Hvorfor oppleves utstyr med målt forvrenging mer virkelighetsnært enn utstyr som måler fortreffelig (målemonstre)? Jeg skal prøve å gi et vitenskapelig svar. Og svaret er ganske enkelt at lyd og naturtrohet oppfattes av en lytter, og ikke av et måleinstrument. De målefokuserte begår den tabben at de hiver lytteren ut av rommet, og postulerer at lyd målt før den når lytterens øre forteller den fulle sannhet om hvordan en lytter vil oppleve lyden. Dette postulatet er en forenkling av virkeligheten, og derfor i sin natur ganske (for ikke å si fullstendig) uvitenskapelig som en tilnærming på spørsmålet. Allikevel synes det å herske en total blindhet for at dette postulatet eksisterer som premiss hos de «sterkt måletro», herunder den enkle og åpenbare innsikt i at all deres autoritet og selverklærte monopol på forklaring står og faller på dette postulatets gyldighet. Og det postulatet er åpenbart ugyldig! Uten en lytter som inngår i likningen, er det da mulig å snakke om hvordan lyd oppleves? Nei, det er jo da ikke mulig.
Hvorfor kan ikke opplevd lyd måles, og hvorfor hiver vi lytteren ut av likningen? Lytteren er et menneske, og dennes hørsel og opplevelse av lyd er påvirket av et meget komplisert sett av parametere, følelser, erfaringer mv. Opplevelsen av lyd kan ikke modelleres matematisk, og kan derfor heller ikke måles presist. Og et eksakt samme lydstimuli som gjentas vil ikke gi samme respons fra gang til gang – etterprøvbarhet i vitenskapelig forstand vil ikke kunne etableres. Ergo, man kan ikke måle seg frem til en lytters opplevelse av lyd, hvilket betyr at man heller ikke tydelig kan måle seg frem til en optimal lyd før lyden treffer lytterens øre. I en slik situasjon velger de «måletro» å definere seg bort fra virkelighetens verden ved å forenkle spørsmålet til å bli et spørsmål om lavest mulig målt forvrengning. Vel, det er et mulig alternativ, men usannsynlig i lys av de mange potensielle alternativene. Det er som å lete etter sine tapte nøkler (mangler i forklaringsmodellen), men kun begrense søket til å lete under lyset fra lysstolpen, for det er kun i dette opplyste arealet at vi evner å se noe (les måle noe). For trolig ligger våre tapte nøkler et annet sted, utenfor lyssøylen. Dette gjør jo også at en forklaring på innledende spørsmål ligger utenfor mulighetsrommet for den som kun står med et måleinstrument i hånden.
Hvorfor skulle svaret på spørsmålet ligge utenfor det som er målbart med instrumenter? Mange vitner om lyttererfaringer som tilsier dette, ref Håkons start av tråden. Hans erfaringer sammenfaller med mine egne. Egne erfaringer er dog ikke noe mer enn egne erfaringer. Hva en selv erfarer, trenger ikke å være gyldig for andre (kun for narsissen). Som lytter stilles det samme krav til gyldighet for alle, om man er «subjektivist» eller «måletro». Jeg vil dog hevde at den sanne vitenskapelige innstilling vil fremprovosere spørsmålet til trådstarter: Hvorfor er det slik at gode måledata ikke er ensbetydende med god, naturtro lyd? Mange «måletro» synes at dette er enkelt forklart: selvbedrag, plasebo, «subjektiv preferanse for forvrengning» etc, etc. Jeg synes denne type generell bortforklaring av lyttererfaringer er relativt naiv. De «måletro» (ikke alle, men som en generell tanke) viser en stor grad av naivitet i det å bortforklare erfaringsbaserte opplevelser relativt til den umåtelige intensitet, og undersøkende kraft, de samtidig viser for ørsmå detaljer bare det kan måles. Så det står ikke på evnen til å gå i dybden. Kan dere ikke bare arrestere dere selv litt, i et selvrefleksjonens lys? Være litt mindre bastante? Dere står og vakler på et postulat som ikke holder!
Dette vil sikkert forarge noen. Det er ikke ment som et angret på noen bestemt (de «måletro»), men en formidling av tanker om dette temaet, og en anmodning til alle om å tillate et rom for undring der hvor ingen med vitenskapelig troverdighet kan påberope seg å sitte med fasit.
Mvh, tom-a