Hugsar eg sleit med både tredimensjonalitet og bassartikulasjon då eg hadde TLS 80 attende anno 1978, Men den gongen hadde eg ikkje tilgong på slike effektforsterkarar som vi har i dag, og som sikkert kan få basselementet til å skjerpe seg.
Ja, mye har skjedd på forsterkersiden som gjør at bassartikulasjonen til en mindre utfordring nå for tiden.
Dette med tredimensjonaliteten (3D) er et annet tema som vi vet, og her kommer noen tanker om dette også i en ledig stund på hjemmekontoret:
IMFene vi snakker om er konstruksjoner fra 70- og 80-tallet som på godt og vondt presenterer rom (dimensjonalitet ) på en annen måte enn det som er vanlig i dag. På dette området synes jeg at IMFene har en god del til felles med de høyttalerene jeg bruker mest nå om dagen, Audio Note type E, og noen jeg har brukt tidligere, Yamaha 1000M. Dette er kanskje ikke så overraskende når man husker at dette er er konstruksjoner fra omtrent den samme æra.
Det som kjennetegner deres presentasjon av rom er at lyden legges ut i rommet mellom lytteren og høyttalerene. Dette i motsetning til mellom og spesielt bak. Dette rommet, som altså mest befinner seg foran høyttalerene, kan være meget stort og musikken kan oppleves nær, intim og uttrykksfull. Instrumentene og musikerene er dog ikke særlig presist plassert selv når slik informasjon finnes opptaket.
På den positive siden liker jeg denne presentasjonen godt fordi den prioriterer den musikalske opplevelsen fremfor de tekniske aspektene ved opptaket og produksjonen slik som moderne høyttalere kan gjøre. Dette motvirker lyttetretthet (synes jeg) og langt flere opptak blir gode nok til å like.
På den negative siden kan man selvsagt si at mangel på presis D3 gjør at opplevelsen blir mindre troverdig i gjengivelsen av opptaksrommet og instrumentenes plassering i det. Dette har jeg forståelse for, men spørsmålet som ofte blir stående igjen er hvilken virkelighet som da brukes som målestokk. Dersom man med "virkelighet" mener opplevelsen av - for eksempel - Dum Dum Boys på Sentrum Scene eller Oslo Filharmonikerene i Konserthuset, så synes jeg at 70-talls konstruksjonene gir en minst like troverdig presentasjon som mye av det som selges i dag.
Det disse gamle konstruksjonene har til felles med hverandre er bla. brede baffler og at de trives best nær vegger og kanskje i hjørner. En slags 3D-effekt kan oppnås ved å benytte svært kraftig innvikling, men da i form en av et slags tunellsyn som gir en illusjon av dybde, men som ikke er mer korrekt av den grunn.
Takk for i dag!