Man ser det jo ganske tydelig på TotalDAC og PS Audio Directstream testene, eksempelvis.
Dette er DAC'er som får utmerkede omtaler fra reviews og eiere, men måler suboptimalt i Amir's tester, for å si det forsiktig (slakt).
Men dersom produsentene hadde kunnet sakene sine bedre og produktene oppnådd bedre måleresultater, hadde ikke da også produktene spilt bedre? All forskning på området tilsier at det er slik. Derfor kan jeg ikke forstå annet enn at kritikken er riktig.
Man ser fryden i å motbevise at alle disse har feil, basert på måleresultatene (som er amma fra himmelen).
Jeg ser ikke noen skadefryd her, om det er det du sikter til. Kan det være at du allerede er så irritert når du kommer til konklusjonen at selv en liten smiley er nok til å antenne kruttet?
Eiere er noen stakkare som har blitt lurt, og man står hardnakket på dette (slik som her inne på HFS).
Om man har betalt 5-10 ganger mer for et produkt enn hva tilsvarende koster på grunn av at produsenten påstår at produktet har egenskaper det beviselig ikke har så er det et faktum at man har blitt lurt.
Men her er det en rekke psykologiske effekter som kommer inn:
- Identitetskrise. Man har frivillig valgt produktet og identifiserer seg som et fornuftig og oppegående menneske. Å fremstille seg som et offer allerede fra det øyeblikket man tok valget endrer premisset for hvordan man ser på seg selv i en grad det er vanskelig å forholde seg til.
- Overbevisningseffekt. En som er overbevist om en sak, og som stilles overfor forskning eller faktaopplysninger som strider mot denne oppfatningen, har typisk en tendens til å bli enda mer overbevist om sitt opprinnelige ståsted.
- Stockholmssyndromet. Man etablerer tillit til den som har gjort en selv til et offer fordi man i prosessen må forholde seg til vedkommende, og tar etter hvert dennes side med gjensidig sympati.
- Dunning Kruger-effekten. Jo mindre man vet om en sak, jo mer sikker er man på at man har uttømmende kunnskap om emnet.
- Elitegruppeeffekt. En med erfaring innen hifi har gjerne også evnen til å høre ørsmå forskjeller. Når man hører forskjell på ting oppleves det gjerne som en bekreftelse på at man behersker dette.
- Priming. Innen hifi er det veldig mange som bruker retoriske teknikker for å hevde noe. Man sier kanskje ikke at det er en forskjell på A og B, men gjør det klokkeklart at man burde lytte selv og gjøre seg opp en mening. Man skaper dermed en forventning om at det er noe der. Litt som når jeg, idiot som jeg er, spør min yngste datter før skolen: "Hvordan er formen din? Du skjønner, søsteren din har kastet opp flere ganger i natt...".
- Placebo-effekten. Man vet at det testes noe som burde ha en effekt. Kunnskap om hva som testes kan gjøre det til en sirkel av dobbel bekreftelse.
- Konvertering. Man har kanskje holdt på med hifi noen år, men får plutselig innblikk i noe nytt. Man vet ikke så mye om dette nye, men tilhengerne er en liten gruppe med svært enige individer som virker usedvanlig opplyste.
- Identitetsforsterkning. Man har en grunnoppfatning, og for hver gang man gir uttrykk for denne oppfatningen blir den en større og viktigere del av ens egen identitet.
- Informasjonsvilledning. Man utsettes for informasjon som er av en slik form og karakter at den virker relevant, riktig og fullstendig, selv om informasjonen i seg selv ikke har noen funksjon. For eksempel forklarer man at en kabel "tross alt bare skal lede strøm, og akkurat denne modellen gjør det så og så raskt, med sånne og sånne parametre", så oppfattes det som god og riktig informasjon, men informasjonen sier ikke noe om hvorvidt dette er unike egenskaper, eller hvorvidt de har relevans.
- Gjengjeldelse. Det er få produkter som i like stor grad lånes ut og testes av hyggelige medentusiaster og forhandlere som nettopp produkter med litt mer tvilsom effekt. Jeg har selv kjøpt signalkabler av en forhandler fordi jeg, etter å ha fått låne 4 ulike sett, følte meg forpliktet til å være litt grei tilbake. Jeg kjøpte da det settet jeg trodde låt best og forsvarte senere dette valget.
- Forsiktig overbeviselse. Man valses ikke nødvendigvis over av informasjon om tweaks. Man må gjerne lete litt selv, spørre litt osv. Det gjør at man ikke forbinder informasjonskildene med produktet, og effekten av kommunikasjonen blir betydelig mer overbevisende.
- Eksklusivitet. Et produkt som krever en anstrengelse fra den som er på jakt etter noe, som kanskje ikke er tilgjengelig i større antall, og som også koster relativt mye, vil etablere en effekt av at man har vært heldig eller dyktig som har klart å skaffe seg produktet.
- Ultimatum. Man setter ulike faktorer opp mot hverandre. For eksempel "så de 10 som hørte dette, de gikk sammen og ble enige om å lyve for å lure alle andre?". Eller "hvis du ikke hører forskjell på A og B så er nok ikke systemet ditt godt nok, eller du er nok ikke en god nok lytter". Altså, man må akseptere et urimelig premiss eller gå med på at påstanden er rett.
Man kan fortsette slik ganske lenge. Poenget er at man i liten grad kan bruke faktaopplysninger mot disse fenomenene, og at de som rammes av disse fenomenene i utstrakt grad automatisk vil stille spørsmål ved redelighet, hensikt, agenda osv ved en hver form for faktaopplysning og personene som måtte stå bak opplysningene eller dele dem.
Så hva er det da Amir skal gjøre for at du skal være fornøyd?
