Observert på Felleskjøpet idag. Det er skjelden man ser «bumper stickers» på biler lenger men her er en nyere Nissan SUV i hvit perlemor metallic som kommer med et budskap:
Jeg slet meg gjennom Hud på Colosseum! I langversjonen før den ble klippet ned, må vite. Ettervirkningene sitter i fortsatt.
Filmen (mellom) blikket og verden – Hud(«Director’s cut», 2021) Hud (foto av Jan Ung)
Hvis Måker har sin pastell på stell og er en tilnærmet hvit film, hva er Hud? Den helt nye, femte (!) versjonen av Hud er den korteste hittil, 1 time og 58 minutter. Den lengste er tv-versjonen fra 1990 med sine 269 minutter.
Jeg så også den versjonen i forbindelse med denne teksten.
Hud har varme, mørke farger. Brunt. Rødt. Svart. Munch. Sterkere kontraster mellom ild og vann, lys og skygge, som i komposisjoner med kveilete kvinne- og jentekropper i en eldre manns fang.
Løkkeberg har vel aldri vært nærmere malerdrømmen enn i denne filmen.
Filmen er i sterkere grad enn Måker en tragedie, på jakt etter «det arketypiske». Dype naturlandskap er også her klemt klaustrofobisk sammen, enkelte ganger med en lett søkende zoom. Innstillingenes iscenesettelse og kinematografi, sammenstillingen i klipp og lyd er kanskje Løkkebergs høydepunkt. Enkelte scener tåler statiske, lange tagninger på over to minutter, mens andre er klippet med actionfilmens detaljbilder og halvsekundhastighet.
Huden er vårt største sårbare organ. Og film betyr nettopp hud.
Med nyrestaureringen er det ikke lenger «mugg på Hud», som i Bård og Haralds harselas.
Store bilder maler et mylder i åpningen. Vi ser stumme Malene (Tonje Kleivdal Kristiansen) gjennom garn utendørs og heklet slør foran ansiktet innendørs, et motiv hos Løkkeberg også gjentatt i Måker. Mer enn å avsløre en naken hud bakom synes hun å ønske å vise maskene i sløret, garnet, lakenet, teppene, de mange nettene omkring oss.
Hun viser hva som er i veien.
Før del to av tv-versjonen hos NRK ble Huds handling beskrevet slik av en overstemme over stillbilder:
På handelsstedet Bukken bor Vilde, som helt siden barndommen er blitt misbrukt av sin stefar Sigurd. Med ham har hun datteren Malene, som nå er ti år. Bygdefolket ser på Vilde og Malene som djevelens verk, og stefaren og presten krever at Vilde skal gifte seg med den rike bymannen Sjur og at Malene skal døpes. Vilde avviser Sjur og søker tilflukt hos en engelsk kunstner som om sommeren bor like ved. Vildes mor Borghild vet om det årelange incestforholdet mellom datteren og stefaren, og i blindt raseri ligger hun lam i sengen og forbanner sin datter.
Malene er ikke «berre blyg», slik Vildes (Løkkeberg) kjeppdunkende mor Borghild (Granneman) hevder. Filmens språk er dølgsmål, forestillingen om og fremvisningen av det ingen ønsker forestilt og fremvist.
Som båter bundet til hverandre ser Vilde seg selv (som ung, spilt av Thale Svenneby), og hun ser også seg selv i Malene, med velbegrunnet frykt for en slektsforbannelse.
«Vilde, kom til pappa.»
Tillit kan være makt og lokkemiddel for misbruk, og det klippes mellom barndommens fortidige overgrep og 1885-samtidens kniv mot fliser av hake, hals og strupehode på en gallionfigur i tre, hugget og spikket ved siden av en liggende, voksen Vilde, i en kjærlig relasjon med den engelske kunstneren Edward (Terence Stamp) på sommerferie.
«Take me with you», sier hun til ham.
Men er det noen solnedgang her, så er det noen andre på vei dit.
Hud (foto av Jan Ung)
Vilde forblir taus under prestens (Per Oscarsson) «Fader vår» ved morens klageseng. Vi ser så en slags offerplass med gjerder av stein og enkelte grønne vekster. Nåtid og fortid finner sted i samme innstilling, rettet mot et landskaps innskrevne minner. Unge Vilde avkles og kneler naken foran stefarens fang, i den kanskje mest revnende og vederstyggelige voldtekten i norsk filmhistorie.
