Nå skal jeg ikke gjøre dette til min kjøkkentråd, men avslutter med å vise resultatet av mitt gjenbruksprosjekt.
Etter å ha sett på flere alternativer til x antall hundretusen tenkte jeg - hvorfor ikke sjekke bruktmarkedet - folk skifter jo stil hele tiden.
Utfordringen var å finne noe som kunne tilpasses rommet jeg skulle ha det i. Men, det dukket opp et interessant alternativt ganske fort. Dette sto i en stor stue med åpen kjøkkenløsning i en ganske ny leilighet. Det rommet ropte formelig etter et mer moderne kjøkken - og man funderte liksom på hvem som kom på å lande et Fransk landstil-kjøkken eller noe i den stilen der. Noen runder med målebånd og skisseblokk så ble det handel. Kjøkkenet ble bygd helt om og det var mange utfordringer , men jeg fikk kabalen til å gå opp - blant annet ved å lage 4 stk. 40cm åpne underskap i massiv eik.
Nå lover jeg å holde kjeft om dette rommet Som sagt - ingen designbombe, men helt innafor i dette huset.
Eg tykkjer dette var fint, eg. Litt mørkt, kanskje, men eg sjølv tykkjer det er vanskeleg å få fram "korleis det eigentleg er" på interiørbilete. Og det er jo slik som dette kjøken ser ut, ikkje ubrukte og fotografbelyste i eit 60m² rom.
Det minner om kjøkenet heime hjå foreldra mine (Sigdal med spegeldører i eik). Anno ca. 1988, heilt prima stand, bortsett frå skroget under vasken (det trur eg slår seg for tilnærma alle etter kvart) og benkeplata bytta ut. Diskuterte med mor sist gong eg var heime; ho lurte på å byta det ut, men fann ikkje eigentleg på noko ho ville ha annleis, anna enn overskap heilt opp til taket.
(Edit: Barndomsheimen burde forresten hatt klassisk Unoform, men det får mor heller oppdaga sjølv).
Harde linjer, harde flater, harde materialer, syntetisk glatthet er å fjerne seg maksimalt fra naturens potensielle og inviterende mykhet. Harde kanter som kutter skår i pannen på femåringen om han trår feil i kjøkkenvandringen er muligens et designideal, man får inntrykk av det ved gjennomgang av rådende kjøkkeninnredningstrend i "premium" segmentet.
Og hvorfor skal alt gjemmes vekk?
Noen "årntli" kjøkken, som jeg tror jeg ville likt å kokkelere i, utfra inntrykket jeg får. Bilder hentet mens jeg drakk en kopp god kaffe.
Jeg ser god materialbruk, klok disponering, greie avstander, fine lysinnfall, at det bor mennesker her, at vi er ulike, men det er fritt for mausoleumsfølelsen og jeg forventer ikke å se Francisco Franco i mummifisert versjon stående i gigafryseren som er gjemt bak et panel som er identisk med alle andre panel på kjøkkenet, der alt er gjemt vekk.
Gastrolux er vel noe av de bedre kjelene du får idag.
Har det både hjemme og på hytta.
Ikke så kjent blant folk som andre merker. Koster litt mer en andre, men høy kvalitet.
Poenget mitt er at dette omgrepet vart skapt der "det moderne" vart oppfatta som ei ny rørsle, eit distinkt brot. No, hundre år seinare, ser vi at "det moderne" har ei eiga stilhistorie, som ikkje berre handlar om funksjon, men også om form, material og stil. Folk lånar og let seg inspirera av heile denne stilhistoria, men så snart dei bikkar, tja, 1920 så er det historisme.
.
Det blir skrevet svært mye om kjøkkener spesielt og design / formgiving generelt her nå, tydelig at det engasjerer.
Det er vanskelig å si seg uenig med alt som skrives om at kjøkkener skal være praktiske og organisert for en god arbeidsflyt. Samtidig umulig å forstå at dette skal være uforenlig med plane flater på skapdørene og stålbenk på toppen. Tvert i mot.
