Vi kan jo ta så mange runder som helst, men det handler "i slutändan" om politikk.
Hvor man så ender i tenkte virkemidler, inn i politikken, handler om hvor man står i det politiske landskapet. (Se over - kortversjonen: instrumentalisme vs. politisk aktivisme er distribuert i en høyre-venstreakse.)
Etter krigen skulle Norge bygges og bygges opp igjen. Da var politikken hard på virkemidlene, rasjonering ble innført og opprettholdt, men det var et mål å strekke ledning til hver liten plass, også dypt inn i skog og fjell. Det tok man seg råd til, det var politikk. I mellomtiden fikk privatpersoner finne seg i at man ikke kunne kjøpe personbil, det fikk du først da vi rundet 1960-tallet, for nasjonen hadde ikke råd til å sende valuta utenlands til denslags tøys. Det var også politikk.
At politikken med billig strøm til hvert hus førte til at nordmenn ble elsløsere i verdensklasse var en uheldig konsekvens av den politikken. Siden strøm var innpå gratis (det var politikk) tilpasset folk seg i forhold. Flombelyste hyttegrender, oppvarmede oppkjørsler og den minst effektive tenkelige måten å varme opp på (resistivitet) ble gjengs. Det var konsekvenser av politikken.
Så kom det ny politikk. Folk hadde nå egne biler. Gjerne mer enn én. Landet var ikke bare gjenoppbygd, men i de grader overoppbygd. Nordmenn og -kvinner som knapt hadde forlatt egen grend hadde nå etterkommere med hus i grenda, hytte i storbyen, hytte på fjellet, hytte ved sjøen og et lite sted å trekke seg tilbake til i Syd-Frankrike, når det røyner på som verst. Et flyselskap ble etablert og det tjente gode penger på direkteruter til de mest populære utenlandske hyttegrendene til nordmenn. Dette tillot politikken, for nå hadde man et overflødighetshorn å øse av, av ressurser og virkemidler, mente man.
Det var tankefulle teknokrater som stod for ressursallokeringen i gjenoppbyggingsfasen og partiet som ledet denne var så dominerende at det kunne diktere tiltakene. Slik tenking har dette partiet forlengst forlatt og gudene vet hva det tenker for tiden, men tidene var nye og nå kom nystøpte tankefulle tradingteknokrater og påpekte at det å selge strøm så billig til nordmenn, når den ble så mye bedre betalt andre steder, var skikkelig dumt, for nå hadde man mulighet til å sende slik strøm til steder som betalte bedre.
Og av ulike grunner ble dette vedtatt politikk. Landet skulle bli "Europas grønne batteri" - ingen brydde seg om at andelen vi kunne eksportere var en bitteliten brøkdel av EUs totale behov. Det ble kokt argumenter i politikk-kjøkkenet og stuingen som ble servert var løfterik: Norge skulle redde EU ut av unionens forferdelige strømknipe. Det kom noen motstemmer, men disse ble avfeid, for nå skjedde det som noen ganger har skjedd her på berget: det dukket opp en ressursmessig mulighet med potensiale til tverrpolitisk forbrødring. Motargumenter har lite å stille opp med når høyre- og venstreside, samt sentrum, finner hverandre i muligheter. Næringsliv, arbeidsliv og lokalpolitikk og nye visjoner. Nå skulle vi få bedre betalt for strømmen.
Og det er selvsagt mulig å ufint avfeie dem som kommer med noen motargumenter med at "slik må det være, systemet er slik, hvordan vil du ellers ha det?" "Skriv en NOU," vekker sikkert litt humring hos skribenten når fingrene treffer tastene, men det er viktig å huske skillet mellom politikk, forvaltning og saksgrunnlag.
Norske Offentlige Utredninger er teknokratenes verktøy. Dette går helt tilbake til da man mente at samfunnet kunne planlegges i detalj og samfunnsøkonomi som fag gjorde sitt for å forsøke å få alle brikkene til å gå opp i en høyere samfunnsenhet der alle ressurser (inklusive borgerne) utgjorde en effektiv symfoni av økonomisk skaperkraft koblet med velferd og harmoni.
Troen på utredningskraftens samfunnsstyrende vilje sitter fortsatt skutt godt inn i veggene i vår forvaltning.
Men kloke utredninger kan føre til ugjennomtenkte politiske konsekvenser, og det å ta et land fra små svingninger i prisen på elektrisitet, til dagens store kast fra bunn til topp, kort etter at man har installert nye måleredskaper for å kunne prissette strøm så og si "på minuttet", på et vis som for de fleste fortoner seg å falle dårlig ut for dem, mens de knyttes til elendige prisavtaler, det skaper grobunn for ny politikk.
Og denne nye politikken, når den blir opplyst om beveggrunnene bak dagens "stode", kommer til å ha omveltende kraft i det politiske landskapet.
Så mens det utredes og utgreies og forklares hvorfor ting er som de er og hvorfor man må akseptere at slik må det være og forbli, så koker og ulmer det i folket, som vil ha en annen prispolitikk på strømmen det er avhengig av, her på berget, enn dagens.
Og våre politikere gjør klokt i å få med seg det, dersom de ønsker å forbli politikere.
For meg er det egentlig fullstendig uinteressant hvorfor dagens prissystem er som det er. Det fungerer ikke, som politikk, og er politisk dynamitt. Og politisk dynamitt pleier man å forsøke å finne og slukke lunten til, for den er antent.
Problemet er at det var tverrpolitisk forbrødring om systemet som nå har antent lunten og alle vet at den som forsøker å slukke den først, "Har'n!"
Og derfor sitter politikerne på sine hender og håper ting skal gå over av seg selv.
Det gjør det ikke.
