Salgsavdelingen, altså Formueskatten, var litt lite samarbeidsvillig i dag, men det nærmer seg altså jul, og noen harde pakker skal det jo være! Nedenfor legger jeg ut et kapittel fra Legaliser!...
www.facebook.com
Salgsavdelingen, altså Formueskatten, var litt lite samarbeidsvillig i dag, men det nærmer seg altså jul, og noen harde pakker skal det jo være!
Nedenfor legger jeg ut et kapittel fra Legaliser! Nå! Det handler om at det ikke er ulike rusmidlers egenskaper som bestemmer om de er lovlige eller ikke, men hvem som bruker dem. (For fotnoter og kildehenvisninger - se boken).
Praktisk info om bestilling finner du her:
https://www.facebook.com/janarild.snoen.7/posts/pfbid02yUAKvhQxzR1ZyhNGg4wqwycveg2KhdwqshqZvj5z9F3XtLx8HsmcwzWGxWvTqBsxl
De andres rusmidler
Vi så tidligere at det er liten sammenheng mellom ulike rusmidlers egenskaper og hvordan de behandles juridisk. Det er lettere å finne en slik sammenheng dersom man istedenfor ser på hvem som bruker de ulike rusmidlene. David Courtwright er ekspert på rusmidlenes historie, og han peker på at «hva vi tenker om avhengighet avhenger i stor grad av hvem som er avhengig.»
Litt forenklet handler det om dem og oss. Rusmidler som er utbredt blant de dominerende gruppene i et samfunn er lovlige, mens de som brukes av ulike minoriteter, særlig etniske med lav status, oppfattes som en trussel, og er ulovlige. Denne koblingen er særlig tydelig i USA, men siden amerikansk lovgivning har vært førende også internasjonalt, har den smittet over på Europa, og her er særlig de såkalte «bakmennene» assosiert med utenlandske bander.
Fra hvite middelklassefruer til skumle kinesere
Disse oppfattede truslene kan arte seg svært forskjellig. Legeforskrevet opium var utbredt fra midten av 1800-tallet i USA og mange europeiske land. Mot slutten av århundret ble en av 200 amerikanere regnet som avhengig av opium eller morfin, og dette var særlig utbredt blant hvite kvinner fra middelklassen. Dette ble tolerert, men fra 1870-tallet begynte byer og delstater å innføre forbud. En viktig utløsende årsak var at unge hvite kvinner og menn begynte å oppsøke kinesiske «opiumsbuler». Opium ble altså etter hvert assosiert med «de andre», ikke med den vennlige familielegen.
Det første forbudet kom i 1875 i San Francisco, etter at fagforeningsbossen Samuel Gompers stilte seg i spissen for en kampanje mot opium. Han hadde han egne medlemmers interesser fremst i sinnet. De ble nemlig utsatt for sterk konkurranse fra kinesiske innvandrere, ikke minst i den voldsomme utbyggingen av jernbanen. Mange av kineserne brukte opium, siden utbredelsen i hjemlandet hadde økt kraftig, delvis som en følge av britenes opiumskrig der. Amerikanske gruve- og jernbaneselskaper delte ut opium som månedlige bonuser til gode kinesiske arbeidere.
Selv forbudet mot alkohol i USA fra 1920 har et slikt element. Alkohol var riktignok det foretrukne rusmidlet for vanlige hvite folk, men at avholdsbevegelsen fikk gjennomslag akkurat da, har også noe med at de amerikanske bryggeriene (Anheuser-Busch, Pabst, Miller, Coors) i all hovedsak var eid av tysk-amerikanere, som hadde havnet på «fiendesiden» under første verdenskrig. En av lederne i bevegelsen, Wayne Wheeler, sa til New York Times i 1917 at alkoholomsetningen var til hjelp for «de krefter i landet som vi nettopp nå kan tvile på lojaliteten til». Lignende og sterkere utsagn var vanlig.
Flommen fra Mexico
Etter opiumsforbudet i 1909 og Harrison Act, som også omfattet kokain og andre stoffer, ble den neste runden av krigen mot narkotika i USA utløst av en kraftig økning i bruken av cannabis, knyttet til meksikanske innvandrere. Hva man kalte stoffet endret seg, fra cannabis til marihuana. For å understreke denne koblingen, ble den varianten vi kaller marihuana omdøpt til marijuana på engelsk, fordi det hørtes mer meksikansk ut – det rimer på byen Tijuana. Det florerte med ville påstander, blant annet fra datidens fremst narkokriger Harry Anslinger og noen av dem har overlevd i krokene til denne dag, om at marihuana gjorde brukerne ville og gale.
