Politikk, religion og samfunn 15 åringen hater skolen

[Hagto]

Skolen er vanskelig for mange. I dag er man mer avhengig av skolegang enn når jeg vokste opp.
I min tid var der alltid en mulighet. Noen skulket og sto i, fikk strykkarakterer. Men de fikk alltid en jobb, eller de reiste til sjøs.
Folk ble det av de aller fleste.

Hva gjør en ungdom i dag som sklir ut. Hater skolen, skulker, sier til foreldrene at han går på skolen,men på skolen er han ikke.

Finnes det tilbud lenger til disse. Er der alternativer i dag? Hører om foreldre som er totalt utslitt av stress med å få pjokken opp hver dag og få ham eller henne på skolen. Pjokken sliter og foreldre sliter. Alle blir slitne.

Noen med erfaringer å dele eller tips. Finnes det alternativer for disse i dag?
Skal man holde på og slites ut eller gi bang, man kommer jo ingen vei likevel… Bare slites……..

 

[ELJ]

Tilbud finnes, det er jeg sikker på. Varierer jo seff fra skolekrets til skolekrets. Dette er noe som burde bli tatt opp med rådgiver på skolen. Skjønner frustrasjonen og hva det gjør med de foresatte. Fortvilet situasjon. Håper det ordner seg raskt.

 

[Hagto]

Det er mer på generellt grunnlag jeg spør. Ser bare mange som sliter. Selv har jeg voksne barn og er over den perioden. Men kjenner andre som sliter. De spør om råd og jeg synes det er vanskelig å svare.
Vet at endel havner i barnevernets hender men tenkte om det var muligheter før det. Kanskje noen som har funnet gode måter å motivere på, eller må det bare slites sin gang….

 

[OMF]

Dette høres ikke bra ut, og er slik jeg erfarer det - så er det ikke en situasjon som "går seg til". Trykk på den store røde knappen så fort som mulig:

• Skolen (Klassekontakt/trinnansvarlig/rektor)
• Helsevesenet (Fastlege, helsesøster)
• Få BUP på banen

 

[Hagto]

Virker som skolen også strever. Veldig mange skoler klarer ikke disse ser det ut til.
Skal lese meg opp på BUP

 

[Panama Red]

Det viktigste er å snakke med hen, og prøve å få en forståelse for hvorfor hen ikke vil gå på skolen.
Det kan være flere og sammensatte grunner til dette. Men som tidligere pedagog har jeg erfart at det kan være svært vanskelig å få gjort noe med symptomene uten at årsaken er klarlagt.

I min tid som 14-åring på begynnelsen av 80-tallet kunne man komme i praksis i lokale bedrifter. Spesielt en bedrift skilte seg ut med veldig gode resultater. Der var det en "gammel røver" som tok seg av ( i all vesentlighet) guttene. Han stilte ingen spørsmål, men han krevde at du kom på jobb og gjorde det du ble satt til.
Fraværet ble etter hvert redusert til tilnærmet 0.
Jeg er klar over at dette kan bli vanskelig med dagens opplæringslov og planner for måloppnåelse, men hvis skolen får forståelse for problemet kan det kanskje finnes en løsning.

 

[Fenalaar]

Kan kanskje prøve å styre ungdommen til et praktisk fag med læretid, men det må være noe som han/hun er genuint interessert i. Det er ingen som er tjent med at vedkommende begynner på videregående for å gå innledende greier, og til sist dropper ut midt i læretida.

Johan-Kr

 

[Proffen]

Erfaringsmessig er dette noe som starter ganske tidlig, men som gjerne eskalerer og eksploderer når hormonene slippes fri i ungdomskroppene.
Et klokt menneske sa engang at det man ikke har gjort, alternativt har gjort feil, frem til barnet er ca 5 år gammelt, ofte krever atskillig innsats å få på plass/rette opp i.....
Da kan man jo begynne å se på i hvilken grad foreldre velger den berømte, men akk så forkjærte, minste motstands vei overfor sine avkom, og når dette starter. I mange tilfeller vil jeg tro at det starter allerede når barnet når den velkjente "trassalderen" - dvs fra 2-5årsalderen. Kan det tenkes at det er i denne fasen av barnets liv hvor innsatsen bør være mer på stell?

mvh
Proffen

 

[weld77]

Det er skoleplikt, eller for å være helt presis - opplæringsplikt i Norge til ut grunnskolealder som man vel når en eller annen gang i 16-årsalderen.

