Ikke direkte om eller bare om Trump, men allikevel relevant for tråden og en interessant artikkel verdt å dele.
Jeg må nok justere egne oppfatninger litt.
Twitter-troll har liten innflytelse. Folk er ikke mer konspiratoriske enn før. De farlige løgnene kommer fortsatt fra toppen. Fortellingen om postfakta-samfunnet er gal, mener flere ledende forskere.
www.morgenbladet.no
Har vi tatt feil om feilinformasjon?
Twitter-troll har liten innflytelse. Folk er ikke mer konspiratoriske enn før. De farlige løgnene kommer fortsatt fra toppen. Fortellingen om postfakta-samfunnet er gal, mener flere ledende forskere.
I februar 2020, mens covid-19-tilfellene tårnet seg opp i Europa, talte WHOs generalsekretær til statsledere og næringslivstopper på den årlige sikkerhetskonferansen i München. «Vi kjemper ikke bare imot en pandemi, men mot en
infodemi», sa Tedros Adhanom Ghebreyesus. «Falske nyheter sprer seg raskere og enklere enn viruset, og de er like farlige.»
Begrepet «infodemi» spredte seg raskt i en offentlighet hvor det allerede var vanlig å beskrive feilaktig informasjon som en eksistensiell trussel: årsaken til brexit og Donald Trumps valgseier; kilde til vaksineskepsis som kostet hundretusenvis, kanskje millioner av mennesker livet; i kjernen av det siste tiårets demokratiske tilbakegang. Da de norske sikkerhetstjenestene la frem sine trusselvurderinger i år, trakk alle frem desinformasjon.
For å bekjempe denne samfunnssykdommen er det vokst frem et stort forskningsfelt. Siden 2016 har statsvitere, sosiologer, psykologer, informatikere og kommunikasjonsforskere gitt seg i kast med studiet av feilaktig informasjon i sosiale medier. Journalister har overøst det unge feltet med oppmerksomhet, politikere har lyttet interessert til råd og store prosjekter er satt i gang for å ta kunnskapen i bruk.
Men innad i feltet er en tvil kommet snikende. Det er uklart hva som egentlig forskes på,
hevder enkelte forskere: Ord som «feilinformasjon», «desinformasjon» og «falske nyheter» er politiserte
buzzord mer enn nøytral fagterminologi. Feltet mangler en dypere forståelse for hvordan folk forholder seg til informasjon, sier andre. Forskningen er for drevet av
hype, sier kritikerne, og for styrt av hva som gir finansiering. Feltet anklages for å være for nyttig for elitene og for å trekke oppmerksomhet vekk fra mer grunnleggende årsaker til samfunnsproblemer.
Og som om ikke det var nok, sår en rekke forskningsfunn tvil om fortellingen forskningsfeltet i utgangspunktet bygger på.
Feilinformasjon om feilinformasjon
Tidligere i år publiserte for eksempel en av forskningsfeltets ledende forskningsgrupper
den til nå grundigste studien av effekten av russisk desinformasjon på Twitter under presidentvalgkampen i USA i 2016 (se faktaboks lenger ned i saken). De finner ingen tegn til at russisk påvirkning endret holdninger, bidro til økt polarisering eller påvirket stemmegivning, konkluderer forskerne.
For dem som følger med, er ikke det særlig overraskende, forteller Sacha Altay ved Oxford-universitet, som forsker på feilaktige oppfatninger. Både forskningslitteraturen og mediedebatten om desinformasjon er full av overdrivelser og feilslutninger, mener han.
– Hele feltet har forhastet seg. Vi foreslår løsninger, men problemet er ikke godt definert og beskrevet, sier Altay.
I slutten av januar i år publiserte han sammen med forskerne Manon Berriche og Alberto Acerbi
en oversiktsartikkel som sammenligner det de mener er etablerte forestillinger om feilinformasjon med den beste empiriske forskningen. «Feilinformasjon om feilinformasjon», er tittelen. «Alarmistiske narrativ om feilinformasjon fortsetter å spre seg til tross for bevis på at både utbredelsen og effekten er overdrevet», lyder første setning.
Det stemmer rett og slett ikke at folk oversvømmes av falske nyheter og feilinformasjon, skriver forfatterne. De peker blant annet på studier som viser at falske nyheter utgjør 0,15 prosent av amerikaneres mediediett og 0,16 prosent av franskmenns.