Og tilslutt, god design er god design. Kan hende kan det ikke alltid kan beskrives som vakkert, men kan det beskrives som godt, beholder man det slik. Og man putter ikke noe «utenpå» designen eller formgivingen. Den er det hele.
Må man rosemale kjøkkenet sitt for å føle seg vel når man spiser rakfisk så står man selvsagt fritt til det.
Er det ikkje slik at "historisme" fyrst og fremst vert brukt når det ein låner frå, eller forsøker å tilpassa seg, er ein periode frå før "det moderne", og har vore brukt slik sidan nettopp "det moderne"? Folk i dag låner i bøtter og spann (i dobbelt forstand, but I digress) frå ulike periodar etter dette gjennomslaget, og det vert sjeldan kalla historisme. I beste fall "retro".
Poenget mitt er at dette omgrepet vart skapt der "det moderne" vart oppfatta som ei ny rørsle, eit distinkt brot. No, hundre år seinare, ser vi at "det moderne" har ei eiga stilhistorie, som ikkje berre handlar om funksjon, men også om form, material og stil. Folk lånar og let seg inspirera av heile denne stilhistoria, men så snart dei bikkar, tja, 1920 så er det historisme.
Ja, i den forstand at eg ikkje trur at det finst eit totalt moderne gjennombrot, der vi har eit "før" som er prega av vane, tradisjon og pynt, i motsetnad til eit "no" som er prega av fornuft og rein funksjonalitet, eit moderne "no" som berre vert betre og betre.
Argumenta for påstanden er:
1. Vi kan snakka om distinkte stilperiodar sidan funksjonalismen slo gjennom, som alle er særprega på ein slik måte at vi kan identifisera dei og kjenna dei att. Og, som eg påstod, som folk låner frå.
2. Det ligg altså element av stil og tidstypisk uttrykk i ting som kjøkeninteriør. Element som ikkje handlar om arbeidsflyt eller reinhald, men som gjev særpreg og uttrykk.
Difor skjønar eg ikkje heilt at det skal vera anatema å låna frå eldre stil, med spegeldører osb, og anerkjenna at det kan passa betre i nokre hus enn i andre. Det er klart, for kvart slikt val som vert gjort kan du koma med eit funksjonelt motargument, heilt til proffkjøken i stål er einaste svaret. Men for dei aller fleste er det eitt feitt om at der fliser eller rustfritt stål bak kjøkenbenken, meirarbeidet er marginalt. Benkeplate i heiltre tilfredsstiller neppe mattilsynet, men er fint og behageleg å arbeida på.
Det blir skrevet svært mye om kjøkkener spesielt og design / formgiving generelt her nå, tydelig at det engasjerer.
Det er vanskelig å si seg uenig med alt som skrives om at kjøkkener skal være praktiske og organisert for en god arbeidsflyt. Samtidig umulig å forstå at dette skal være uforenlig med plane flater på skapdørene og stålbenk på toppen. Tvert i mot.
Neidå. Eg meiner berre at det er rimeleg å hevda at andre kjøkenløysingar kan passa betre i visse hus, men at det ikkje er uforeineleg med å tilpassa det til moderne matlaging og sosial bruk.
Og tilslutt, god design er god design. Kan hende kan det ikke alltid kan beskrives som vakkert, men kan det beskrives som godt, beholder man det slik. Og man putter ikke noe «utenpå» designen eller formgivingen. Den er det hele.
Eg meiner at det er noko utanpå nesten alt, til dømes spegeldører. Og kanskje fliser oppå det støypte golvet.
PS: Eg er kanskje postmodernist, men eg liker jo ikkje spegeldører ein gong. Eller parkett. Eg kunne godt levd med stålbenk, og har plane skapdører. Sluk i golvet hadde vore glimrande (også på barnerommet). Eg ville berre forsvara mor mi.