 

[noruego]

Erfaringsmessig er dette noe som starter ganske tidlig, men som gjerne eskalerer og eksploderer når hormonene slippes fri i ungdomskroppene.
Et klokt menneske sa engang at det man ikke har gjort, alternativt har gjort feil, frem til barnet er ca 5 år gammelt, ofte krever atskillig innsats å få på plass/rette opp i.....
Da kan man jo begynne å se på i hvilken grad foreldre velger den berømte, men akk så forkjærte, minste motstands vei overfor sine avkom, og når dette starter. I mange tilfeller vil jeg tro at det starter allerede når barnet når den velkjente "trassalderen" - dvs fra 2-5årsalderen. Kan det tenkes at det er i denne fasen av barnets liv hvor innsatsen bør være mer på stell?

mvh
Proffen

Tror du har mye rett i dette, om enn bare basert på egne rent personlige observasjoner og refleksjoner.

 

[Terje-A]

Det finnes spesielle tilbud til de unge som sliter med å få det til.
Bl.a. denne;

OM OSS | soonsjoskole.no

Lignende tilbud finnes også i Oslo og helt sikkert andre steder.

 

[BT]

Merkelig sammentreff. Vi har også en 15-åring som ikke er overbegeistret for skolen. Kompiser og gaming er visst hakket festligere.

 

[Anonym]

Man får jo folkehøyskole med gaminglinje som noe man kan finne på etter 10. så man får et år på å finne ut hva man vil.

 

[Hagto]

Tusen takk for innspill. Ser at det kan være noen muligheter. Høres også fornuftig ut å snakke med ungdommen grundig først for å forstå bedre hvor skoen trykker mest, og så arbeide videre derfra.
Tror nok ungdomsskole er verst. Da er det fremdeles tvungen skolegang og mer press også på foreldre.
Kan nok bli bedre på videregående, spesiellt yrkesfag, for mange av disse. Da kan dagen forhåpentligvis bli mer oppstykket med praktiske timer innimellom som sannsynligvis kan treffe disse bedre.
Men hører at mange sliter med å få dem på skolen her også. Videregående yrkesfag i dag er jo blitt adskillig mer teoretisk enn tidligere.
Folkehøyskole hørtes ut til å kunne være et bra alternativ.

 

[Valentino]

Nå slet ikke mine to gutter veldig bortsett fra at de begge arvet sin mors matteevner uten å arve hennes evne til å få ting unna allikevel...

Anyway. Den eldste av dem er flink til å synge og kom inn på musikklinja på vgs og inn i et særdeles godt både sosialt og musikalsk drevet ungdomskor samtidig. Han andre er flink til å tegne og kom in på en kunst, design og arkitekturlinje. Han ene syntes nok ungdomsskolen var kjipere enn han andre, men begge to trivdes mye bedre så snart de kom seg bort fra ungdomsskolen.

Folkehøgskole kan være en fin måte å sortere hoder på, men jeg vet ikke om de virker spesielt godt på gutter på 16, som gjerne fungerer best med enkle krav til oppmøte, punktlighet, og arbeidsoppgaver.
Forøvrig ser/hører jeg slik han yngste holder på at spilling over nettet er en ganske sosial greie.

 

[MML]

Jeg tror det er viktig at man normalisere slike plager. Det er vel ingen overraskelse at 15 åringer ikke er spesielt begeistret for skolen. Om det er snakk om omfattende problemer vil det være muligheter for hjelp, i første omgang fra skolen. Det er heldigvis kun et fåtall 15 åringer som har underliggende sykdommer som skulle medføre behov for hjelp fra helsevesenet eller BUP. Det kan allikevel være lurt at 15 åringer snakker med noen andre, feks helsesøster eller fastlege, fortinnsvis uten at foreldrene er med. Det kan gjerne være ting som ikke er så lett å diskutere med foreldrene uansett hvor velmenende man er. Du har min dypeste medfølelse og det er uansett ikke lett å takle slik problemer.

