleren forstyrres voldsomt av framveggen i nedre mellomtone. Derfor er det veldig viktig at man kan gjøre stikk motsatt med mellomtonen, altså koble den bort fra framveggen.
For å få dybde i lydbildet er det viktig å beholde denne frikoblingen langt oppover i frekvens. Det er også viktig at når bassene kobler seg til framveggen så skjer dette godt innenfor samme signalperiode, og det skjer også godt under Schrödergrensa. Med andre ord er jeg avhengig av å beholde kardioidekarakteristikken et stykke ned i frekvens.
Overgangen til diskantsystemet:
I den andre enden skal jo dette også fungere sammen med diskanten. Jeg kan lage kardioiden så stor og dyp at den får høyere virkningsgrad i bassen, men da risikerer jeg at spredningsmønsteret flater ut for tidlig, og jeg må dele diskanten betydelig lavere. Dette er en uheldig effekt, og den vil jeg ikke risikere.
Men så er det enda flere hensyn å ta. Legg aller først merke til frekvensresponsen til denne coaxialdriveren:
Den har samme mellomtonemembran som jeg skal bruke, og vil derfor også ha samme spredningsmønster. Diskanten derimot, er ikke den samme, men man kan se effekten av at diskanten er mer linjær 30 grader off axis enn akkurat på aksen. Dette er typisk for coaxialdrivere. Her er en med en diskant som er mer lik den jeg skal bruke:
Legg altså merke til den tykke blå linja. Det er på diskantens akse. Legg så merke til de to tynnere blå linjene. Det er hhv 30 og 60 graders vinkel. Den ideelle lytteaksen er altså omkring 30 grader.
Man kunne jo da valgt å ikke vinkle høyttalerne i det heletatt, også er man ferdig med det. Men jeg vet at om høyttaleren er vinklet omkring 7 grader off axis så begynner diskanten allerede å bli klart mer linjær. Om vi vinkler baffelen slik:
...så vil man alltid lytte på minst 7 graders vinkel. Men om man ikke vinkler høyttaleren, men sitter i den berømte likesidede trekanten, altså 30 grader ute av 0-aksen på høyttaleren, vil man ikke befinne seg 37 grader fra diskantens 0-vinkel, men bare så vidt over 30 grader. Man kan med andre ord redusere vinkeleffekten med nesten 7 grader bare ved å lene den litt bakover. Samtidig vil man, på gjennomsnittlig lytteavstand, befinne seg på omtrent samme lytteakse når man står som når man sitter, så selv når man velger å ikke sette seg ned vil man altså få omtrent nøyaktig samme direktelyd som når man sitter.
Vel, dette har ikke veldig mye å si for akkurat kardioideløsningen i seg selv. Det som det derimot har stor betydning for er hva som måtte være ideell lytteakse. Selve vinklingen gir oss et noe større "vindu" av ulike vinkler som er nær ideelle, men jeg vil allikevel si at den logiske 0-aksen er en plass mellom 25 og 30 grader, så fra lytteposisjon vil det være mest riktig om man ser høyttaleren omtrent slik:
Altså lytter vi ikke verken på diskantens eller mellomtonens 0-akse, og vi lytter faktisk heller ikke på kardioidens 0-akse.
Alternative løsninger:
Men her er det samtidig mulig å være litt kreativ. Jeg nevnte at man har behov for en viss demping bak mellomtonen for å få dette til å fungere. Denne dempingen behøver ikke være symmetrisk plassert. Om noen ikke har gjettet det allerede spiller altså både baksiden av mellomtone og alle bassene (8 stk total, 4 aktive og 4 passive) ut gjennom stofftrekkene på sidene. Her er det med andre ord rom for å være kreativ med hvordan man plasserer dempematerialet. Man kan legge den mer kompakte delen av dempematerialet på innsiden, mens den noe løsere delen av dempematerialet kan plasseres mot utsiden. Avhengig av typen dempemateriale vil dette gi en viss dreining av spredningsmønsteret i hele eller deler av arbeidsområdet til mellomtonen.