Det aller meste av denne trafikken til useriøse nettsteder og feilinformasjon i sosiale medier er konsentrert hos en liten minoritet som aktivt oppsøker den. Dette funnet – som er replisert i en rekke studier av forskjellige plattformer, ulike temaer og i flere land – er viktig å merke seg, mener Altay. For dersom feil- og desinformasjon stort sett taler til den allerede overbeviste menigheten, er det vanskelig å se for seg hvordan den skal kunne påvirke utfallet av valg eller endre holdningene til særlig mange mennesker. I studien av russisk påvirkning på Twitter er for eksempel 70 prosent av visningene samlet hos kun 1 prosent av brukerne, en liten gruppe radikale og svært aktive Trump-tilhengere.
I de fleste tilfeller er feilinformasjon først og fremst et symptom på dypere problemer, tror Altay.
– Hvis folk er skeptiske til vaksiner, vil du også finne feilinformasjon om vaksiner. Hvis du ikke stoler på valgsystemet, vil du finne feilinformasjon om valgresultatet. Og hvis du da har en slurvete modell i hodet ditt, er det lett å tenke «aha, de gjør dette på grunn av feilinformasjon». For meg er det åpenbart at dette er toppen av isfjellet. Det er ikke en årsak, men et symptom som alltid vil være der.
Skadelige ideer
Dette høres kontrært ut. Men når Morgenbladet spør noen av verdens fremste feilinformasjonsforskere om hva vi har lært av syv år med forskning, går de samme svarene igjen.
Michael Bang Petersen, for eksempel, er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Aarhus og har de siste årene publisert en rekke innflytelsesrike artikler om feilinformasjon. For tiden leder han det mye omtalte danske forskningsprosjektet HOPE, som undersøker hvordan demokratier hanskes med covid-19, derunder «infodemien».
– Vi har lært at mange av ideene vi hadde om feilinformasjon i 2016, ikke stemmer, sier han.
– Jeg vil også si at de er gale på en måte som gjør det vanskeligere å løse de reelle problemene som moderne samfunn faktisk står overfor.
Rasmus Kleis Nielsen, professor i politisk kommunikasjon ved Oxford-universitetet og direktør for Reuters Institute for the Study of Journalism, er enig. I de landene hvor det finnes god data, er falske nyheter mye mindre utbredt enn vi fryktet i 2016, istemmer han. Og det som finnes, er konsentrert hos en liten og veldig partisk minoritet.
– Det er veldig vanskelig å forstå hvorfor vi skal anta at dette kan flytte opinionen, sier Nielsen.
Joseph Uscincki, professor i statsvitenskap ved universitet i Miami og antagelig verdens ledende akademiske ekspert på konspirasjonsteorier, gir inntrykk av å være lei av temaet.
– De siste syv årene har alle sagt at vi lever i en post-sannhet-verden og at sosiale medier forvandler folk til konspirasjonsteoretikere. Det finnes absolutt ingen bevis for dette i det hele tatt. Ingenting tyder på at flere tror på konspirasjonsteorier nå enn tidligere, sier han.
De andres tankeliv
Det var brexit og valget av Donald Trump som utløste frykten for des- og feilinformasjon, da diskusjonen eksploderte for syv år siden. Men mer grunnleggende var det en reaksjon på en serie informasjonsteknologiske jordskjelv – internett, smarttelefoner og sosiale medier.
Etter et innledende blaff av entusiasme var troen på digital kommunikasjonsteknologi som en demokratiserende kraft borte. Hvem som helst kan si hva som helst, hadde folk jublet. Så gikk det opp dem: Hvem som helst kan si hva som helst!
En av forskerne som kastet seg inn i kampen mot falske nyheter i 2016, var Andrew Guess, som i dag er førsteamanuensis ved Princeton-universitetet og står bak flere sentrale forskningsartikler om utbredelsen og effekten av feilinformasjon. Hans verktøy er nettopp de digitale informasjonsstrømmene. Den teknologiske utviklingen som har åpnet nye muligheter til å kommunisere og dele informasjon, har også gjort det mulig å overvåke hva folk snakker om, hva de mener og hvilken informasjon de eksponeres for på et helt annet nivå enn tidligere.