 

[Aurora]

Slike problemer har eksistert til alle tider. Selv var jeg 15 sånn en gang siste halvdel av 60-åra... Litt av problestillinga er at dengang da var det mulig for skoletrøtt ungdom å finne en jobb, noe det ikke er i dag - av mange årsaker. En annen årsak ligger nok i det velferdssamfunnet vi har utviklet som på den ene sida stiller stadig høyere krav, mens det på den andre sida er blitt betydelig enklere å gi blaffen..... ikke enkelt på noen måte dette her....

 

[Khanate]

Har tro på folkehøyskole. Sønnen til en av mine naboer tok et år på folkehøyskole. Naboen sa han reiste ut som en guttunge og kom hjem som en voksen kar. Vi behøver alle å forlate redet, noen tidligere enn andre.

Jeg hørte en teori om hvorfor folk har alskens problemer i tenårene. Fortellingen var at vi historisk sett ikke er blitt særlig gamle. Man var halvveis i livet i tenårene, og man følte at man måtte begynne å ta grep i sitt eget liv før det ble for sent. Om dette sitter igjen i oss, på tross av lengre forventet levetid, så kan dette skape behov for løsrivelse, protest og til sist en egen retning i livet.

 

[Voff]

Slike problemer har eksistert til alle tider. Selv var jeg 15 sånn en gang siste halvdel av 60-åra... Litt av problestillinga er at dengang da var det mulig for skoletrøtt ungdom å finne en jobb, noe det ikke er i dag - av mange årsaker. En annen årsak ligger nok i det velferdssamfunnet vi har utviklet som på den ene sida stiller stadig høyere krav, mens det på den andre sida er blitt betydelig enklere å gi blaffen..... ikke enkelt på noen måte dette her....

+ stor import av ufaglært arbeidskraft...

 

[slartibartfast]

Jeg er ikke spesielt fan av modellen der ungene går på yrkesfag først og så læretid i bedriften.
Når jeg gikk i kokkelære hadde vi litt skole ved siden av jobben.
Det er lettere å vekke interessen og til og med begeistringen når en er ute i praksis enn på skolebenken. Forutsatt at en har en sjef som har lyst til å lære bort noe, selvfølgelig.

 

[jane]

+ stor import av ufaglært arbeidskraft...

Bedre med billig og motivert utenlandsk arbeidskraft enn skoletrøtte utskudd?

 

[Proffen]

Tror du har mye rett i dette, om enn bare basert på egne rent personlige observasjoner og refleksjoner.

Ikke bare personlige observasjoner og refleksjoner, men de støtter jo godt oppunder litteratur rundt emnet......

mvh
Proffen

 

[Proffen]

Har litt lyst til å presentere en tre-trinnsmodell, så håper jeg at folk hiver seg og sier hva de tenker.....

1. La ungdommen få fortelle åpent om sine lyster, tanker, håp og drømmer. HØR på ungdommen, undersøk og spør hva de ser for seg. Ikke kom med innspill/synspunkter i denne fasen, bare lytt! La de "tømme seg", både ifht skole, utdanning, jobb, fritid, sosialt, venner, fremtidig famlie, bosted, bolig og hva det skulle være. Jo flere punkter ungdommen uttaler seg om, jo bedre.
2. Tid for "realitetsorientering". Bekreft for ungdommen at du har hørt på vedkommede, at du tar det på alvor. Så kommer det essensielle spørsmålet: Hvordan har du tenkt å oppfylle sine lyster, tanker, håp og drømmer? Det kan jo hende at mange vil våkne, når de skjønner hva som "kreves" for å få mulighet til boligen de vil ha, bilen de drømmer om, sydenferiene de ønsker, og alt annet som opptjente penger skal gå til å dekke.
Det KAN jo hende at de ser lyset, om ikke med en gang, så etter hvert.......

3.Det hele kan (forhåpentligvis) ganske enkelt oppsummeres med et enkelt eksempel på et regnestykke, som ofte gjør det brutalt konkret:
Hva kan du tjene på et år, hvis du jobber på Biltema, Rema eller Byoung? (dvs uten utdanning)
Hva koster det å ta et år med utdanning, og hva koster det å ta tre, fire eller fem år med utdanning?
Hva kan du regne med å tjene pr år, gitt at du har skaffet deg en utdanning?
Hvor lenge må du da jobbe for å "ta igjen" det du har gått glipp av mens du utdannet deg, sammenliknet med andre som har hatt en kontinuerlig prosess, fra og med videregående og videre?
Hva skal til for at du kan oppfylle dine lyster, tanker, håp og drømmer? (dette kan relateres til pkt 2)
Er det jobben på Biltema, Rema eller Byoung, eller kan det være lurt å bli tømrer, kokk, ingeniør, sykepleier, politi, arkitekt eller annet som fordrer en viss grad av formell utdannelse?