Konklusjon:
Ser vi på målsetningen med Spinorama, så er dette altså en høyttaler som har vesentlig spredningskontroll helt ned til overgangsområdet ved 200Hz. Den vil score høyt både på energirespons og refleksjoner, men så kommer det et par problemer.
For det første vil 0-aksen for et spinorama-diagram normalt være den definerte lytteaksen. Selv med coaxialdriveren vinklet oppover er man ikke i et ideelt område når man måler rett fremfor høyttaleren. Dette er en så smal sone at det i praksis betyr nada. Men så kan man for eksempel si at 0-graders måling skal skje på 30 grader. Det hjelper allikevel ikke så mye da det skal måles på 0, 10, 20 og 30 grader hver vei. Da vil uansett det mindre optimale området komme med i målingen, og selv om sonen er langt mindre enn 10 grader blir den vektet som om det var en 10-graders sone i den matematiske modellen.
Videre, om man måler på 0 grader på høyttaleren, vil vertikal off axis havne rett inn i diskanten bare 2,5 grader fra den teoretiske 0-aksen. Siden hensikten er å kartlegge kvaliteten på off axis-responsen får man også her med seg et avvik i et mikroskopisk område, som forsvinner straks man beveger seg bittelitt lengre opp.
Men tilbake til om man gjør målingene på 30 grader, da gir plutselig ikke summeringen av 10-30-grader off axis spesielt mye mening, fordi denne faktisk da vil gi mer energi 30 grader off axis til den ene siden enn den gjør on-axis. Dette indikerer en høyttaler som er bortimot rundstrålende, men vi vet jo at dette er svært langt fra sannheten for denne konstruksjonen.
Så var det dette med dempingen av kardioiden. Dette gjøres jo for å redusere kardioideeffekten noen få decibel, rett og slett for å legge kanselleringsenergien rett under den dynamiske høregrensa. Den flater også ut spredningskontrollen en anelse i det området der den første delen av spinorama-målingene gjøres, men den påvirker andre vinkler svært lite. Dette igjen fører til at dataene ikke blir helt representative for høyttaleren.
Sist, og kanskje ikke like "skummelt", vi får et hopp i transisjonsområdet mellom mellomtonen og bassene. Dette er jo, som allerede forklart, et bevisst valg for å få bassystemet til å subjektivt låte mest mulig likt som mellomtonen gjør videre oppover. Nå er vi ikke akkurat bortskjemt med spinorama-målinger av høyttalere med spredningskontroll under 200Hz. Nå er vi jo heller ikke bortskjemt med høyttalere som har spredningskontroll under 200Hz, eller for den saks skyld, ned til 200Hz, men det er allikevel et poeng.
Man kan selvsagt argumentere for at målingene i seg selv ikke er feil, og det er jeg også helt enig i. Det som var mitt grunnpoeng er at det kan finnes mange grunner til at en produsent kunne ønske seg å benytte en annen fremstillingsmåte for polare målinger enn ANSI CTA 2034.
Bakgrunn for målemetoden og diskusjonen:
Dette handler altså om såkalte spinorama-målinger. Mer presist kan man si at spinorama er et kallenavn for den elektriske turntabelen man bruker i målerom, og som styres automatisk av målesystemet. Man plasserer høyttaleren oppå denne og lar høyttaleren rotere med fastsatte trinn og gjør en måling på hver vinkel for så å fremstille dataene i et diagram til slutt. Jeg har selv løst dette i mitt ekkofrie kammer ved at jeg har mikrofonstativer med mange armer, og plasserer ut mikrofoner på ulike vinkler og velger mikrofon via en mikser uten å flytte på høyttaleren. Resultatet er i all hovedsak det samme.
Helt konkret går diskusjonen rundt en fremstillingsmåte for spinoramamålinger beskrevet i ANSI CTA 2034, kapittel 5. Kjernen i diskusjonen er om det finnes legitime grunner til å ønske seg en annen fremstilling av dataene enn den som er beskrevet i ANSI CTA 2034.
