Nå var mitt svar til Espen bare ment som et innlegg på at alt ikke er sort hvitt og at det ikke nødvendigvis må finnes ett svar med to streker under på hva som alltid gir best lyd. Espen brukte sine referansekilder og sa at så lenge disse hevdet at quad dsd ga best lyd, så kunne ikke vi "ukyndige" si imot dette. Det han ikke nevner er at de rimelig skolerte teknikerne hos Analogue Productions og Acoustic Sounds hevder at AAA i de fleste tilfeller gir det beste resultatet hvis man har en analog master som utgangspunkt. AP har hevdet at andre kan velge å gjøre det på den måten de mener er best lyd- og kostnadsmessig, men at de som kun har det kvalitative som mål ikke vil gå bort fra sin AAA tilnærming. Det kan jo være bedriftsmessige økonomiske hensyn som har gjort at MoFi har valgt som de har, og ikke nødvendigvis kun det lydmessige (selv om teknikerne har hevdet dette). En av de samme MoFi teknikerne som i In the Groove videoen som startet hele oppstyret som er bakgrunnen for denne tråden, hevdet noen år tidligere i videoen Grumpy la ut beviselig feilaktig at de brukte en full analog prosess der dette var mulig. Sa han dette for å bli avkledd som en åpenbar teknisk dust av ALLE lydinnspillingsteknikere som ALLE vet at en dsd av masteren ALLTID vil gi best lydmessig sluttresultat?? Problemet til MoFi er åpenbart at de ikke har vært transparent med hensyn til lydteknisk prosess bak hver enkelt tittel de har gitt ut. Espen stiller ikke spørsmålstegn (bruker ikke vær varsom plakaten) når han refererer til en tekniker som teknisk sannsiger i den videoen som passer hans fanesak, mens vi har bevis for at samme mann lyver om det tekniske hos MoFi i en annen video.
Tror ikke at jeg skal bruke mer tid på å prøve å få frem at det finnes flere veier til Rom og forholdsvis mange ulike veier for å få best mulig lyd til sluttbruker. I tillegg blir vel heller ikke sluttbrukerne enig i hva som er best/mest riktig lyd heller, så slike diskusjoner gir oftest ikke noe som alle kan enes om.
Når det gjelder cred min bror måtte ha/eventuelt ikke ha lar jeg ligge ubesvart. Han har hele sitt voksne liv jobbet som utøvende musiker, produsent for norske og utenlandske artister og er en mye brukt mastering engineer. Klart han ikke vet mer om temaet som diskuteres enn Espen som har sett videoen med en som har hatt "What's going on" mastertapen i sine hender. Tittelen på Marvins mesterverk er nettopp hva jeg lurer på når det gjelder argumentasjonen til Espen....
Nå skal jeg runde av hele denne kontroversen. Jeg tror det meste er sagt fra min side.
Jeg skal ikke påberope meg å ha de riktige svarene I forhold til om det er bedre å mastre vinyl direkte fra tape eller om det er en ørliten degradering ved DSD 256.
Men når jeg summerer alle de inntrykk jeg i årenes løp har lest på forumet til Hoffman om lydkvaliteten på vinyl fra MoFi, fra de mest garvede entusiaster, samt Michael Fremer, samt folk på diverse youtube kanaler, så klarer jeg ikke på noen måte å få det til å rime at digitalfilene skulle være en begrensende faktor på den absolutte lydkvaliteten.
Hvis det er sånn at det er den dyre innpakninga og den høye prisen på One-Step som skulle være den (psykologisk) utløsende faktoren på hvorfor folk syns det låter så bra, så kan vi alle egentlig bare pakke sammen. Vi er en del av et stort narrespill hvor «last laugh» er på oss selv som gruppe av lydfreaker.
Kvinner er jo kjent for å ha gode ører og er mindre forutinntatte enn oss menn. Et par dager siden så jeg en youtube av en jente som liker god musikk og god lyd, uten å definere seg selv som freak. Hun elsker Carole King «Tapetstry». Hun syns One-Step versjonen låter helt fantastisk. Og dette er ikke engang DSD 256, men DSD 64 filer som er benyttet. En tankevekker.