Man kan i teorien måle både bredde og dybde ved at noen setter merker på gulvet der man subjektivt mener lydbildet har sin utbredelse. Imidlertid er dette såpass subjektivt at når enkelte sier "her beveger lydbildet seg flere meter utenfor høyttalerne" så sier i blant noen andre "nei, jeg opplever at det ikke en gang strekker seg ut til høyttalerne.
Men vi har noen faktorer å støtte oss til som vi vet påvirker dette, og flere av dem er totalt objektive og høyst målbare, men samtidig gir de ikke noen klar definisjon på faktisk bredde og dybde i lydbildet.
- Spredning:
Dersom man har smal spredning oppfatter vi ofte lydbildet som dypt. Dette skyldes at vi har lite refleksjoner fra framveggen. Samtidig vil rundstrålere som har litt plass rundt seg også gi et dypt lydbilde. De høyttalerne som ligger midt i mellom har ofte større utfordringer med å få til dette. Men så kommer det også an på avstand til framveggen, hva framveggen består av (om den er dempet, har diffusjon etc). Stor avstand, demping bak høyttalerne, og diffusjon i midten kan for eksempel gi enorm dybde. Så vi kan måle spredningen, vi vet at den i vesentlig grad påvirker opplevelsen av dybde, vi vet hvordan det skjer, men det er ikke en skalafaktor mellom dybde og spredning.
- Harmonisk forvrengning:
I oppsett der de akustiske forholdene er gode og man har god plass pleier harmonisk forvrengning ved lave harmoniske å påvirke dybdepersepsjonen lite. I oppsett der vi har dårlige akustiske forhold og det er generelt for trangt for optimal plassering kan lave harmoniske forvrengningskomponenter gi en skikkelig boost i både dybde og bredde. Dette henger sammen med hvordan vi oppfatter impulser bedre ved større frekvensutbredelse. Når impulsene flyter ut forsvinner også den opplevde presisjonen i persepsjonen, men altså, når de akustiske forholdene først er gode vil man subjektivt degradere opplevelsen av presisjon. Dersom den harmoniske forvrengningen består av mindre ørevennlige komponenter vil den derimot trekke i motsatt regning. Her kan spektrum ift frekvens også spille en rolle. Hvordan vi oppfatter lydbildet relativt til det vi ser er også viktig. Dersom rommet er lite og vi opplever lydbildet å ha en viss størrelse kan vi lett la oss imponere, mens et større lydbilde i et mye større rom kan oppleves langt mindre imponerende.
- Refleksjoner:
Både for bredde og dybde kan gunstige tidlige refleksjoner gi en ganske markant effekt. Spesielt siderefleksjoner som kommer sent nok kan gi noen enorme illusjoner av bredde. Samtidig kan absorbsjon på sideveggene på enkelte innspillinger også gi overraskende breddeeffekter. Igjen er vi inne på forholdet mellom størrelse på rom og forventning, men også et matematisk forhold mellom løpetid for direktelyd og reflektert lyd. I smale rom vil siderefleksjonene som oftest være ganske destruktive og man har god effekt av demping på sideveggene. Samtidig vil man i brede rom svært ofte få en opplevelse av bredde dersom man har siderefleksjoner.
- Frekvensrespons:
Noen typer frekvensrespons gir langt mer romfølelse enn andre. Enkelte høyttalerprodusenter har dratt dette fryktelig langt ved å legge inn enorm boost oppover i diskanten (typ over 8kHz) for å gi illusjon av mer ambience i rommet. Jeg husker spesielt at Audiovector brukte dette trikset mer og mer jo høyere opp på oppgraderingsskalaen man kom. Deres versjoner med AMT hadde voldsom boost helt i toppen. Samtidig hadde gjerne modellene med domediskant bedre spredning i toppen enn de med AMT, så som utgangspunkt kunne nok AMT-en ha hørtes litt "tørr" ut i toppen med samme frekvensrespons. Når man drar dette såpass langt "over the top" som de gjorde på noen modeller kan det være ganske besnærende i nesten 15 sekunder, men så oppdager man at det er litt som å se på en TV-demo i en butikk der alt er overmettet. Det er en hårfin balanse der, og den henger tett sammen med spredningen.