Min konstruksjon:
Utgangspunktet for akkurat dette er en kardioideløsning, nærmere bestemt en jeg jobber med nå som innebærer en 6,5" mellomtone som skal jobbe fra ca 250 til 2000Hz. En viktig forutsetning for dette eksempelet er at konstruksjonen er aktiv, og derfor har jeg også god tilgang på muligheter til nøyaktig EQ-ing av driveren. Man gjør selvsagt dette i et passivt delefilter også, og i prinsippet er det eksakt det samme, men i et passivt filter er man avhengig av at ikke virkningsgraden i mellomtonen blir lavere enn i bassen, for bassen lar seg ikke uten videre dempe på en fornuftig måte.
Målet for spredningsmønster ser omtrent slik ut:
Utgangspunktet er altså at denne mellomtonen sitter i en ganske smal baffel og har en koaksialmontert aluminium domediskant. Det ser sånn ut:
Utgangspunktet for mellomtonen:
Det vi har da er altså en mellomtone som fungerer som waveguide for diskanten, og mellomtonen vil ha en viss styring av spredningen en bit nedover, men det opphører ganske raskt. Vi vil da få begrenset og veldig jevn spredning i hele diskantområdet. Ved overgangen til mellomtonen vil man ha samme spredning i mellomtone og diskant, mens videre nedover vil spredningen bare bli bredere og bredere inntil den er helt rundstrålende. Dette er faktisk mer optimalt enn mange høyttalere kan skilte med, men det er også høyttalere som kontrollerer spredningen betydelig lenger ned. Noen av dem bruker horn, mens andre bruker en eller annen form for kansellering.
Målet for mellomtonen i denne spesifikke konstruksjonen:
Denne konstruksjonen har en litt spesiell bassløsning. Den er spesiell i den forstand at høyttaleren er laget for å stå ganske nær framveggen, og bassene vil da koble seg akustisk til framveggen. Men det som derimot ikke er ønskelig er at mellomtonen også kobler seg til framveggen. Spredningskontroll er alltid viktig, men det blir faktisk enda mer viktig om man skal utnytte denne plasseringen. Derfor er det et mål i seg selv å få dempet lyden høyttaleren sender rett bakover.
Et annet mål er å moderere lydtrykket som refleteres via andre flater. I toppen skal mellomtonen begynne å kontrollere spredningen ved hjelp av en såkalt resistiv kardioide slik at den gradvis tar over for den naturlige begrensningen som følger av størrelsen på driveren. Spredningsmønsteret man jakter på ser slik ut, dette er altså effekten av kardioidesystemet ved 1kHz:
Oppover i frekvens kommer vi til et punkt der spredningsmønsteret begynner å bryte kraftig sammen. Da kan det se slik ut:
Det som skjer her er at lyden rett frem fases ut. Dette vil imidlertid til en viss grad kompenseres av den fysiske bredden på systemet.
Ved delefrekvensen mot diskanten er det teoretiske spredningsmønsteret omtrent som dette:
Her er vi altså i et område der man har et lite teoretisk tap rett frem, men bredden vil her også kompensere slik at man ender med et bortimot perfekt spredningsmønster.
Men her kommer det inn en annen effekt. Fra lytteposisjon mottar vi lyd fra både fremsiden og baksiden av membranen, og lyden fra baksiden av membranen er omkring 0,4ms forsinket. Dette er veldig lite, men om vi ønsker å kamuflere denne helt er det nyttig å legge til en liten demping. Med andre ord skal det brukes en del demping på baksiden av membranen. Denne vil også redusere resonanser og stående bølger som måtte oppstå i geometrien bak mellomtonedriveren slik at man unngår uønskede fokusfrekvenser.
Et stykke nedover i frekvens treffer vi punktet der systemet begynner å rulle av på grunn av lavpassfilteret. Der har vi denne karakteristikken:
Her har vi nær samme output som driveren ville hatt i en lukket kasse. Imidlertid vil også her dempingen og den fysiske bredden bidra til en liten økning i output. Dette er ved 400Hz.
