Noe litt mer alvorlig. Jeg skriver jo så mye tøys og tull her, så det bør være plass til noe alvor også.
I dag 10.oktober, er Verdensdagen for psykisk helse.
Vis vedlegget 856688
Jeg tenker at det er alt for lite toleranse i samfunnet. Det er noe med oss alle.
På den ene eller andre måten.
Psykisk helse er ikke lett å definere.
Er den dårlig, handler det ofte om utenforskap eller mistilpasning i samfunnet. Altså at den som defineres som syk har uakseptabel afderd og ikke oppfører seg som de fleste, -dvs normalt.
Hva som oppfattes som psykiatri er derfor svært kulturavhengig. En som er definert som psykisk syk i Norge trenger absolutt ikke være det i andre land og kulturer.
Hva som er "sykt" er også forskjellig fra før og nå. I forrige århundre drøftet man "hysteri" hos kvinner, mens f. eks posttraumatiske lidelser eller ulike spiseforstyrrelser var det ikke snakk om.
Psykiske diagnoser er veldig komplisert. Mange kunne vi klart oss uten, men systemet er slik at man må ha ei diagnose for å få hjelp. Det er ikke sånn at man er gal fordi om man har behov for hjelp fra psykisk helsevern. Noen få er psykotiske men det er som regel i kortere perioder når de er svært redde og presset.
De fleste psykisk sjuke, er som andre folk, bortsett fra at de har mere følelser å håndtere enn de greier, av ulike årsaker.
Som det står over her - Alle har en psykisk helse.
Man trenger heldigvis ikke ha en diagnose.
I den vestlige verden øker diagnosebruken fordi det er stadig vanskeligere å leve innenfor normalitet.
Da blir det vanskelig å være menneske.
Vi hadde vært adskillig fattigere uten mye av den ypperste kunsten i verden og også uten mye fantastisk musikk, hvis noen av oss mennesker ikke hadde tenkt utafor boksen eller uttrykt sine følelser fra sitt skjøre sinn.
Jeg mener det er Gustav Vigeland som sa noe sånt som at;
"Forskjellen mellom å være gal og genial er tynt som et silkepapir."