Jeg pleier å si at metalldomer generelt gir langt mer rom enn softdomer siden de sprer bedre i toppen. Men de er også vanskeligere å lage filter til, og derfor er mange av dem utstyrt med en linse som ødelegger spredningen i toppen til fordel for mer output på aksen helt øverst. Når man derimot får et skikkelig fungerende filter er valget lett, det er definitivt softdomene som sliter med den "kjølige metalliske klangen" når ting er gjort rett. Her spiller også vinkling en rolle siden det spesielt påvirker frekvensresponsen i toppen. Høyttalere med relativt jevn spredning kan fint vinkles litt frem og tilbake for å jevne ut dette.
- Vinkling:
I tillegg til ovennevnte effekt av frekvensrespons vil man ofte få en følelse av sterkere senter i lydbildet når høyttalerne er vinklet så de krysser foran lytteren. Om de ikke vinkles i det heletatt får man ofte mest bredde. Men igjen avhenger det av bredden på rommet, og frekvensresponsen ut av driverne, samt av høyttalerens spredning. Høyttalere med jevn spredning ut til for eksempel 60 grader, klar reduksjon i output forbi 90 grader, bredt rom, ingen vinkling, optimal on axis respons på ca 30 grader... det gir et helt vilt bredt lydbilde. Men det aller bredeste lydbildet fordrer ofte at rommet faktisk ikke er uendelig bredt, men at man får noen ganske forsinkede refleksjoner fra sidene.
- Støy:
Her må jeg understreke at jeg snakker om støy i absolutt forstand. Dette gjelder både støy fra vind, trafikk osv, men også støy fra elektronikken og på opptaket, den som kommer ut gjennom høyttalerne. Sånn imaginær støy som enkelte skal ha det til at er selve kjernen til en god musikkopplevelse forholder jeg meg ikke til, det ble jeg ferdig med i tenårene.
Men altså, høyere støygulv gir mindre opplevd lydbilde, enkelt og greit. Dersom vi kan spille på et behagelig nivå, men få med oss mest mulig av de svake lydene i lydbildet, da får vi også en betydelig forsterket opplevelse både av størrelse og dynamikk.
- Bass, nedre mellomtone og øvre diskant:
Akkurat som med frekvensresponsen forøvrig, altså at den må være jevn, vil for lite nivå i bass, nedre mellomtone og øvre diskant betydelig krympe illusjonen av størrelse i lydbildet.
- Resonanser:
Resonanser i høyttalerne gir modal respons, altså at lyden påvirkes av faktorer som bygges opp tregt og henger igjen. Dette skaper fokusfrekvenser og dreper impulsvilligheten. Vi har en liknende effekt i rommet, men den har vi langt større aksept for, og selv om den kan påvirke opplevelsen av størrelse i lydbildet har den lite å si sammenliknet med tilsvarende fenomen i høyttalerne. Dette skyldes selvsagt at resonanser i rommet i liten grad påvirker direktelyden, men i stor grad påvirker decay. Dermed får vi anledning til å filtrere ut dette fra direktelyden, med mindre rommet er svært lite eller effektene av en eller annen grunn kommer så tett på direktelyden at vi ikke klarer å filtrere den.
Her kunne man selvsagt fortsatt en stund, og plutselig har vi blandet inn alle kvantifiserbare størrelser på en eller annen måte. På lik linje med alt annet er størrelsen på lydbildet bare en illusjon, og ikke en målbar størrelse. Spørsmålet "hvordan måler vi størrelsen i lydbildet" faller egentlig på sin egen urimelighet. Størrelsen på det opplevde lydbildet er selvsagt viktig, men den er bare en resultant som følger av kvaliteter og strategiske valg i alle de kvantifiserbare parameterene.
no.wikipedia.org
