Hjertelig takk til
@MakkinTosken for audiensen. Men så satte han jo pris på at jeg sto opp i otta i dag for å sikre 200 kroner med blodfersk napoleonskake fra bakeriet
Tosken er en jovial, hyggelig fyr med sterke meninger som har fått «i hop» et anlegg
slik han liker det, og han prøver på ingen måte å (bort)forklare McIntoskeriet med salgsprat om merkets fortreffelighet – han synes McIntosh er kult, låter bra og gir masse eierglede. Enkelt og greit. Befriende. Veldig avslappet forhold til kabler og tweakeri også.
Og bra låter det jo i grotta. Nå presset vi på ingen måter anlegget. Vi luntet av gårde på anstendige 70–75 dB, og alt vi spilte (bl.a. Anouar Brahem, Carl Orff, Tennessee Ernie Ford, Bremnes, Dire Straits, Steely Dan (audiofilt så det holder
– jeg får kanskje presisere at det var kompisen min og jeg som sto for låtvalget)) låt rett og slett
riktig, eller som forventet av et godt anlegg – klarhet, tonalitet, stereobilde, holografi osv satt. Ingenting som stakk seg ut eller irriterte. Vi fikk også litt musikk på spolebånd og vinyl.
Lite av musikken hadde noe særlig med dypbass i seg, så jeg merket egentlig ikke mye til bassveggen. Da vi imidlertid spilte Flight of the Cosmic Hippo (Bela Fleck), våknet veggen til live, og det er rett og slett bare sykt hvor god kontroll det er på hele bassregisteret. Klarheten, detaljene og punchen er intet mindre enn imponerende, og du blir aldri overveldet av for mye bass.
Sånn helt etter
mine egne preferanser, ville jeg ønsket en anelse mer luft i toppen og litt bredere stereobilde (høyttalerne krever visstnok min. 3 m lytteavstand, og på grunn av rommet blir det vel derfor vanskelig å få dem lengre fra hverandre). Da vi spilte Carmina Burana, hadde jeg også ventet noe mer smekk når de trår til med cymbaler og pauker, men det kan jo være opptakets skyld. Også spilte vi ikke akkurat på konsertvolum heller. Ta dette for all del med en stor klype salt. Jeg er en hifi-novise med mid-fi-anlegg, så det føles jo litt absurd i det hele tatt å prøve å bedømme et system i denne klassen.
Jeg må også berømme rommet. Det er jo et lytterom, men det estetiske er godt ivaretatt, og det er trivelig å oppholde seg der. Jeg har også sans for at det er åpent opp til stua, slik at rommet føles som om det er en del av hjemmet og ikke en atskilt furtekrok. Så har da Tosken en veldig grei kone som tåler at det spilles musikk
- Thomas