mvh
Proffen

 

[Aurora]

Det kan vel være sannsynlig at det å få jobbe under krav også kan gjøre noe med motivasjonen til å skjønne at man faktisk også trenger noen teoretiske ferdigheter i de fleste jobber.. Personlig tor jeg at i alle fall en del av årsaken til slike problemer nettopp at det altfor ofte ikke stilles krav til ytelse og medvirkning allerede på barnestadiet... På den annen side - hvis noen for en del år siden hadde påstått at min da 15-åring skulle ende med fag og offisersutdanning i Forsvaret hadde det muligens ført til tidlig død for egen del.... av rein latter... Det skjer ikke så reint sjelden at vett og forstand slår inn et par år seinere...

 

[Voff]

Bedre med billig og motivert utenlandsk arbeidskraft enn skoletrøtte utskudd?

Man må da ikke være utskudd selv om man er skoletrøtt. Mange skoletrøtte som er motivert for å jobbe.

 

[Fenalaar]

Jeg er ikke spesielt fan av modellen der ungene går på yrkesfag først og så læretid i bedriften.
Når jeg gikk i kokkelære hadde vi litt skole ved siden av jobben.
Det er lettere å vekke interessen og til og med begeistringen når en er ute i praksis enn på skolebenken. Forutsatt at en har en sjef som har lyst til å lære bort noe, selvfølgelig.

Det er ev variant som heter vekslingsmodellen, der en går delvis på skole delvis læretid ute i bedriften igjennom hele forløpet. Det fungerer ofte bra for de som sliter med motivasjonen for å gå på skolen hele dagen. Men det fungerer ikke fullt så godt, om eleven egentlig ikke har faginteressen, så alfa og omega er å for det første finne noe som vedkommende synes er interessant, og så deretter må man finne en bedrift som evner å ta vare på lærlingen.

Johan-Kr

 

[RojohII]

Gi henne/han en motorsag. For meg er det den ultimate realisme.

 

[Proffen]

Den store utfordringen i dagens "velferdssamfunn" er vel helst at mange av de unge mener og tenker at alt skal og må være så forbanna gøy! Og tenk om de, til sin store overraskelse, skulle bli satt til å gjøre eller lære om noe de opplever som kjedelig.......
Hvis det ikke er "gøy", har de det kanskje så (alt for) godt at de både kan, og får lov til, å bruke manglende motivasjon som "unnskyldning" for å ikke gidde å prøve.......
Og det voksne, som i sin tur litt for ofte har evig nok med å "realisere seg selv", gjør det de kan og har råd til for å slippe enklest mulig unna.
Ingen god kombo, de to sakene der......

Personlig har jeg til gode å snakke med et menneske som BARE har gjort gøye ting i sitt liv, og de har faktisk overlevd.
Der finnes forøvrig en Albert Åberg-bok, hvor han ønsker at det var julaften og burdsdag annenhver dag - for da ville livet bli fantastisk. Men han skjønner etter hvert/til slutt, at det nok kan være greit å ha gråværsdager, han og.......

En ting vi snakker en hel del om på min arbeidsplass, er "den mentale verktøykassen" - dvs kunnskapen om, ferdigheten i og oversikten over måter å håndtere situasjoner som av en eller annen grunn gjør livet litt ufordrende.
Dette er en sak som gjerne må begynnes på og iverksettes i tidlig alder, og det er primært en foreldreoppgave. Klart, vi i skolen skal være med på reisen, men vi bør og skal være sekundær ifht ansvaret.....

mvh
Proffen

 

[Aurora]

