Snickers-is
Bransjeaktør
Når jeg setter meg ned og lytter til utstyr, gjerne dyrt, så pleier jeg å lytte etter feil. Jeg snakker ikke om når jeg setter meg for å lytte på musikk, men når jeg faktisk lytter til ytelsen til utstyret. Da finnes det for eksempel ikke bredde, dybde, dynamikk osv, det finnes bare mangelen på disse. Starten på skalaen er null, det er når utstyret ikke påvirker lyden men bare reproduserer den perfekt. Derfra finnes det bare en vei, og det er ned. Alt som avviker fra dette utgangspunktet er feil, altså noe som ikke kan eller bør beskrives med superlativer.
Jeg har full forståelse for at folk bruker superlativer til å beskrive lyd. Det er jo meningen at det skal begeistre og det er en fin måte å uttrykke sin begeistring på. Men for meg fungerer det ikke. Når noen forteller meg at det låter organisk, stort, musikalsk, dynamisk etc så forsøker jeg å sette det i en kontekst og forstå hvordan det faktisk låter ut fra mitt ståsted. Da er jeg nødt til å henge dette på mine knagger.
Forskjellen på disse superlativene og mine knagger er at mine knagger, selv om de beskriver den samme lyden, er relativt objektive, altså jeg forsøker etter beste evne å trekke ut den objektive forståelsen av min opplevelse. Dette skyldes selvsagt at jeg ikke har noen grunn til å sette meg i en slags "evalueringsmodus" med mindre jeg er interessert i det tekniske bak. Allikevel blir det en vane å tenke på den måten og det er for meg den eneste nyttige måten å tenke på.
Jeg kan ikke slå dette av og bytte det ut med blomsterspråk. For meg gir ikke det mening da man ikke skiller mellom egen persepsjon og hva som faktisk skjer. Stadig ser man noen beskrive et anlegg som dynamisk, når realiteten er at det er alt annet enn dynamisk. Det mar høyt støygulv, masse forvrengning, masse kompresjon, lite kapasitet osv. Det har ingen ting med dynamikk å gjøre, og selv om noen mener å oppleve det som dynamisk så er det ikke dynamikk. Det er ikke det samme som at jeg ikke liker lyden, men dynamikk er det ikke.
Slik jeg ser det er det to utfordringer i dette.
- Den ene er at det ikke finnes fnugg av konsensus i blomsterspråket. Den ene mener det låter stort, den andre mener det låter puslete og smått. Den ene mener det er "utrolig dynamisk", den andre mener det låter paddeflatt. Den ene mener det låter detaljert, gjennomsiktig og avslørende, den andre mener det er som å få en syl banket gjennom hodeskallen. Vi kan ikke bruke begreper basert på magefølelse der det ikke finnes noen felles definisjoner på hva ting er. Selvsagt vil enkelte effekter medføre en større grad av konsensus, for eksempel er vi gjerne enige i at mer bass er mer bass, at å ekspandere forskjellen mellom høyre og venstre kanal gir opplevd skarpere stereoeffekt osv. Det er bare at når noen får mer bass snakker den ene om kontroll, mens den andre snakker om null kontroll. Når vi booster stereoeffekten snakker den ene om at det låter realistisk, mens den andre opplever at noe er veldig kunstig. Man opplever de samme tingene men faller for fristelsen til å legge til sin egen poetiske tolkning, enten i positiv eller negativ retning.
- Den andre er at når jeg snakker om for eksempel forvrengning så er det som om noen ser at jeg viser dem fingeren samtidig, selv om hånda mi er opptatt med å skrive på tastaturet og jeg ikke har en eneste følelse av at jeg ønsker å snakke noe eller noen ned. Jeg kan ha et sterkt og ærlig ønske om å være konstruktiv og informativ, men for noen går rullgardina rett ned straks vi prøver å flytte noe fra blomsterspråket og over til noe litt mer pragmatisk. Nei, jeg er ikke en brønnpisser selv om jeg ønsker meg et element av objektivitet. Og det at jeg ikke kaster meg over blomstrende subjektive beskrivelser av magefølelsen fra en lytteseanse er ikke det fordi jeg ikke bryr meg om personen, oppsettet eller musikken. Det er bare at måten å formulere seg på sier meg så utrolig lite.
Kanskje, når folk tenker godt etter, hver gang dere hører slikt blomsterspråk er det egentlig bare en glede fordi dere ønsker å lese noe positivt, og det er nettopp den følelsen dere får? Jeg leser også gjerne positive tekster, men jeg er samtidig nysgjerrig på hvordan det faktisk låter. I de fleste tester er det en kombinasjon av blomsterspråk og mer objektive beskrivelser. Jeg tror det er viktig at vi til en viss grad kan enes om at blomsterspråk i all hovedsak sier veldig lite om lyden. Som regel er forskjellen på to ulike lydbeskrivelser noe så enkelt som at de hørte ulik musikk.