Mot slutten av 1960-tallet og starten av 1970-tallet lå trusselen i at ulovlige stoffer knyttet til innvandrere og svarte snek seg inn hos borgerskapets sønner og døtre, ikke minst gjennom de motkulturelle bevegelsene på universitetene og andre steder. Faren lå altså i at «de andre» kunne korrumpere «våre» sønner og døtre. Dette utløste den moderne War on Drugs, som gjerne tidfestes til president Nixons bruk av de ordene den 17. juni 1971.
Opioid-epidemien i USA i dette årtusenet, som vi har sett nærmere på tidligere, startet med feilbruk av legemidler, og rammet i høy grad «respektable» hvite amerikanerne, ikke minst på landsbygda. Historikeren David Farber mener at det har bidratt til den endringen i opinionen vi har sett i USA de senere årene, i retning liberalisering og legalisering, og at narkotika ses som et helseproblem fremfor et spørsmål om kriminalitet. Han peker på at brukerne ikke fikk sin fiks fra dealere i bakgatene, men fra det lokale supermarkedet (CVS, Walgreens), etter resept utskrevet at den lokale legen og produsert av store amerikanske selskaper.
Rasisme i amerikansk rettssystem
På 1990-tallet vokste det frem en ny måte å innta kokain på. Istedenfor pulveret, som folk flest kjenner som striper på glass fra utallige filmer, ble crack vanlig. Crack røykes, og gir en raskere og kraftigere rus. Både salg og bruk av pulver var dominert av hvite, mens crack var dominert av svarte. Det var en tydelig forskjell i straffeutmålingen. Innehav av 500 gram pulverkokain ga en minimumsstraff på 5 års fengsel, mens for crack gikk den samme grensen på 5 gram. Gjennomsnittstraffen for svarte for besittelse av crack var 40 prosent høyere enn for hvite i besittelse av kokainpulver.
I USA er svarte overrepresentert blant dem som blir arrestert for bruk av ulovlige rusmidler, selv om bruken er omtrent like utbredt blant hvite. Svarte utgjorde 30 prosent av innsatte for narkotikaforbrytelser i 2019, det dobbelte av deres andel av befolkningen. Omtrent samme overrepresentasjon gjelder naturlig nok for domfellelser for omsetning – «trafficking», og den er særlig høy for heroin og crack, mens svarte bare var litt overrepresentert i dommer for cannabisomsetning i 2020. Hispanics er enda mer overrepresentert, noe som henger sammen med at så mye av de ulovlige stoffene smugles inn fra Latin-Amerika.
I 2018 var sjansen for å bli arrestert for besittelse av cannabis mer enn ganger så høy for svarte enn for hvite, selv om bruken er omtrent lik. En grunn til dette er at politiet er mer aktive der svarte bor, fordi mer av omsetningen der skjer på gaten. Det kan igjen ha med trangboddhet å gjøre. Forskere peker på at selv om forskjellsbehandlingen ikke behøver være rasistisk motivert, gir den resultater som slår forskjellig ut for etniske grupper. Etter at lovgivningen er liberalisert i en rekke stater, har arrestasjoner for besittelse naturlig nok gått kraftig ned, og den har gått mer ned for svarte enn hvite, slik at misforholdet er redusert i de statene som har liberalisert, men ikke i de andre statene.
Det hører også med til historien at svarte politikere har vært like aktive tilhengere av krigen mot narkotika som hvite. Kongressmann Charles Rangel fra Harlem, en av de mektigste svarte amerikanske politikere gjennom flere tiår, var for eksempel kjent for krav om strengere straff og hardere behandling av narkotikaforbrytere.
Langhårede avvikere
Også i Norge ble narkotika på 1960- og 1970-tallet assosiert med «de andre», men siden det var få innvandrere i Norge på den tiden, ble det fremste symbolet på avviket de «langhårede hippiene». I starten kom disse riktignok i stor grad fra relativt godt kår. Nils Christie, som kjempet en lang kamp for liberalisering, skrev i 1968 en artikkel med tittelen «Langhåret livsstil». På slutten av 1960-tallet bredte det seg en forestilling blant politikerne om at vi var i ferd med å få en epidemi av avvikere. «Slottsparkmiljøet representerte en smittefare som kunne spre seg til en hel ungdomsgenerasjon» oppsummerte rusforskeren Einar Ødegård en vanlig oppfatning på den tiden.
Utover 1970-tallet endret russcenene karakter, noe Rusreformutvalget beskriver slik: «Fra å omfatte middelklasseungdom og hippiekultur ble russcenene tilholdssted for en ny subkultur av vanskeligstilte mennesker med belastet sosial bakgrunn som brukte sterkere stoffer». Etter hvert førte dette til at brukerne ble sett på mindre som en epidemisk trussel, og mer som ofre som trengte hjelp. Det banet veien for en sterkere plass for skadereduksjon i narkotikapolitikken, med metadonprosjekter fra 1990-tallet og sprøyterom i det nye årtusenet.