Under kaffe og lunjspauser på jobben, hender det ofte at jeg lurer på om de som er foreldre med barn hjemme egentlig gjør noe annet enn å se på filmer og serier.... nåvel,- noen må jo også på treningssentret flere ganger i uka... Denne generasjonen snakker også ofte om tidsklemma, - om alt de ikke får tid til, fordi.... de må så mye annet.... Da blir det kanskje ikke så mye tid til det man kanskje burde, i stedet... Det er gjerne tildels de samme som også snakker om hvor grusomt det er at ungene har lekser, og kanskje trenger oppfølging - og tildels hjelp.... Selvsagt skal man ikke dra alle over en og samme kam, men det er nok noe i at det meste kommer for lettvindt for de fleste i dag... Jeg er omtrent pensjonist nå. men jeg lurer på om ikke en god del av forklaringen ligger i at de fleste unger og ungdom kommer for lettvindt til livets og dagens mange goder, uten å løfte en finger selv.... Bare en tanke fra en rusten herre.... ( for slik var det ikke i min tid... )

 

[Proffen]

Så mye fornuft fra nord!
Det gjelder seff ikke alle, men det gjelder stadig flere, og det er en trend jeg ikke har sansen for......
Selv var jeg godt voksen, og hadde kanskje av den grunn rast fra meg, før jeg fikk barn. Velger derfor å fortelle litt om egne prioriteringer, tanker og ting som har skjedd i podens oppvekst.
Det som skjedde da poden kom til verden, var at jeg langt på vei valgte å sette meg selv i andre rekke. JEG var plutselig ikke lenger den viktigste i eget liv! Egne lyster, ønsker og behov ble skjøvet bakover i rekken, fordi jobben som far krevde andre ting. Jeg har ikke tall på alle timer vi har brukt på å være ute og leke, se på, lese og samtale om emner som har opptatt ham, og vi har alltid prioritert å sette av tid til div prosjekter som han kunne tenke seg å prøve ut.
Videre har jeg ikke ført regnskap på alle timer jeg har brukt i forbindelse med rollen som leder for idrettsskole, håndballtrenger, fotballtrener og fotballpappa, korpsfar, 17.maikomitteleder osv osv......
Pr i dag tror jeg at jeg har en ganske harmonisk sønn, som forhåpentligvis har satt pris på min innsats, og som både klarer seg godt på skolen, som har plenty med venner, som har fritidsaktiviteter - og som både har mange fornuftige planer og tanker om hvordan han selv ser for seg sin egen fremtid og om livet og samfunnet rundt seg selv.

Ja, jeg har vært litt "streng", i betydningen av tydelig hva grensesetting angår.
Ja, han har fått lov til å gjøre og være med på en rekke aktiviteter opp gjennom årene.
Nei, han har ikke "fått lov" til å være den som dikterer et og alt.
Nei, han har aldri fått alt han har pekt på - men til tross for det, gikk det helt fint å gå på lekebutikken da han var 3, 4 og 5 år, uten at han tiltet fordi han ikke fikk det han ville. De aller fleste ganger var han superhappy fordi han kunne gå ut fra lekebutikken med den nyeste legokatalogen i hendene. Så gikk han heller hjem, saumfarte katalogen og ønsket seg div legoesker i burdsdags- og julegave. Seff hendte det at det dryppet litt på han innimellom utenom disse dagene.
Vi har av og til snakket litt om det, madamen og jeg, at vi stadig vekk går og venter på at han skal komme i den berømte trassalderen. Vi merker det pittelitt ifbm at han nå står midt i puberteten, men stadig vek vet han meget godt hvor grensene går, slik at han ALLTID klarer å oppføre seg på en høyst akseptabel måte.

Ekstra kjekt har det ellers vært at han ALLTID har vært veldig takknemlig for det han har fått, og han er flink til å hjelpe til. både opp- og uoppfordret.

Så ja, det er mulig, men det KREVER noe. Kanskje aller mest å sette seg selv litt til side for noen år. Mange vil gjerne se på det som at man må ofre noe, men jeg tenker at det er mer en investering. Starter man tidlig nok, blir jobben atskillig enklere og resultatene gode!

mvh
Proffen

 

[Nightpuma]

Hei Hagto.