Med behersket raseri tør Løkkeberg nistirre med to åpne øyne på pedofili og incest, sivilisasjonstraumer uten sidestykke.
Ved handlingens slutt i første tv-episode (på omtrent en time) er vi kommet omtrent en halv time inn i filmen. Sammenlignet med tv-serien, den lengste versjonen av Hud, så er mange scener i den nyutgitte versjonen (basert på den vist i Cannes i 1987 og utgitt på VHS) åpenbart klippet helt vekk, men også enkelte scener er klippet vekk eller forsiktig om (dette burde kanskje vært mer detaljert beskrevet i utgivelsen), for eksempel overgrepsscener, der motivasjonen ikke synes å være på grunn av noen blygsel, men kanskje et ønske om å skape noe mer subtilt.
For hvis enhver kamerabevegelse er et spørsmål om moral, slik Løkkebergs nybølgeforbilder Luc Moullet og Jean-Luc Godard hevdet, så vil kanskje tidens tann også kreve nye bitt? «Det er gjort klipp tilsvarende sju minutter i åtte sekvenser etter ønske fra regissøren», beskriver heftet kort.
Én slik sekvens er da det nå klippes (til en innstilling av et fjell i havet) før en opprinnelig tilt ned med en voksen hånd til berøring av et ungt skritt. Vi sidestilles dermed i mindre grad med overgriperens hender og ansikt. Den hittil kanskje fremste studien av Løkkebergs filmer, Tone Kristine Kolbjørnsens Levende kvinnebilder (1992), beskriver den opprinnelige scenen slik:
Den neste incest-sekvensen kommer nærmest umiddelbart etter den første, og også denne er en visualisering av Vildes barndomsminner: Faren bærer Vilde inn i stuen og plasserer henne på en krakk foran vinduet. Han trekker opp kjolen hennes, berører kjønnet hennes og trenger seg inn i henne bakfra, mens hun betrakter «gullfjellet». Overgrepet avbrytes ved at en mann som ikke tilhører familien kommer inn i stuen der Vilde og Sigurd befinner seg. Mannen forstår hva som nettopp har skjedd og utbryter med forskrekkelse: «Horebukk».
I versjonen vi får se nå synes kameraets tilt ned til at stefaren «berører kjønnet hennes» vurdert «etter ønske fra regissøren» som unødvendig eller utilbørlig, kanskje til og med umoralsk.
I tillegg er mannen som bevitner det hele klippet vekk. Konsekvensene dette får for lesningen av sekvensen og filmen som helhet er umiddelbart uoverskuelig og faller utenfor omfanget av denne korte stilanalysen, men en sammenlignende analyse av Hud-versjonene – inkludert beskrivelser av alle de nå åtte endrede sekvensene – skulle jeg svært gjerne likt å lese noens forsøk på.
De uhyggelige skildringene av unge og voksne Vilde som en fillet kasteball mellom menn skaper en del originale, nær unike bilder, umulig å glemme.
Løkkeberg viser med Hud seg som en filmskaper som helt åpenbart vil noe, må noe, og agerer utfra en slags nødvendighet.
Hvem har tilsvarende rendyrket et ubønnhørlig alvor?
Filmnasjonen Norge ville vært, om ikke konkurs, betraktelig fattigere uten hennes kompromissløse filmografis bilderikdom.
Pisken og bittet.
«Du kunne latt meg være», sier Vilde nøkternt til sin overgriper.
I en gudløs verden av tvang og tårer dødfødes en liten menneskekropp på vått og kaldt fjell, etterfulgt av mors blod.
Hun vil ikke være i noen herres hender.
Vilde sklir på kjolen baklengs ned trappa.
Under månen står hun som en silhuett mot himmelen.
Kvinnen som kjøtt på mannens vei mot penger og makt.
Mens alle (inkludert mor, som kaller henne «utyske» og «huldermenneske») ser en annen vei.
Men Malene finner til sist lyden av ordene.
Hun hvisker: «Mamma.»
Og til sist evner de begge å løfte armene.