En av årsakene til at frykten for feilinformasjon er så utbredt, er at sosiale medier har synliggjort at mange mennesker er feilinformerte, tror Guess. Hvis vi tror at demokrati bygger på opplyste og rasjonelle borgere, er det en urovekkende innsikt.
– Hver dag må jeg minne meg selv om det basale faktum at dette er første gangen i menneskehetens historie at vi i kan følge med på de spontane tankene til millioner av mennesker over hele verden som reagerer på de samme hendelsene, sier Guess.
– Det er ikke alltid et pent syn, men vi har ikke noen grunnlinje å sammenligne med. Aldri før har folk blitt oppfordret til å bare sende tankene sine ut i eteren. Det er umulig å si om vi bare observerer folk som de alltid har vært, eller om den nye, digitale teknologien også har forandret folk, sier Guess.
Sacha Altay heller mot det siste. Vi bør se sosiale medier først og fremst som et vindu inn til menneskelig kommunikasjon, tror han. Debatten om feilinformasjon er etter hans syn preget av en urealistisk forventning om at det er mulig å sørge for at folk alltid snakker sant.
– Vi har alltid spredd rykter. Menneskelig kommunikasjon er ikke et problem vi kan «løse», det er bare sånn vi er, sier Altay.
– Men sosiale medier er kanskje spesielt egnet for ryktespredning?
– Selvfølgelig er det mer feilinformasjon i sosiale medier enn i tradisjonelle medier. Men det er som å si at det er mer feilinformasjon på puben enn det er i avisene. Selvfølgelig liker folk å snakke med hverandre, og ofte vet de ikke hva som er sant, sier Altay, som minner om at sosiale medier også legger til rette for større spredning av
sannferdig informasjon.
Sammen med kollegaer ved Oxford har Altay analysert et gigantisk datasett med over 905 milliarder visninger av nyhetssider og 54 milliarder Facebook-interaksjoner for å
kartlegge hvordan nyhetsvanene til amerikanere, briter, tyskere og franskmenn endret seg under pandemien. Det de fant, var ikke en infodemi, mener han. Tvert imot vendte folk seg i større grad mot etablerte medier da krisen inntraff.
Ikke mer konspi
En årsak til at det er et gap mellom hva den empiriske forskningen viser og den mer alarmistiske fortellingen i mediene, er at journalister av naturlige årsaker fokuserer på ekstreme tilfeller, mener Andrew Guess. Det kan være viktig for å fange opp tendenser som ikke synes i hans egne studier av store datasett, tror han. Men det bidrar også til å skape et feilaktig bilde av utbredelsen og effekten totalt sett.
Men blir ikke disse ekstreme tilfellene mer vanlig? Ta for eksempel fremveksten av Qanon-konspirasjonsteorien i USA, en slags desentralisert sekt hvor de troende hevder å avsløre djeveldyrkende, pedofile eliter ved hjelp av skjulte koder. Først ser vi at denne mytologien sprer seg på internett. Så ser vi at en mann med horn og ansiktsmaling stormer den amerikanske kongressen med et skilt hvor det står «Q sent me». Snart er den tilsynelatende overalt, inkludert blant kongressmedlemmer. Det
føles i alle fall som om feilinformasjon på internett har gjort amerikanere mer konspiratoriske.
– Det er et godt eksempel på tankefeilene konspirasjonsteoretikere gjør, sier nestoren på feltet, Joseph Uscincki.
– De fleste påstandene om at stadig flere tror på konspirasjonsteorier, kommer fra journalister. Problemet er at dere aldri presenterer noe bevis. «Det føles som om flere tror på dem». Hvem faen bryr seg hvordan ting føles for en eller annen journalist? Enten har du bevis, eller så har du det ikke.
Og igjen: Troen på konspirasjonsteorier har ikke økt,
ifølge Uscinckis forskning.
– Etter stormingen av kongressen er det vanskelig å ikke tenke at konspirasjonsteorier på internett er blitt et større problem i USA.
– Igjen, dette er forferdelig dårlig tenkt. Hør her, jeg vil ikke minimere betydningen av det som skjedde, men vi snakker om en liten gruppe mennesker som var der fordi de fikk beskjed av Donald Trump om å være der. Se på disse folka! Altså, hvis noen løper rundt med horn og ansiktsmaling er det ikke fordi han er lurt av en konspirasjonsteori, det er fordi det er noe dypere som skjer med akkurat den personen.