Nede ved 200Hz, altså omtrent delefrekvensen til bassene, skal vi ha -6dB, og det har vi naturlig fra kardioiden. Også her vil vi få en liten økning som følge av dempingen og bredden:
Dette blir en slags nedre grense. Her må man vurdere hvor dypt dette skal gå før man deler til bassene, hvor høyt man skal spille, og vurdere dette opp mot hvordan driveren oppfører seg i det aktuelle området. For denne driveren, i den aktuelle baffelen, og sammen med de aktuelle bassene, vil man ha et teoretisk in room lydtrykk med to høyttalere på 119dB ved delefrekvensen. Dette stemmer bra med grensen for hva høyttaleren klarer ned til litt under 30Hz, så man kan se for seg at det da er i balanse.
Overgangen til bassystemet:
Det er en del faktorer å ta hensyn til ved overgangen til bassystemet. Som nevnt lengre oppe skal altså bassystemet jobbe sammen med framveggen, og man kan godt plassere den nær framveggen. Her er en simulering av påvirkning fra hhv gulv og framvegg med en avstand på bare 20cm fra høyttalerens bakside til framveggen:
Dette er en kombinasjon av en akustisk og elektronisk løsning, men uten noen form for romkorreksjon, så dette skal altså fungere som en universell løsning som fungerer fra rom til rom. Dette gjør at mellomtonen også havner tildels nær framveggen. Som man kan se av wave-control diagrammet vil en driver alene plassert i front på høyttaleren forstyrres voldsomt av framveggen i nedre mellomtone. Derfor er det veldig viktig at man kan gjøre stikk motsatt med mellomtonen, altså koble den bort fra framveggen.
For å få dybde i lydbildet er det viktig å beholde denne frikoblingen langt oppover i frekvens. Det er også viktig at når bassene kobler seg til framveggen så skjer dette godt innenfor samme signalperiode, og det skjer også godt under Schrödergrensa. Med andre ord er jeg avhengig av å beholde kardioidekarakteristikken et stykke ned i frekvens.
Overgangen til diskantsystemet:
I den andre enden skal jo dette også fungere sammen med diskanten. Jeg kan lage kardioiden så stor og dyp at den får høyere virkningsgrad i bassen, men da risikerer jeg at spredningsmønsteret flater ut for tidlig, og jeg må dele diskanten betydelig lavere. Dette er en uheldig effekt, og den vil jeg ikke risikere.
Men så er det enda flere hensyn å ta. Legg aller først merke til frekvensresponsen til denne coaxialdriveren:
Den har samme mellomtonemembran som jeg skal bruke, og vil derfor også ha samme spredningsmønster. Diskanten derimot, er ikke den samme, men man kan se effekten av at diskanten er mer linjær 30 grader off axis enn akkurat på aksen. Dette er typisk for coaxialdrivere. Her er en med en diskant som er mer lik den jeg skal bruke:
Legg altså merke til den tykke blå linja. Det er på diskantens akse. Legg så merke til de to tynnere blå linjene. Det er hhv 30 og 60 graders vinkel. Den ideelle lytteaksen er altså omkring 30 grader.
Man kunne jo da valgt å ikke vinkle høyttalerne i det heletatt, også er man ferdig med det. Men jeg vet at om høyttaleren er vinklet omkring 7 grader off axis så begynner diskanten allerede å bli klart mer linjær. Om vi vinkler baffelen slik:
...så vil man alltid lytte på minst 7 graders vinkel. Men om man ikke vinkler høyttaleren, men sitter i den berømte likesidede trekanten, altså 30 grader ute av 0-aksen på høyttaleren, vil man ikke befinne seg 37 grader fra diskantens 0-vinkel, men bare så vidt over 30 grader. Man kan med andre ord redusere vinkeleffekten med nesten 7 grader bare ved å lene den litt bakover. Samtidig vil man, på gjennomsnittlig lytteavstand, befinne seg på omtrent samme lytteakse når man står som når man sitter, så selv når man velger å ikke sette seg ned vil man altså få omtrent nøyaktig samme direktelyd som når man sitter.