Professor Paul Larsson, som i en årrekke har forsket på narkotikakriminalitet ved Politihøgskolen, peker på at starten på den norske varianten av krigen mot narkotika falt sammen med at løsgjengerloven ble avskaffet i 1970. Istedenfor å bruke tiden på hjelpeløse drukkenbolter og omstreifere, satte politiet nå inn innsatsen mot «en ny gruppe avvikere», de langhårede ungdommene assosiert med narkotika.
Diskriminering i håndhevelsen av loven
I tillegg til at selve forbudet har en klar kobling til «oss» og «dem», er det tydelig tegn til at håndhevelsen rammer skjevt. I en rapport om Stockholmsungdommen fra 2018 konkluderer det kriminalitetsbegrensende rådet BRÅ slik: «Antall personer som hvert år mistenkes for eget bruk, speiler i første omgang politiets ressurser og prioriteringer, snarere enn det faktiske forbruket.” I de rikere bydelene var det større andel som oppga at de brukte eller hadde brukt narkotika, mens andelen mistenkte var lavere enn i de fattigere bydelene. Utslagene var ganske store. Noe av dette kan skyldes at en stor andel av mistankene rettes mot ungdommer som påtreffes på gater og plasser, mens bruken i villaområdene, der ungdommene har bedre plass hjemme, ikke så lett registreres av politiet.
Det betyr ikke at det er den større innvandrertettheten i fattigere bydeler som forklarer dette. På individnivå var de med innvandrerbakgrunn bare marginalt overrepresentert blant de mistenkte sammenlignet med oppgitt egen bruk, i motsetning til svarte i USA. Det handler mer om klasse, at de som bor i selveiet småhus (sammenlignet med leieboere) og har foreldre med høyere utdanning er relativt underrepresentert blant de mistenkte.
Resultatene fra Stockholm stemmer godt med Ung i Oslo-undersøkelsen fra 2018. Også her er bruken størst på vestkanten, mens østkantungdom har betydelig større risiko for å bli tatt for cannabisbruk. I den forbindelse uttalte lederen for oslopolitiets forebyggende enhet, Janne Stømner at «cannabis brukes mer i det offentlige rom på østkanten. Man bor kanskje i trange leiligheter og oppholder seg mer utendørs enn det vi ser på vestkanten.»
Willy Pedersen står bak en studie som viser at ungdom fra foreldre som har høyere utdanning bruker mer cannabis enn ungdom med foreldre som har lav utdanning. Men den siste gruppen har syv ganger så høy risiko for å bli straffet, når de holder andre variable likt.
Selv om det skulle handle mest om klasse, vil innvandrerungdommer som opplever å bli stoppet ofte av politiet lett oppleve dette som rasediskriminering. Det svekker både tilliten til politiet og opplevelsen av å leve i et rettferdig samfunn.
Reduseres stigmaet nå?
Jeg viste ovenfor til at en mer liberal holdning og politikk i USA kan kobles til at ulovlige stoffer igjen er blitt assosiert med vanlige hvite, mens det i store deler av de siste hundre år er assosiert med etniske minoriteter eller «uamerikanske» ungdommer.
Kanskje ser vi et lignende fenomen i Norge, der det nå er stor enighet om å ikke kriminalisere tunge brukere. Brukerne fremstår som ganske vanlige, hvite nordmenn, dog med problemer også ut over sin rusmiddelbruk. Den stigmatiseringen av dem som «de andre» vi så under hippietiden, er byttet av et bilde av de avhengige som mennesker som trenger hjelp. Da en fremtredende politiker som Thorvald Stoltenberg ba om liberalisering og hjelp til sin datter Nini, søsteren til landets statsminister, ble det vanskeligere å holde fast ved bildet av narkomane som «de andre», og som avvikere.
Det er ikke tilfeldig at de partiene som sterkest motsetter seg rusreform – KrF, Senterpartiet og Frp, med et delt Arbeiderparti på slep, er de som i størst grad assosieres med «tradisjonelle, norske verdier».
Politiet har også fått seg andre fiender, slik narkomane erstattet løsgjengere, kan de nå erstattes av ulovlige innvandrere, trafficking, terrortrussel og nettkriminalitet. Det er nok å ta av. Men salgsapparatet er fremdeles i større grad assosiert med «de andre». Derfor består den brede enigheten om å fortsette å gå etter «bakmennene».