Poenget er, forteller Uscincki, at folk ikke blir konspirasjonsteoretikere fordi de er eksponert for en konspirasjonsteori. Det er motsatt: Mennesker oppsøker konspirasjonsteorier som bekrefter verdenssynet de har fra før. Noen teorier får bred oppslutning. På midten av 70-tallet, da tilliten til myndighetenes håndtering var på et bunnpunkt, trodde 80 prosent av amerikanere at flere enn Lee Harvey Oswald sto bak attentatet på John F. Kennedy. Andre teorier, som holocaustbenektelse, appellerer kun til spesielle personer. I sin egen forskning har Uscincki funnet at det å tro på Qanon, henger sammen med «den mørke triaden» av antisosiale personlighetstrekk: narsissisme, machiavellisme og psykopati.
Dette har lite med sosiale medier, algoritmer og ekkokamre å gjøre, men skyldes et samspill mellom psykologi, livsbetingelser og en mørk understrøm i den amerikanske kulturen. Internett har ikke forandret disse menneskene til konspirasjonsteoretikere. Det er de som har formet konspirasjonsteoriene på internett. Det som har endret seg, mener Uscincki, er ikke at folk flest er blitt mer konspiratoriske. Det er at deler av eliten på den amerikanske høyresiden er erstattet av politikere som bruker konspirasjonsteorier enten fordi de tror på dem eller av rent kyniske grunner.
Noen vil se verden brenne
Dette stemmer godt overens med Michael Bang Petersens forskning på hvordan psykologi former politisk adferd. Et av hans forskningsfunn er at mennesker som deler fiendtlige og feilaktige rykter i sosiale medier er kjennetegnet av bestemte personlighetstrekk og en (opplevd eller reell) følelse av marginalisering. Dette gir opphav til en modus han kaller «behov for kaos»: et ønske om å rive ned det etablerte for å heve sin egen status.
Et annet funn er at minoriteten som deler falske nyheter, ikke er mindre kunnskapsrike enn de som ikke gjør det. Forskjellen er at de hater sine politiske motstandere. Sant eller usant er ikke poenget, men hva som kan brukes til å ramme folk de oppfatter som fiender.
– Det er jo komplett åpenbart at vi vil bruke informasjon på en måte som er nyttig for oss uavhengig av om den er objektivt sann. Mennesker har alltid brukt informasjon strategisk for å regulere sosiale forhold, sier Petersen.
Nettopp av denne grunnen er det begrenset hva kampen mot feil- og desinformasjon kan oppnå.
– Selv om vi kunne fjernet all feilinformasjon i dag, ville det ikke løst dette problemet.
Den seige menneskematerien
En kritikk som går igjen, er at feilinformasjonsforskningen mangler en forklaring på hvordan politiske holdninger formes. I statsvitenskapen, som er Petersens fag, er dette noe av et urspørsmål. Siden 1950-tallet har valgforskere forsøkt å spore kreftene som ligger bak et kryss bak det ene eller andre partiet på valgdagen. I amerikansk valgforskning snakker de om årsakstrakten, hvor langsiktige sosiologiske og demografiske faktorer former en relativt stabil partitilhørighet før enkeltsaker eller valgkamp til slutt virker inn ved traktens tut. En rekke studier har konkludert med at selv profesjonelle valgkampanjer i liten grad kan endre folks politiske holdninger. Noen konsensus finnes ikke, bortsett fra erkjennelsen av at velgeradferd er seig materie. Hvordan passer feilinformasjon inn i dette?
– Det er nedstrøms fra andre ting. En av farene ved at vi bruker så mye tid på å tenke på feilinformasjon, er at vi drar oppmerksomhet vekk fra faktiske problemer, sier Petersen.
At folk oppsøker feilinformasjon i sosiale medier, er i stor grad en konsekvens av fallende tillit til sosiale institusjoner, mener han. Delingen er i stor grad en konsekvens av polarisering. I debatten om feilinformasjon, snus dette ofte på hodet.
Det finnes gode argumenter for å regulere sosiale medier, understreker Petersen. Men det er farlig dersom politikere tror, eller later som at de tror, at de kan løse samfunnsproblemer ved å justere på en algoritme på et kontrollpanel i Silicon Valley.
