Hvilken verden lever dere i? Jeg sitter her og hører på en innspilling av Bruckners 3 symfoni på CD. Hadde dette vært på vinyl hadde stiften hoppet ut av rillene for lenge siden. På klassisk musikk er forskjellen i dynamikk mellom vinyl og CD definitivt ikke i vinylens favør.
Jeg, og antageligvis de fleste her inne, lever nok i popens verden. Hadde jeg primært hørt klassisk, så ville jeg kanskje også vært mer digitalt orientert. Klassisk/ rent akustisk musikk har en
referanse å forholde seg til, popen mer
muligheter. Studioestetikken er viktigere enn den får kreditt for, og mer sosialt betinget og motepreget innen forsterket musikk. Loudness wars står nok bak det meste av det digitale formater har fått skylda for. Gullet man finner er gjerne innspillinger, miksinger og mastringer fra før CD'ens tid.
Som jeg har sagt i mange sammenhenger, så handler vinyl for meg mest om hva som skjer meg
meg når jeg håndterer ei plate. Jeg blir i godt humør av det, og det lille ritualet bidrar til å bygge forventninger og forpliktelse.
Når det er sagt er jeg ikke enig i at LP høres mer dynamisk ut enn CD, eller mer dynamisk enn den er for den sakens skyld. Dynamikk er kanskje det mest misbrukte ordet innen vår subkultur, og brukes synonymt med 'trøkk og driv', egenskaper som strengt tatt like ofte hører sammen med dynamisk kompresjon som med fravær av det.
PS. Både analoge og digitale formater gir rom for dynamikk, som regel mer enn det som brukes.