Vel, dette har ikke veldig mye å si for akkurat kardioideløsningen i seg selv. Det som det derimot har stor betydning for er hva som måtte være ideell lytteakse. Selve vinklingen gir oss et noe større "vindu" av ulike vinkler som er nær ideelle, men jeg vil allikevel si at den logiske 0-aksen er en plass mellom 25 og 30 grader, så fra lytteposisjon vil det være mest riktig om man ser høyttaleren omtrent slik:
Altså lytter vi ikke verken på diskantens eller mellomtonens 0-akse, og vi lytter faktisk heller ikke på kardioidens 0-akse.
Alternative løsninger:
Men her er det samtidig mulig å være litt kreativ. Jeg nevnte at man har behov for en viss demping bak mellomtonen for å få dette til å fungere. Denne dempingen behøver ikke være symmetrisk plassert. Om noen ikke har gjettet det allerede spiller altså både baksiden av mellomtone og alle bassene (8 stk total, 4 aktive og 4 passive) ut gjennom stofftrekkene på sidene. Her er det med andre ord rom for å være kreativ med hvordan man plasserer dempematerialet. Man kan legge den mer kompakte delen av dempematerialet på innsiden, mens den noe løsere delen av dempematerialet kan plasseres mot utsiden. Avhengig av typen dempemateriale vil dette gi en viss dreining av spredningsmønsteret i hele eller deler av arbeidsområdet til mellomtonen.
Konklusjon:
Ser vi på målsetningen med Spinorama, så er dette altså en høyttaler som har vesentlig spredningskontroll helt ned til overgangsområdet ved 200Hz. Den vil score høyt både på energirespons og refleksjoner, men så kommer det et par problemer.
For det første vil 0-aksen for et spinorama-diagram normalt være den definerte lytteaksen. Selv med coaxialdriveren vinklet oppover er man ikke i et ideelt område når man måler rett fremfor høyttaleren. Dette er en så smal sone at det i praksis betyr nada. Men så kan man for eksempel si at 0-graders måling skal skje på 30 grader. Det hjelper allikevel ikke så mye da det skal måles på 0, 10, 20 og 30 grader hver vei. Da vil uansett det mindre optimale området komme med i målingen, og selv om sonen er langt mindre enn 10 grader blir den vektet som om det var en 10-graders sone i den matematiske modellen.
Videre, om man måler på 0 grader på høyttaleren, vil vertikal off axis havne rett inn i diskanten bare 2,5 grader fra den teoretiske 0-aksen. Siden hensikten er å kartlegge kvaliteten på off axis-responsen får man også her med seg et avvik i et mikroskopisk område, som forsvinner straks man beveger seg bittelitt lengre opp.
Men tilbake til om man gjør målingene på 30 grader, da gir plutselig ikke summeringen av 10-30-grader off axis spesielt mye mening, fordi denne faktisk da vil gi mer energi 30 grader off axis til den ene siden enn den gjør on-axis. Dette indikerer en høyttaler som er bortimot rundstrålende, men vi vet jo at dette er svært langt fra sannheten for denne konstruksjonen.
Så var det dette med dempingen av kardioiden. Dette gjøres jo for å redusere kardioideeffekten noen få decibel, rett og slett for å legge kanselleringsenergien rett under den dynamiske høregrensa. Den flater også ut spredningskontrollen en anelse i det området der den første delen av spinorama-målingene gjøres, men den påvirker andre vinkler svært lite. Dette igjen fører til at dataene ikke blir helt representative for høyttaleren.
Sist, og kanskje ikke like "skummelt", vi får et hopp i transisjonsområdet mellom mellomtonen og bassene. Dette er jo, som allerede forklart, et bevisst valg for å få bassystemet til å subjektivt låte mest mulig likt som mellomtonen gjør videre oppover. Nå er vi ikke akkurat bortskjemt med spinorama-målinger av høyttalere med spredningskontroll under 200Hz. Nå er vi jo heller ikke bortskjemt med høyttalere som har spredningskontroll under 200Hz, eller for den saks skyld, ned til 200Hz, men det er allikevel et poeng.
Man kan selvsagt argumentere for at målingene i seg selv ikke er feil, og det er jeg også helt enig i. Det som var mitt grunnpoeng er at det kan finnes mange grunner til at en produsent kunne ønske seg å benytte en annen fremstillingsmåte for polare målinger enn ANSI CTA 2034.
Sist redigert:
