Dynamikk er en het potet som diskuteres hyppig. I de senere år har vi sett mange eksempler på at dynamikken er på vei ut av musikken. På den annen side snakker mange entusiaster om dynamikk, og ikke sjelden er det som beskrives som dynamikk enten det stikk motsatte av dynamikk eller det har simpelthen ingen ting med verken dynamikk eller det motsatte å gjøre.
Samtidig brukes ofte konserter som referansefundament for "hvordan det skal låte". Markedslederen L-Acoustic bruker, på lik linje med de fleste andre, solide doser dynamisk komprimering for å få utstyret til å overleve høyere opplevd lydtrykk. Det later også til at de produsentene som ikke har slik teknologi taper grovt i markedet. I andre enden av skalaen har vi blåtannprodukter som imponerer mer og mer jo mer de komprimerer lyden, selv om de selvsagt aldri aspirerer til å bli high end produkter.
Jeg har eksperimentert litt med komprimering av dynamikk for å se litt hvor store toleranser vi har. Oppsettet er tre limitere pr kanal som er delt opp i tre ulike frekvensbånd. Hver limiter jobber innenfor et begrenset frekvensområde. I tillegg har hver av dem en RMS envelope som gjør at limiteren går hardere på når transientene kommer tettere og dermed senker peak temperatur i spolene. Til slutt har hver limiter ulikt kne, ulik hold og release, og en ørliten forsinkelse på vei gjennom limiteren som gjør at limiteren preppes rett før transienten.
For å se hva som skjer har jeg lagt inn tre sammenliknere som viser forskjellen på signalet inn og ut av hvert bånd. Jeg kan justere hvert bånd individuelt, og jeg har i tillegg et potmeter som lar meg justere hele limiteren, og ett til som lar meg justere lydnivået etter limiteren.
Totalt sett betyr det at jeg kan justere limiteren slik at når det begynner å skje noe kan jeg sørge for at det skjer omtrent samtidig for de ulike frekvensområdene. Jeg har så testet hvor høyt jeg kan skru nivået inn før jeg begynner å få hørbar farging. Jeg har en AB-knapp som lar meg slå limiteren av og på, så jeg setter grensen der jeg begynner å kunne si ganske klar forskjell på med og uten. Samtidig er ikke forskjellen med og uten større enn at jeg ikke umiddelbart registrerer at limiteren jobber om jeg har vært ute av rommet en tur i mellomtiden.
Jeg merket meg en grenseverdi for hvor høyt det slo ut på input VU-metrene. Så hvor langt ned måtte jeg skru før alt av påvirkning på limiteren uteble fullstendig? Mer enn 20dB! Testen ble gjort med Chynky av Bruno Mars, ikke akkurat en dynamikkbombe til å begynne med, og i høyeste grad produsert for å fungere på bærbart utstyr fra før.
Jeg er fristet til å påstå at dynamikk er viktig, om man har headroom nok. Hvis ikke er det viktigere å få håndtert den med minst mulig hørbar degradering av lyden, for degradering av lyden er faktisk svært vanlig straks vi begynner å snakke om dynamikk i noen særlig grad.
Samtidig brukes ofte konserter som referansefundament for "hvordan det skal låte". Markedslederen L-Acoustic bruker, på lik linje med de fleste andre, solide doser dynamisk komprimering for å få utstyret til å overleve høyere opplevd lydtrykk. Det later også til at de produsentene som ikke har slik teknologi taper grovt i markedet. I andre enden av skalaen har vi blåtannprodukter som imponerer mer og mer jo mer de komprimerer lyden, selv om de selvsagt aldri aspirerer til å bli high end produkter.
Jeg har eksperimentert litt med komprimering av dynamikk for å se litt hvor store toleranser vi har. Oppsettet er tre limitere pr kanal som er delt opp i tre ulike frekvensbånd. Hver limiter jobber innenfor et begrenset frekvensområde. I tillegg har hver av dem en RMS envelope som gjør at limiteren går hardere på når transientene kommer tettere og dermed senker peak temperatur i spolene. Til slutt har hver limiter ulikt kne, ulik hold og release, og en ørliten forsinkelse på vei gjennom limiteren som gjør at limiteren preppes rett før transienten.
For å se hva som skjer har jeg lagt inn tre sammenliknere som viser forskjellen på signalet inn og ut av hvert bånd. Jeg kan justere hvert bånd individuelt, og jeg har i tillegg et potmeter som lar meg justere hele limiteren, og ett til som lar meg justere lydnivået etter limiteren.
Totalt sett betyr det at jeg kan justere limiteren slik at når det begynner å skje noe kan jeg sørge for at det skjer omtrent samtidig for de ulike frekvensområdene. Jeg har så testet hvor høyt jeg kan skru nivået inn før jeg begynner å få hørbar farging. Jeg har en AB-knapp som lar meg slå limiteren av og på, så jeg setter grensen der jeg begynner å kunne si ganske klar forskjell på med og uten. Samtidig er ikke forskjellen med og uten større enn at jeg ikke umiddelbart registrerer at limiteren jobber om jeg har vært ute av rommet en tur i mellomtiden.
Jeg merket meg en grenseverdi for hvor høyt det slo ut på input VU-metrene. Så hvor langt ned måtte jeg skru før alt av påvirkning på limiteren uteble fullstendig? Mer enn 20dB! Testen ble gjort med Chynky av Bruno Mars, ikke akkurat en dynamikkbombe til å begynne med, og i høyeste grad produsert for å fungere på bærbart utstyr fra før.
Jeg er fristet til å påstå at dynamikk er viktig, om man har headroom nok. Hvis ikke er det viktigere å få håndtert den med minst mulig hørbar degradering av lyden, for degradering av lyden er faktisk svært vanlig straks vi begynner å snakke om dynamikk i noen særlig grad.
Rett og slett!