Karima Furuseth i DN, om svartkjøkkenet hun følte seg lurt til å gå til anskaffelse av. Hennes ord, ikke mine, så jeg lever opp til påstanden over. No more kitchen talk from me. City-Chic Brutalism, må vite, på kjøkkenet!!!
Slik lot jeg meg lure av arkitektenes og interiørbladenes kjøkkener Karima Furuseth 20. februar 2023
Jeg har for lengst akseptert at mitt konsummønster er styrt av rådende trender og mimetisk begjær, men da jeg sto foran mitt nye, svarte kjøkken – med svarte fronter, svart benkeplate, svart vask og svart blandebatteri – ble jeg likevel dypt skamfull av å ha latt meg lure av en trend jeg egentlig avskyr.
Som trofast leser av D2s føljetong om arkitekters hytter, hadde ideen om et svart kjøkken tatt bolig i meg, nærmest som en besettelse.
I disse hyttene, kledd fra vegg til tak i nydelig kryssfinér, presenterte svarte kjøkken seg som svaret med to streker under på hvordan en alminnelig middelklassejente fra Høybråten kunne vise at hun har tatt et moderne, men samtidig radikalt interiørvalg.
I Vogue lyste bekreftelsen mot meg: «matte black kitchens are the latest interior trend», mens Architectural Digest pakket ideen inn i det velklingende slagordet «city-chic brutalism».
Fullkommen virket planen om svart kjøkken da jeg snublet over en episode av NRK-serien «Arkitektens hjem», der arkitekten Arild Eriksen snakket om sitt egendesignede kjøkken.
Og det? Svart som natten.
Salmer fra kjøkkenet
I 1926 utviklet den østerrikske arkitekten Margarete Schütte-Lihotzky det rasjonelle og funksjonelle «Frankfurt-kjøkkenet», et «kompakt husholdningslaboratorium», hvis mål var å eliminere unødvendig bevegelse.
Det nette kjøkkenet, som Nasjonalmuseet nylig ervervet og restaurerte for utstilling i samlingen, skulle gjøre kjøkkenarbeid mindre tidkrevende og mer effektiv, og de smarte og arealeffektive løsningene ble førende for 1900-tallets kjøkken (som etter hvert ble utslagsgivende i å isolere kvinnen fra resten av familien).
At idealkjøkkenets viktigste formål var å tilrettelegge for en perfekt kjøkkenkoreografi, er kanskje det svarte kjøkkenets mest fremtredende mangel.
Her er nemlig et slags endelig farvel til kjøkkenet som funksjonelt bruksrom, fordi det ikke lar seg gjøre å tilberede mat uten å bli fullstendig gal av at fettflekker, fingeravtrykk, brødsmuler, salt, sukker, mel, grønnsakskrell og væsker synes med én gang det treffer den utilgivelige svarte fernissen.
Jeg kom til å tenke på hvordan 1950-tallets kvinner ble observert i kjøkkenet, slik at man kunne gå vitenskapelig og metodisk til verks for å optimalisere designen. Et lignende eksperiment nå ville vært utmattende å bivåne, fordi den som skal åpne svarte kjøkkenskuffer, gjør det med fingrene formet som en pinsett, slik at minst mulig fettete hud skal komme i kontakt med overflaten.
Den som skal åpne svarte kjøkkenskuffer, gjør det med fingrene formet som en pinsett, slik at minst mulig fettete hud skal komme i kontakt med overflaten
Åsted
Bare det å sprute vann på benken når man vasker hendene avstedkommer en serie av tiltak tilsvarende det en morder gjør i forsøket på å skjule dna-spor.
Denne øyensynlig lille, men altså så grunnleggende bristen i funksjon er selvsagt ikke synlig i bildene av arkitektenes kjøkken.
Hvorfor, måtte jeg spørre meg hver gang jeg skrubbet overflatene med en blanding av eddik og vann, er det slik at nettopp arkitekter, hvis yrke er å utforme gode løsninger, har forbarmet seg over et så menneskefiendtlig design?