Og nei, jeg kan ikke "lese størrelsen på lydbildet" ut av et måleinstrument, fordi det er ikke en parameter det er konsensus rundt. Men jeg kan måle alt som gjør at man får den opplevelsen.
Jeg har full forståelse for at folk bruker superlativer til å beskrive lyd. Det er jo meningen at det skal begeistre og det er en fin måte å uttrykke sin begeistring på. Men for meg fungerer det ikke. Når noen forteller meg at det låter organisk, stort, musikalsk, dynamisk etc så forsøker jeg å sette det i en kontekst og forstå hvordan det faktisk låter ut fra mitt ståsted. Da er jeg nødt til å henge dette på mine knagger.
Forskjellen på disse superlativene og mine knagger er at mine knagger, selv om de beskriver den samme lyden, er relativt objektive, altså jeg forsøker etter beste evne å trekke ut den objektive forståelsen av min opplevelse. Dette skyldes selvsagt at jeg ikke har noen grunn til å sette meg i en slags "evalueringsmodus" med mindre jeg er interessert i det tekniske bak. Allikevel blir det en vane å tenke på den måten og det er for meg den eneste nyttige måten å tenke på.
Jeg kan ikke slå dette av og bytte det ut med blomsterspråk. For meg gir ikke det mening da man ikke skiller mellom egen persepsjon og hva som faktisk skjer. Stadig ser man noen beskrive et anlegg som dynamisk, når realiteten er at det er alt annet enn dynamisk. Det mar høyt støygulv, masse forvrengning, masse kompresjon, lite kapasitet osv. Det har ingen ting med dynamikk å gjøre, og selv om noen mener å oppleve det som dynamisk så er det ikke dynamikk. Det er ikke det samme som at jeg ikke liker lyden, men dynamikk er det ikke.
Slik jeg ser det er det to utfordringer i dette.
- Den ene er at det ikke finnes fnugg av konsensus i blomsterspråket. Den ene mener det låter stort, den andre mener det låter puslete og smått. Den ene mener det er "utrolig dynamisk", den andre mener det låter paddeflatt. Den ene mener det låter detaljert, gjennomsiktig og avslørende, den andre mener det er som å få en syl banket gjennom hodeskallen. Vi kan ikke bruke begreper basert på magefølelse der det ikke finnes noen felles definisjoner på hva ting er. Selvsagt vil enkelte effekter medføre en større grad av konsensus, for eksempel er vi gjerne enige i at mer bass er mer bass, at å ekspandere forskjellen mellom høyre og venstre kanal gir opplevd skarpere stereoeffekt osv. Det er bare at når noen får mer bass snakker den ene om kontroll, mens den andre snakker om null kontroll. Når vi booster stereoeffekten snakker den ene om at det låter realistisk, mens den andre opplever at noe er veldig kunstig. Man opplever de samme tingene men faller for fristelsen til å legge til sin egen poetiske tolkning, enten i positiv eller negativ retning.
- Den andre er at når jeg snakker om for eksempel forvrengning så er det som om noen ser at jeg viser dem fingeren samtidig, selv om hånda mi er opptatt med å skrive på tastaturet og jeg ikke har en eneste følelse av at jeg ønsker å snakke noe eller noen ned. Jeg kan ha et sterkt og ærlig ønske om å være konstruktiv og informativ, men for noen går rullgardina rett ned straks vi prøver å flytte noe fra blomsterspråket og over til noe litt mer pragmatisk. Nei, jeg er ikke en brønnpisser selv om jeg ønsker meg et element av objektivitet. Og det at jeg ikke kaster meg over blomstrende subjektive beskrivelser av magefølelsen fra en lytteseanse er ikke det fordi jeg ikke bryr meg om personen, oppsettet eller musikken. Det er bare at måten å formulere seg på sier meg så utrolig lite.
Kanskje, når folk tenker godt etter, hver gang dere hører slikt blomsterspråk er det egentlig bare en glede fordi dere ønsker å lese noe positivt, og det er nettopp den følelsen dere får? Jeg leser også gjerne positive tekster, men jeg er samtidig nysgjerrig på hvordan det faktisk låter. I de fleste tester er det en kombinasjon av blomsterspråk og mer objektive beskrivelser. Jeg tror det er viktig at vi til en viss grad kan enes om at blomsterspråk i all hovedsak sier veldig lite om lyden. Som regel er forskjellen på to ulike lydbeskrivelser noe så enkelt som at de hørte ulik musikk.
Og nei, jeg kan ikke "lese størrelsen på lydbildet" ut av et måleinstrument, fordi det er ikke en parameter det er konsensus rundt. Men jeg kan måle alt som gjør at man får den opplevelsen.