Nå var vel ikke hverken damen eller barnas far "turister"? De hadde "emigrert" til det de trodde var "det lovede land" og hadde vel i utgangspunktet aldri noen intensjon om å komme tilbake. I allefall ikke før Norge var del av det verdensomspennende islamske riket som de drømmer om.
Det sagt så hadde vel verken mor eller far tenkt på slike "verdslige" bagateller som å melde permanent utflytting og frasielse av statsborgerskap. Og da er både norsk og internasjonal lov krystallklar: Barna er norske!
Saken omhandler ikke barnefaren.
Og vi VET ikke hva moren har tenkt og gjort, selv hevder hun at det hele var en feil fra start, og at hun aldri har hatt IS-sympatier. Alt vi vet kommer fra pressen, og det rekker ikke for å (be)dømme et menneske. Det er jo her rettsstaten kommer inn i bildet. Sakens fakta må så langt mulig på bordet, rettssystemet må få avsi sin dom på uavhengig grunnlag. Denne fordømmelsen vi menn(esker) er så lynsnare med å dele ut, er ufyselig. Det er litt sånn: - I det hun kommer til Norge, jag henne til hun stuper, spytt på henne, spark henne i magen og klipp av henne håret, IS-tøsen.
Dette er virkelig, virkelig kvalmt.
Moland & French fikk enorme ressurser fra den norske stat, IS-tullingene får ingenting. Hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Hva med de som frivillig går over Sydpolen eller til topps i Himalaya? Skal vi drite i dem og ungene deres også, når noe går galt?
Og disse ungene må faktisk ikke holdes ansvarlig på noen som helst måte. Hva er det beste for dem? Det er tvilsomt at det beste er å la mor dø en langsom sikker død i et annet land. De ungene skal leve med dette i resten av sitt liv.
Menneskets psyke er i sannhet underlig; profilerte mordere får lass med frierbrev i fengsel. U-båt Madsen er nygift. Skal vi straffe og plage hans kone også? Mange mener det; det hagler med trusselbrev i hennes innboks.