Kan det tenkes at arkitekturopprøret, bevegelsen som til nå kun har utdelt «Grøss-medaljer» til groteske nybygg, bør inn i hjemmets hjerte?
Det kan godt tenkes at arkitekter og interiørdesignere er som oss andre, at de ikke har godt nok grep om hvorfor de lander på visse beslutninger, og hvordan store valg, som det å få et nytt kjøkken, vil påvirke fremtiden. Det finnes utallige forskningsrapporter om psykologien og vitenskapen bak avgjørelser, men også en fagfellevurdert artikkel fra 2021, publisert i et akademisk tidsskrift som gis ut av forlaget Elsevier, som tar for seg «det meningsløse i beslutningstakingsforskning», som konkluderer med at «forskningsmiljøet har brukt 50 år på et felt som ikke har noen innvirkning».
Forskningen på valg har muligens ingen innvirkning, men dét har jo åpenbart dårlige valg. Tankespinnet sendte meg nemlig inn i en lammende angst for at det svarte kjøkkenet egentlig var et uttrykk for alle mine dårlige sider som menneske, at det symboliserte mangel på impulskontroll og liten evne til å ta veloverveide valg.
Psyko
Metningspunktet nådde jeg dagen jeg skottet bort på kjøkkenet og ikke lenger så lekker design, men et svart rektangel likt sladden aviser bruker for å anonymisere tungt kriminelle.
Det Rorschach-dunstende illebefinnende avkrevde svar fra øverste hold.
«Hør», sa psykologen min, som tålmodig hadde lyttet til lidelseseposet om det svarte kjøkkenet.
Jeg forventet at han skulle si noe om at hverken arkitekter eller jeg er ufeilbarlige, at det å forankre lykken i riktige kjøkkenfronter er en oppskrift på katastrofe, og at selv arkitekter mangler evnen til å se en datert trend i kortene, men så, livsvisdom fra dypet av hjertet til én som har gjort det til sin jobb å ikke svartmale tilværelsen.
«Det er bare et jævla kjøkken.»
^ I mange tilfeller så er det ikke en gang snakk om sviktende selvtillit til egen smak, men at egen smak er utradert til fordel for dagens mote og trend.
Gastrolux er vel noe av de bedre kjelene du får idag.
Har det både hjemme og på hytta.
Ikke så kjent blant folk som andre merker. Koster litt mer en andre, men høy kvalitet.
Det blir ikke samme overflatetemperaturen på alu som med en passe med stål. Da må du røre hele tiden. Dette er det ikke jeg som sier, men en kamerat som matarbeider. Jeg betaler 250 kroner for Mafter nonstickpanne. Panne for induksjon koster 5-600. Dette bruker nok 90% av alle restaurantkjøkken i Norge.
Nonstickpanne til 2000,- Håndtaket ser helt krise ut. Det hadde ramlet av etter en dag i proffverden
Jeg tenker samme. Men det kan være at mange sliter med samme som min livspartner. Som er av den sorten som ikke evner forestille seg hvordan noe kan se ut før det er ferdigstilt eller forsøkt vist med bilder eller 3D tegninger.
Dog innrømmer jeg at noe design og farger vokser på en når en eksponeres over tid. Jeg bruker si jeg følger mange trender, men som prinsipp ikke før de er på vei ut. Alder og livserfaring gjør nok også noe for å prioritere pragmatiske valg fremfor trender.
1. Vi kan snakka om distinkte stilperiodar sidan funksjonalismen slo gjennom, som alle er særprega på ein slik måte at vi kan identifisera dei og kjenna dei att. Og, som eg påstod, som folk låner frå.
2. Det ligg altså element av stil og tidstypisk uttrykk i ting som kjøkeninteriør. Element som ikkje handlar om arbeidsflyt eller reinhald, men som gjev særpreg og uttrykk.