Vilde står i sluttinnstillingens båtblikk mot Malene lik en messiansk gallionsfigur på dekk, med hendene hevet over hodet – ikke i en freeze frame, som i den senere tv-versjonen, men i en levende ubevegelighet.
Løkkeberg har ofte kroppen vendt en annen retning enn ansiktet og blikket, i utsnitt fra totaler til nærbilder. Slik skiller hennes karakter seg fra sitt utsatt posisjonerte, låste og framovertvungne gallionsfigurblikk.
Det hadde vært givende å se hele tv-serieversjonen i restaurert utgave også. Hud mister nok her noe av sine ellipsers mystikk, men vinner kanskje noe av sin langsomme sosialrealisme og mulighet for en enda sterkere identifikasjon med karakterene gjennom ytterligere tre timer. I tillegg er det enkelte komiske scener, som Oscarsson naken på hesteryggen, og sekvenser med lykkelig latter hos Stamp og Løkkeberg.
Det er dessuten ganske provoserende å se reklame for robotgressklippere, når snøfreseren er kaputt og de ikke har ny å selge deg fordi «vi fører ikke sånne varer i mai og juni, det er bestemt sentralt».
Vi har ikke godt av sol, vi som bor så langt nord at Selveste Sola boikotter oss i flere måneder av året, simpelthen ved å nekte å vise seg frem. Vi burde derfor bare vise den fingeren og late som den aldri er der, at vi ikke bryr oss, når den en sjelden gang titter frem.
Norgesferie står sterkt – også etter pandemien. To av tre planlegger å legge sommerferien innenfor landets grenser, ifølge en fersk spørreundersøkelse.
Reiselysten har kommet så fort tilbake etter pandemien at Color Line ikke har klart å skaffe nok folk til å jobbe om bord. Dermed har det gått fulle ferjer uten at alle restaurantene har vært åpne.
Det er dessuten ganske provoserende å se reklame for robotgressklippere, når snøfreseren er kaputt og de ikke har ny å selge deg fordi «vi fører ikke sånne varer i mai og juni, det er bestemt sentralt».
Hvert eneste år sånn i slutten av Mars, mens snøfokket står rundt hushjørnene, blir kjøledisken hos Rema 1000 fyllt med grillmat. Legger merke til at det meste går ut på dato og må kastes. Antar at det er bestemt sentralt....
Men var ikke det hele poenget med Brexit, da? Å ta «kontroll på grensene» igjen? Tenk at det skulle virke begge veier, det hadde jo ingen sagt til britene før avstemningen…
I fjor høst kjøpte du deg ei fin, ny varmepumpe for å holde varmen og spare penger. Så er det plutselig sommer, det er rekordvarme i vente, og du mener at
Flott dokumentar om funn av gamle jaktredskaper fra reinsdyrjakt. Hele Atlatl-piler som er opp til 9.000 år gamle er funnet. Man gjør tilsvarende funn i Jotunheimen nå.
Hørt om konen som sa til mannen: "Hva er det nå? Mandag likte du sild, Tirsdag likte du sild, Onsdag likte du sild og nå på Torsdag liker du ikke sild?!!!!!"
Jepps, en veganer er en dydsposør som Greta. Borderline anorektisk med en kropp som en 8-åring selv om hun sikkert snart er formelt myndig. Hun kommer til å måtte vise bevis på Systembolaget til hum er nærmere 60, og nesehårene blir større enn puppene. Vegetarianisme derimot er et kostholdsvalg. Vegetarianere spiser grønnsaker, veganere spiser kjøtterstatninger og sulter seg. Akkurat som om de vil vise sympati med sultofrene i Etiopia på 80-tallet.
Politiet har fått flere meldinger fra folk som er bekymra for rystelser i grunnen i forbindelse med konsertene ved festivalen NEON i Trondheim. Arrangøren iverksetter nå tiltak og lydteknikere forsøker å minske de dypeste frekvensene i kveld, opplyser politiet.
Inflasjon er realativt. Kjøpte et nytt dasslokk på en nettbutikk her om dagen. Det - eksakt samme modell - kostet ganske nøyaktig halvparten av hva de som bygde badet mitt fakturerte meg for da det ble pusset opp for 8 år siden.