– Dette handler om materielle forhold i folks liv utenfor internett, om økonomisk ulikhet, diskriminering, følelsen av marginalisering og utenforskap. Og det er utrolig viktig at politikere ikke lar seg forlede til å tro at dette løses gjennom sosiale medier, men heller fokuserer på reelle problemer, sier Petersen.
Et forskningsfelt uten hukommelse
Det er ikke bare statsvitere som murrer. 25. mai i fjor gikk en spesiell konferanse av stabelen i Paris. Arrangementet, en forkonferanse til den internasjonale foreningen for kommunikasjonsforskere (ICA) årskonferanse, samlet feil- og desinformasjonsforskere fra flere deler av verden. De var samlet for å diskutere om forskningsfeltet har livets rett. «Hva kommer etter desinformasjonsstudier?», lød tittelen.
En av arrangørene var Chris Anderson, medieviter og professor i sosiologi ved Universitetet i Milan. Arrangementet sprang ut av en kollektiv frustrasjon, forteller han.
– Medievitenskap er en ung vitenskap, men er det
ett funn vi har gjort, så er det dette: At det ikke finnes et enkelt, direkte én-til-én forhold mellom informasjonen et individ eksponeres for og handlingene deres. Plutselig er det oppstått et stort forskningsfelt som
legger til grunn at desinformasjon fungerer på denne måten, uten å engang anerkjenne at det er omstridt, sier Anderson.
Det er den vonbrotne humanisten som snakker. («Jeg vet ikke hvor mye du vet om faget vårt», sier Anderson. «Men hjemme i Storbritannia kaller de oss for Mikke mus-studier»).
Kommunikasjonsforskning var en gang en anvendt vitenskap, argumenterer Anderson. Myndighetene håpet at studiet kunne gi anvendelig kunnskap om påvirkning, i starten myntet på den kalde krigens ideologiske slagmark. I bakgrunnen lå en forestilling om at moderne mennesker, som manglet en dyp tilknytning til familie, etnisitet og nasjon, hadde en umettelig sult etter mening og sammenheng som propagandisten kunne utnytte. I ettertid er det sagt – antagelig litt urettferdig – at kommunikasjonsforskerne lette etter «kanylen» som kunne injisere tanker direkte inn i hodet til et passivt publikum.
Til manges overraskelse konkluderte flere forskere motsatt. Basert på studier av beslutningsprosessen til både velgere og forbrukere formulerte sosiologen Paul Lazarsfeld
en teori om at massekommunikasjon har «begrenset effekt» på individer, som former meninger i sitt sosiale miljø. Det akademiske studiet av kommunikasjon skilte lag med propaganda og markedsføring delvis fordi det ble klart at forskerne ikke kunne levere generelle lover om påvirkning. Den nye forskningen på feilinformasjon er ikke interessert i denne arven, mener Anderson. I stedet bygger den på metaforer som oppsto for å beskrive journalistikk på 00-tallet, med termer som «informasjonsøkosystem» som holdes «sunt» ved å tilføre kilder god informasjon. Derfra er veien kort til tanken om dårlig informasjon som forurensning, gift eller virus.
Uten å være klar over det har moderne feilinformasjonsforskere gjenopplivet den kalde krigens tilbakeviste forestillinger om tankekontroll, mener han. Et tydelig eksempel er omtalen av påvirkningsbyrået Cambridge Analytica, som hevdet å ha brukt Facebook-data og en slags hyperavansert psykologisk svartekunst – «psykometri» – til å kartlegge personligheten til hver enkelt velger før brexit-avstemningen og valget av Donald Trump. Så mektig var denne målrettede desinformasjonen at britene nå levde i et «styrt demokrati», skrev avisen The Observer.
Påstandene ble tilbakevist – antagelig var den fryktede algoritmen aldri egentlig i bruk – men forestillingen om høyteknologisk hjernevask festet seg.
En antidemokratisk krise
I boken
Post Truth, Fake News and Democracy (2019) argumenterer de danske kommunikasjonsforskerne Johan Farkas og Jannick Schou for at den rådende fortellingen om feilinformasjon bidrar til å legge grunnlaget for udemokratisk politikk. Siden 2016 har flere land innført lover som forbyr spredning av feilinformasjon. Disse begrensningene av ytringsfriheten er begrunnet med argumenter hentet fra debatten om feilinformasjon, forteller Farkas. Selv om de færreste forskere selv tar til orde for sensur, bidrar de likevel indirekte til å legitimere den, mener han.