Det vil alltid være mulig å se tilbake på tidsperioder og identfisere særtrekk, men det betyr ikke at man ikke står med et distinkt før og etter.
Det modernismen innførte var en metode for formgiving som tok utgangspunkt i ergonomi, produksjon og drift. ( og, egenltig politkk og økonomi )
Siden har man hatt både teknologiske og sosiale skifter som selvsagt har satt sine spor i formgivingen, men metoden har vært , eller skal være den samme,
Samtidig er det ingen av oss som sitter i bobler og holder på med dette, vi følger mesterne, enten de heter Utzon eller Ando
Slik Fehn sto på skuldrene til Carlo Scarpas Castelvecchio da han viste oss at den beste måten å få fram de opprinnelige kvalitetene i Storhamarlåven på , var å la de nye elementene kontrastere, slik jeg mener et moderne kjøkken er det riktige valget også i et gammelt hus.
Difor skjønar eg ikkje heilt at det skal vera anatema å låna frå eldre stil, med spegeldører osb, og anerkjenna at det kan passa betre i nokre hus enn i andre.
PS: Eg er kanskje postmodernist, men eg liker jo ikkje spegeldører ein gong. Eller parkett. Eg kunne godt levd med stålbenk, og har plane skapdører. Sluk i golvet hadde vore glimrande (også på barnerommet). Eg ville berre forsvara mor mi.
Eg (trur eg) skjønar kva du meiner, og (trur eg) meiner du er for dogmatisk.
Meir konkret, at du opererer med eit for bastant skilje mellom før og etter det moderne, særleg om vi ser vidare enn design/arkitektur og industriell produksjon og på handverksyrka der form ofte er/var ein del av sjølve handverket (obs, det var eit nytt argument opp av hatten, gitt)
Men (obs, no kjem ein feig strategi), sjølv om eg meiner spørsmåla om "kva det moderne er" og "kva rolle har pynt i design" er interessante, er eg ikkje sikker på at vi kjem så veldig mykje vidare (og det vert veldig mykje tekst i ein tråd som kanskje først og fremst bør vera fine bilete).
Synes det ser ut som et fungerende og delikat kjøkken.
Vårt gjenbruksprosjekt endte opp en helt annen plass:
Et par detaljer som jeg er spesielt fornøyd med er flisene på veggen bak koketoppen. De er 30x90cm og ligger vertikalt med veldig liten avstand, så det er i prinsippet en blank hvit vegg som er lett å gjøre rent. Over flisene ligger det en ekstra veggplate som er like tykk som flisene. På den måten fikk jeg bare en fuge mellom flisene og veggen over.
Den kalkmalte veggen har en innbygget stålplate slik at magneter kan henges rett på veggen.
Dessuten er kjøkkenet kjemisk renset for kitchen aid. Det burde gi ekstrapoeng i en tråd som handler om god design.
Det blir ikke samme overflatetemperaturen på alu som med en passe med stål. Da må du røre hele tiden. Dette er det ikke jeg som sier, men en kamerat som matarbeider. Jeg betaler 250 kroner for Mafter nonstickpanne. Panne for induksjon koster 5-600. Dette bruker nok 90% av alle restaurantkjøkken i Norge.
Nonstickpanne til 2000,- Håndtaket ser helt krise ut. Det hadde ramlet av etter en dag i proffverden
Pussig påstand, har hatt dette nå i over 20 år. Enda ikke sett eller prøvd noe bedre av tilsvarende kjeler/panner. Har enda ikke opplevd att håndtak røket eller blitt slarkete, gode å holde i er de også.
Alle som har brukt kjeler hjemme eller på hytta sier det samme, dæven disse var bra.
Sjølv om kjøkensporet er i ferd med å roa seg, har eg lyst til å seia at eg tykkjer dette òg var fint og praktisk. Dei aller fleste kjøken der folk faktisk lagar mat er stort sett eigentleg heilt greie. Ver obs på at det vert vanskeleg for meg å dekkja på bordet om eg kjem på besøk.
