Jeg beklager om jeg svarer litt det samme som andre har svart her, men vil gjerne understreke noe jeg synes er viktig her.
Når vi hører i det daglige vurderer vi romstørrelse, avstand osv ved hjelp av klangen i rommet. Her er det flere ulike effekter som spiller inn. Disse handler i hovedsak om ting som skjer i frekvens eller tidsdomenet. Jeg hopper rett på noen eksempler:
Om man har et par høyttalere med ganske ordinært spredningsmønster, og plasserer dem relativt tett på framveggen, så vil mye energi som reflekteres fra framveggen komme reflektert fra framveggen, men relativt liten tidsforsinkelse. Da vil vi ikke oppfatte noen nevneverdig dybde i lydbildet.
Om man demper framveggen vil man klart øke den opplevde dybden i lydbildet. Man vil imidlertid også kunne få en følelse av at en del ting som skjer i lydbildet flytter seg noe nærmere siden avstandsoppfatningen blir noe redusert når vi fjerner de tidlige refleksjonene. Men samtidig vil effekten av innspilt avstandseffekt bli mye sterkere, så man vil oppleve større avstand mellom "foran i lydbildet" og "bak i lydbildet".
Mye av det som gir oss mulighet til å bestemme avstanden til høyttalerne (og det som skjer i lydbildet) handler også om klangen som plukkes opp på vei mot lytteren.
Om man begrenser spredningen vil man øke den opplevde dybden i lydbildet. Begrenser man den både horisontalt og vertikalt kan det også bidra til økt høydeperspektiv.
Om man rydder opp i spredningen slik at off axis-lyden blir mer homogen er det enda mindre som forstyrrer oppfatningen av høyde og avstand.
Om man forbedrer frekvensresponsen maksimalt slik at det er få små avvik vil vi lettere oppfatte høydeperspektiv, og ting som er ment å høres ut som om det kommer bakfra vil lettere også høres slik ut.
Rydder man i faseresponsen slik at man får mer optimalisert impulsrespons (typisk unngå bratte filtre og andre overdrevne faktorer) vil man også forsterke hjernens evne til å skille mellom direktelyd og refleksjoner.
Det hjelper også om høyttalerne ikke selv genererer refleksjoner, for eksempel fra kanter på baffelen, kanter på rammene til griller osv. Generelt er rot i tidsdomenet en dårlig ting når vi skal lure ørene til å tro at ting skjer på ulike avstander.
Frekvensrespons betyr også en hel del. En stemme som låter veldig fyldig høres typisk ikke ut som om den er langt unna. Dersom man på innspillingen slanker klangen til en vokal, demper den i nivå, drar av litt diskant over 4kHz, og til slutt legger på litt mer klang enn for resten av lydbildet, så vil man gi en illusjon av stor avstand sammenliknet med annet som skjer i lydbildet.
Så hvis jeg sier at et par dipol elektrostater, plassert langt fra framveggen, gir enormt med dybde i lydbildet, kanskje altfor mye, er det ikke vanskelig å forestille seg hvorfor. Det gir nærmest en slags hodetelefoneffekt.
Det er svært begrenset hva man kan få til med forsterkeren her, men en forsterker som forvrenger mye vil legge til en klart hørbar signatur. Den kan være godt hørbar ved høye frekvenser og gi en "likhet" mellom ting som skjer i lydbildet som gjør det vanskelig å differensiere dybde. Men å finne en forsterker som ikke gjør dette er ikke vanskelig. Det skal heller ikke være nødvendig å lete etter rett forsterker for å EQ-e lyden. Samtidig er det verdt å merke seg at selv en mismatch mellom preamp og effekt kan være nok til å drepe 3D-følelsen. En veldig dårlig DAC kan kanskje også til en viss grad kamufleres med matching, men det vil gi større effekt å løse problemet.
Men har man normalt god elektronikk burde den ikke begrense 3D-effekten i lydbildet nevneverdig. De fleste testbeskrivelser som omtaler ulike grader av 3D fra elektronikk omtaler som regel enten forvrengning, avvik i frekvensrespons (ofte forårsaket av tilpasningen mot andre komponenter), eller rett og slett støy.
),