Hvis saken gjelder en på 15 år, dvs i 9-10 klasse, er elevens trivsel og læringsutbytte er 100% skolens ansvar. Det er ikke noe "ja men". Vegrer skolen seg for å ta ansvar, kan man klage det inn for skolesjefen i kommunen. Klarer ikke kommunen å ta ansvar kan man klage saken inn til statsforvalteren. Da vil skolen bli pålagt å ta sitt ansvar rift å sikre et skolemiljø som fremmer læring og trivsel for eleven. Det betyr ikke at årsakene til elevens mistrivsel behøver å ligge på skolen, men hvis barnet viser tegn på mistrivsel på den arenaen, er det skolens ansvar. Det vil si de er lovpålagt.
Hvis skolen ikke klarer å hjelpe eleven på egen hånd, kan de få hjelp av eksterne tjenester. Hvis barnet/familien trenger mer hjelp, finnes disse i kommunen. Hvis det er mistanke om en oppmerksomhetsforstyrrelse, depresjon, angst etc, kan fastlege henvise til den lokale BUP som vil gjøre en utredning og tilby behandling hvis det er aktuelt .
Det er i det hele tatt ikke mangel på kloke hoder, men det kan av og til skorte på plassering av ansvar og utnyttelse av kunnskapen.

 

[na_X]

Jeg tenker kanskje det kan være greit å få seg en liten jobb på si, eller en utplassering med noe man ønsker å jobbe med bare for å se realiteten litt i øynene. Jeg var usikker selv i 15-års alderen hva jeg skulle bli, men selve skolegangen var aldri noe problem og mer eller mindre 0 fravær. Det kan være greit å se hvilke interesser 15-åringen har og hva han muligens ønsker å jobbe med, å jobbe med en interesse er aldri dumt. Uten skole så er det vanskelig å finne seg en jobb man faktisk ønsker å ha, og da blir en evnt. jobb senere en slags gulrot. Men det er jo tidlig i alder, og skjønner godt at det er vanskelig. Derfor kan det være greit å prøve å feile litt, bare for å finne ut litt hva man vil jobbe med. Om man starter med en drittjobb, så kan det hende at man synes skolegang kan være lurt allikevel for å faktisk få jobbe med det man har lyst til. Utplassering er en fin ting, bare synd man ikke har ordentlig utplassering før VGS (ihvertfall i min tid) og da var det 14-dager på førsteåret.

 

[Proffen]

Har en kompis som sliter litt med sin 17-åring.
Motivasjonen for å stå opp og gå på skolen er borte, det som frister er online gaming med venner eller andre gamingfrender - gjerne natterstid.
Fars forsøk på å komme i dialog med guten har ikke båret så mange frukter. Guten lukker seg fort inne i seg selv og blir taus. Guten er rett og slett ikke spes interessert i dialogen......
Ikke lett å stille opp og tilby hjelp da.......

mvh
Proffen

 

[Balle Clorin]

Det viktigste er å snakke med hen, og prøve å få en forståelse for hvorfor hen ikke vil gå på skolen.
Det kan være flere og sammensatte grunner til dette. Men som tidligere pedagog har jeg erfart at det kan være svært vanskelig å få gjort noe med symptomene uten at årsaken er klarlagt.

Dette må være stedet å begynne ja. Om man feks er udiagnostisert dyslektiker og skolen blir en kronisk rekke nederlag må det være tungt å gå på skolen. Min beste venn fra ungdommen var dyslektiker uten at noen noengang tok tak i det, og jeg skjønte det heller ikke. Bare stusset over at han var dårlig til å finne fram i telefonkatalogen.
Alle barn trenger en arena der de lykkes og føler mestring,
Min bestevenn gjorde det heldigvis bra på det sosiale og gjorde karriere i et uakademisk miljø

 

[noruego]

Ikke bare personlige observasjoner og refleksjoner, men de støtter jo godt oppunder litteratur rundt emnet......

mvh
Proffen

Det var vel og merke mine egne personlige observasjoner og refleksjoner jeg refererte til.

 

[steinost]

Kan snakke om en jeg er far til.
Ganske sterk form for dysleksi, men kom seg igjennom grunnskolen.
Han har aldri latt seg mobbe, sterk i hode og har mange venner.
Hadde veldig lyst til å bli brannmann.
Det er pokker ikke lett å bli sa jeg til han, dermed bestemte han seg på en lur måte.
Feieryrket er veldig ofte under brannvesenet, feier ble han. Da hadde han en fot innenfor etaten.
Ble genuint opptatt av brannsikkerhet, så ble det ledig stilling som branninspektør.
Ringte meg og spurte om han burde søke, det bør du sa jeg. Snakk med sjefen din om det.
Gjorde så, svaret var ganske klart. Den stillingen søker du på fikk han til svar.
Så det er håp for alle. Fra feier til branninspektør på noen få år.