Et par detaljer som jeg er spesielt fornøyd med er flisene på veggen bak koketoppen. De er 30x90cm og ligger vertikalt med veldig liten avstand, så det er i prinsippet en blank hvit vegg som er lett å gjøre rent. Over flisene ligger det en ekstra veggplate som er like tykk som flisene. På den måten fikk jeg bare en fuge mellom flisene og veggen over.
Vi ønsket ikke å bruke stort av den begrensede kjøkkenplassen til kjøkkenbord. Vi anser bordet her som en kombinasjon av en frokostplass for et raskt lite måltid på en hverdag, og en nedsenket del av benken egnet for eksempel for butterdeig og andre mer kraftkrevende operasjoner. Benken er ellers en del høyere enn normalt. Selve spisebordet står i stuen rett ved siden av. Det er 3 meter langt, 1 meter bredt og har 12 stoler.
Dersom du køyrer langs E39, ver obs når du er mellom Volda og Ørsta, rett ved innkøyringa til Hovden flyplass. Der ligg eitt av dei finaste og raraste husa eg har sett i desse to kommunane.
Det fell nok ikkje i smak hjå alle, men i mine augo er dette ein perfekt kopi av slike 1930-talsfunkishus ein elles finn på Vindern eller Frogner - stilistisk liknar det på nokre som står i Tidemands gate, men er lettast å sjå frå Eckersbergs gate*. Ferdig hausten 2022, trur eg. Ja, eg er historistisk anlagt.
Det som forbausar meg, er plasseringa: 20 meter frå E39, det næraste vi kjem motorveg på Vestlandet. Rett ved eit vegkryss til industriområde/flyplass. Dessutan, korleis det er vendt, med det som ser ut til å vera stove, rett nok mot sør, men difor også rett inn i eit lite (ca. 500 moh) fjell og, ja, flyplass og industriområde.
At det passar dårleg i nabolaget, er ikkje så viktig. Det er jo ein heilt fin kavalkade over hustrendar dei siste 70-80 åra.
Fotnote, etterskrift: Fann Finn-annonse for husa i Tidemans/Eckersbergs gate. Dei er finare. https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=254202963&ci=14 . Dersom du er i nabolaget, er også Eckersbergs gate 18b, Villa Hegard (Jan Inge Hovig) imponerande. https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=219959769 Den gjekk til ei milliardærarving, visstnok, og det er nok like greitt, for taktsmannen fann tydelege setningsskadar. Hadde vore så mykje plunder og heft (ok, eit marginalt problem i forhold til å betala 50 millionar kroner).
Gode (funksjonelle) argument, @steinost, sjølv om eg trur at det tekniske (membran osb) med flate tak har vorte betre dei siste åra? Eg høyrer iallfall mange seia det. Det med avløpet trur eg må vera eit større problem på Austlandet enn på Vestlandet? Men: På Vestlandet er taket ditt nesten alltid nokon andre sin utsikt. Eit forsvar for skråtak med skifer, kanskje.
Eg har ikkje noka prinsipiell meining om tak i seg sjølv, men registerer at nesten alle dei husa eg umiddelbart vert småforelska i, har flate tak.
Gode (funksjonelle) argument, @steinost, sjølv om eg trur at det tekniske (membran osb) med flate tak har vorte betre dei siste åra? Eg høyrer iallfall mange seia det. Det med avløpet trur eg må vera eit større problem på Austlandet enn på Vestlandet? Men: På Vestlandet er taket ditt nesten alltid nokon andre sin utsikt. Eit forsvar for skråtak med skifer, kanskje.
Eg har ikkje noka prinsipiell meining om tak i seg sjølv, men registerer at nesten alle dei husa eg umiddelbart vert småforelska i, har flate tak.
Sikkert blitt bedre, men hørt om flere i nyere tid som har kommet ut for problemer.
