MQA kan kanskje ikke sammenlignes direkte med floppen HDCD, som herjet musikk- og hifi-bransjen på 90-tallet. Men noen likheter er det.
Begge formatene innebærer utpakking i flere steg, der du så å si "får hva du betaler for". Har du en ikke-kompatibel streamer og DAC, får du standard CD-kvalitet med MQA. Har du en kompatibel streamer og en ikke-kompatibel DAC, får du en lossy utpakking til 24/96 eller 24/88.2. Først når både både streamer og DAC MQA (som TDAI-3400 nå gjør), får du fullt utbytte. Altså teoretisk en versjon av musikken som er sertifisert og dermed i hvert fall i teorien identisk med mastertapen.
Med HDCD hadde vi et lignende scenario. Hadde du en vanlig CD-spiller, skulle du i teorien få akkurat den samme kvaliteten som med CD som ikke var kodet med HDCD.
Verken Pacific Microsonics eller den senere eieren Microsoft publiserte noen gang detaljerte tekniske data, men smarte dataamatører har likevel klart å gjenskape prosessen. Blant annet finnes det
tillegg i Foobar2000 som pakker ut HDCD-materiale uoffisielt. Med dette tillegget får du også muligheten til å se hvordan kilden er kodet, hvilke deler av HDC-prosessen som er benyttet og i hvor stor grad.
Selv har jeg en god del HDCD-er i hylla, blant annet plater med Mark Knopfler, Beck og Grateful Dead. Nesten uten unntak brukes
de ulike delene av HDCD-prosessen med stor forsiktighet, og i mange tilfeller ikke i det hele tatt.
Resultatet blir akkurat det jeg hører: Det er ytterst sjelden at noe virker feil med HDCD-plater spilt gjennom utstyr som ikke støtter formatet, og det jeg ser i Foobar2000 bekrefter som sagt dette.
Det vil ikke overraske meg om det samme er tilfelle med MQA. Altså at artister og plateselskaper er med på leken i navnet, men ikke i gavnet.
steinwaylyngdorf.com
