Hvordan kan vi ha stelt oss slik til at vi er avhengige av diktaturer for at vår verden skal henge sammen?
Jeg stod midt i dette, fra 1990-tallet og fremover til 2009. Advarte tidlig europeiske produsenter om konsekvensene av å utnytte muligheten til å flytte produksjon til ikke-demokratiske regimer som tilbød null regulering og gratis arbeidskraft. Det var de ikke lydhøre for, siden fordelene i bunnlinjen var umulige å se forbi.
En bedriftsledelse som ikke utnyttet disse fordelen ble kjapt stemt ut av aksjonærene, om de satt i direksjon eller styre. Så produksjon og kompetanse ble flyttet til diktaturer, militærstater og regimer som anså vern av ansattes rettigheter eller miljø som en uting.
Ble uglesett når jeg påpekte at de var med på å legge grunnlaget for store problemer i sine opprinnelige land. "Det får politikerne ta seg av, det er ikke vårt ansvar," ble jeg fortalt.
Globaliseringen har nå fyrt opp om en ekstrem nasjonalisme og proteksjonisme i befolkninger som disse bedriftene snudde ryggen til.
Minnes Alan Greenspan, som skulle forsøke å forklare hvorfor finanskrisen kunne bli så stor og farlig som den ble:
"I made a mistake in presuming that the self-interests of organisations, specifically banks and others, were such that they were best capable of protecting their own shareholders and their equity in the firms," said Greenspan.
Det fungerer kun når "the self-interest of organisations" strekker seg lenger enn til bunnlinjen og ledelsens bonusavtaler. Den må også ta ansvar for virksomhetens rolle i samfunnet den tilhører. I stedet valgte de å kjøpe seg inn i land der ordet "samfunn" er en stående vits.