Men det att muligheten er der liker ikke jeg.
har ikke imot flate tak, det er det med problemene kan komme mye lettere.
Dersom du køyrer langs E39, ver obs når du er mellom Volda og Ørsta, rett ved innkøyringa til Hovden flyplass. Der ligg eitt av dei finaste og raraste husa eg har sett i desse to kommunane.
..........
Det som forbausar meg, er plasseringa: 20 meter frå E39, det næraste vi kjem motorveg på Vestlandet. Rett ved eit vegkryss til industriområde/flyplass. Dessutan, korleis det er vendt, med det som ser ut til å vera stove, rett nok mot sør, men difor også rett inn i eit lite (ca. 500 moh) fjell og, ja, flyplass og industriområde.
At det passar dårleg i nabolaget, er ikkje så viktig. Det er jo ein heilt fin kavalkade over hustrendar dei siste 70-80 åra.
Jeg snublet tilfeldigvis over en husombygging dokumentert i StreetView.
Det gikk et par øyeblikk før jeg innså at det faktisk er det samme huset. Foretrekker klart "etter"-versjonen, men klarer liksom ikke helt å forelske meg i noen av dem.
Det øverste ser jo ut som noe kvalmende Gedde-Dahl sørstats estetikk.
Eneste feilen er jo at barbecuen er alt for puslete.
Det nederste liker jeg bedre, men det er et hus som hadde kledd flatt tak!
Problemet i fjord-Vestlandet generelt er delvis mangel på tomtar; mykje er i faresone for skred og/eller jordbruksland. Men ja, dette er jo ikkje eit billighus, og eg nektar å tru at dette var einaste moglege tomta. Men eg kjenner ikkje bakgrunnen for tomtevalet.
Øverste er bare morsomt. Nederste er nesten like jævlig. Noen har prøvd å få det til å bli stilrent og moderne, men det har bare blitt feil. Imho.
Kaldt er kanskje ordet.
Problemet i fjord-Vestlandet generelt er delvis mangel på tomtar; mykje er i faresone for skred og/eller jordbruksland. Men ja, dette er jo ikkje eit billighus, og eg nektar å tru at dette var einaste moglege tomta. Men eg kjenner ikkje bakgrunnen for tomtevalet.
Ja, Ørsta er litt betre enn Volda, men om du tenkjer på Ryste eller Mo? Eg lurer på om det er tomtar som er kjøpt i blokk av ein utbyggjar som set opp rekkjehus og lågblokkar.
Men, ja, får spørja nokon innfødde kvifor dei bygde dette huset der.
Tja, jeg for være han som går i mot strømmen og liker moderne lyse kjøkken uten for mye dilldall.
Om det er gammelt treverk med utfresinger og ingen hvitevarer integrert kombinert med furuvegger og klassiske fliser på gulvet som utstråler egen smak og selvtillit så skal jeg med stolthet vare ham uten ryggrad
Om det er gammelt treverk med utfresinger og ingen hvitevarer integrert kombinert med furuvegger og klassiske fliser på gulvet som utstråler egen smak og selvtillit så skal jeg med stolthet vare ham uten ryggrad
Eg hadde tenkt å slutta med dette kjøkenpratet, men denne fekk meg til å tenkja på desse:
Wenche Selmer, det siste frå huset hennar på beste vest. Sjekk i alle boksane, bortsett frå utfresingane. Eg ville hatt ein normal stålvask med vulst (eg må bruka det ordet kvar gong eg snakkar om kjøken, no) og noko bak komfyren, men elles tenkjer eg dette er veldig fint, lyst og moderne.
Det same gjeld oppvaskemaskiner og kjøleskap, som helst skal vera integrerte i våre dagar. Kvifor i all verda? Ein ting er at det er eit mareritt å stilla inn maskinene på toppen av døra, ei anna sak fråværet av det ekstremt funksjonelle displayet som viser kor lang tid det er att av vaskeprogrammet. Dette er kritisk informasjon i min hektiske (øh) kvardag.