Jeg er definitivt optimist, i tiltagende grad.
Ukrainas hær anno <2014 var på linje med det vi ser fra russerne i dag. Siden det har *svært mye* skjedd, som doktoren nevnte over. Kontinuerlig trening i moderne krigføring og command & control fra vestlig side og som mange høyerestående NATO-kilder har påpekt har ukrainerne vært uhyre lærenemme. Resultatene av det har vi jo sett.
Så har Russland forsåvidt masser av manpower, men det er jo slett ikke slik at putler bare knipser og så kommer rekrutter og veteraner løpende, ivrige etter å forgå ved fronten. Da hadde ikke tjetjenske og syriske slaktere blitt bragt på banen i det hele tatt og man hadde slett ikke brukt Facebook og Twitter til å forsøke å lokke til seg avskum fra alle mulige hold.
Gitt tilstrekkelig tid kan nok mengder av utrent personell skyfles inn i konflikten, men så lenge de mangler trening, mangler moderne utstyr, mangler noe som i det hele tatt minner om effektiv og kompetent ledelse så vil de ha svært liten innvirkning på prosessen, utover å forsinke det endelige utfallet og gjøre Ukrainas behov for ammunisjon større. Og ammunisjonen flyter nok østover i strie strømmer.
For egen del ser jeg ikke lenger at Russland kan vinne en konvensjonell krig på noen som helst måte. Kun ukonvensjonelle våpen kan levere seier på slagmarken, men det vil være katastrofalt. For alle, men mest av alt for Russland.
Det er ikke bare militært at Ukraina anno 2022 er et ganske annet land enn i 2014, eller 2004 for den del.
Mens oransje-revolusjonen i 2004 på mange måter var et opprør blant de yngre, bedre utdannede og urbane, var Maidan en mye bredere demografisk protest mot de brutte løfter og demokratiske aspirasjoner ti år tidligere.
Maidan, her brukt bredt og ikke bare om dem som deltok på Fredsplassen, var en folkelig protest både mot Ukrainas egen korrupsjon og oligarkvelde generelt, og den russisk-støttede spesielt, med Janukovych sitt forræderi i siste time, hvor han etter en telefon fra Moskva plutselig nektet å underskrive avtalen med EU som hadde vært fremforhandlet gjennom en både inklusiv og lang prosess, og som også parlamentet hadde gjort sin tilslutning til.
Med den helt unødvendige volden mot demonstrantene på Maidan, den folkerettsstridige annekteringen av Krim og mobiliseringen av militante separatister i Donbas ble det i 2014 først klart for store deler av Ukraina, uavhengig av om en hadde ukrainsk eller russisk som morsmål, at Russland hadde gått til krig ikke bare mot dets nærmeste naboland, men deres rett til å være et land og nasjon. Samt at Ukrainas egen korrupsjon og vanstyre i tiårene før, men ikke minst etter 2004, måtte ses i lys av dette. Altså at Kremls bestrebelser over lang tid hadde handlet mindre om å understøtte et russisk-vennlig Ukraina enn å «hjelpe til» med å få Ukraina til å fremstå som en feilet stat og nasjon.
Ukrainerne har siden 2014, igjen også flertallet av de russiskspråklige, ikke bare levd med Russlands krig mot dem i Donbas, men også en stadig mer vulgær, etnofascistisk propaganda som ikke bare underkjenner en ukrainsk identitet, men at denne utgjør en «nynazistisk» trussel mot russere og Russland selv. Som de fleste (kunnskapsrike) vestlige analytikere trodde dog de fleste ukrainerne til nylig at Putins retorikk om han bare handlet i forsvar mot et «aggressivt NATO» primært var retorikk for innvortes bruk, og det tilsynelatende åpenbare i at et Ukraina som i 1994 ga opp alle sine atomvåpen mot Russlands forpliktelser om å respektere dets territorielle integritet, uansett ikke kunne utgjøre noen militær trussel mot atommakten Russland.
Mye har skjedd siden 2014, også i den ukrainske erkjennelsen av at både deres land og nasjon har stått på spill i disse årene. Om noe har geniale Putin og hans lakeier i denne tiden forårsaket det mest effektive stats og nasjonsbyggingsprosjekt vi har sett i Europa i moderne tid. For Ukraina.
Dette inkluderer ikke minst den økumeniske patriarken i Istanbul sin anerkjennelse av den ukrainsk-ortodokse kirke som autokefal siden januar 2019. Gitt koblingen mellom kirke og nasjon som statsbærende institusjon i de kretser vil jeg tippe at dette var blant, om ikke selve startskuddet for Putins tenking om at «noe må gjøres».