– Problemet er at vi snakker om dette som et virus, som en skogbrann, som et slags medisinsk, biologisk eller zoologisk fenomen, som har sin egen vilje. Dermed legger vi til rette for politikere som sier «ja, la oss skjære vekk kreftsvulsten», sier Farkas.
Forestillingen om at vi lever i en tid av post-sannhet er problematisk, mener han. For det første er det feil at det fantes en sannhetsæra som tok slutt i 2016. For det andre grunner den i en ideologisk idé om at demokrati primært handler om sannhet og rasjonalitet, ikke om likhet og at folk faktisk får påvirke politikken, mener Farkas.
– Vi fjerner problemet fra politikken og fra mennesker, som er det det egentlig handler om: Mennesker som uttrykker sine meninger og holdninger. Problemet vi står overfor er ikke for lite sannhet. Det er økende avstand mellom velgere og politikere, uthuling av politisk deltagelse, marginalisering og ulikhet. Å si til folk at de ikke lenger kan si sin mening, vil bare gjøre dette problemet enda verre, sier han.
En behagelig fortelling
Rasmus Kleis Nielsen, direktør for verdens ledende forskningsinstitutt for studiet av journalistikk, oppfordrer journalister og redaktører til å vurdere om formidlingen rundt falske nyheter gjør publikum klokere.
– Vi vet fra årevis med forskning at folk som følger med på nyhetene, har et voldsomt overdrevet inntrykk av hvor mye kriminalitet det er i samfunnet deres. Hvis mediedekningen har ført til en vilt overdrevet frykt for feilinformasjon, ville det være en velkjent dynamikk, sier Nielsen.
– Problemet er ikke at folk får et inntrykk av at verden er farlige enn den er, men at de misforstår hvorfor den er farlig. Dermed er de ikke i stand til å sette de riktige menneskene til ansvar.
Den rådende fortellingen om feilinformasjon handler for mye om trusselen fra anonyme aktører og hvorvidt det finnes usannheter på internett, mener han. Vi bør heller spørre oss hvilke feilaktige oppfatninger som gjør mest skade, mener han.
– Hvis det er dét vi mener med feilinformasjon, har vi god grunn til å anta det virkelige problemet kommer fra mektige mennesker, politikere og store selskaper. Vi kan også slå fast at dette ikke er nytt. Skadelige ideer som vi vet at er gale, som at det ikke finnes vitenskapelig konsensus om klimaendringene eller at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, er blitt aktivt promotert av elitene i samfunnet gjennom tradisjonelle medier, sier Nielsen.
En av grunnene til at fortellingen om feilinformasjon i sosiale medier har så stort gjennomslag, er at den er beleilig for deler av den intellektuelle og politiske eliten, mener Michael Bang Petersen. Det har dessuten tatt tid å gjøre gode empiriske studier av problemet.
– I mellomtiden er det mange som har bygget karrierer som offentlige intellektuelle basert på denne fortellingen, sier Petersen.
Han tror også at mediene og deler av forskningsfeltet har sett seg tjent med
hype.
– Forskere har to insentiver. Det ene er å skaffe finansiering for forskningen sin og det andre er å få oppmerksomhet rundt funnene. Det betyr at hvis det er en hype i samfunnet, så får du penger ved å spille på den, og hvis det er en narrativ rundt noe, får du oppmerksomhet ved å bidra til det. Det som lønner seg, er å si: «Dette er et enormt problem og her er løsningen».
Vi gjør jobben for russerne
I den nylig publiserte studien av betydningen til russisk desinformasjon på Twitter skriver forskerne at den mest betydningsfulle effekten av den russiske påvirkningskampanjen mot USA kan ha vært at «den overbeviste amerikanere om at den var vellykket». Selv om de ikke endret stemmegivningen reelt, klarte russiske påvirkningsagenter indirekte å så tvil om USAs valgsystem. Det kan igjen ha beredt grunnen for de feilaktige påstandene om valgfusk i 2020.
Flere desinformasjonsforskere har de siste årene forsøkt å advare mot dette: at påvirkningskampanjer kan være designet for å avsløres og overvurderes i mediene. Journalister må bli mer bevisst på at overdrivelser om desinformasjon kan gi dem kraft, mener Rasmus Kleis Nielsen.
– Hvis et regime kommer med voldsomme påstander om sine militære kapabiliteter, ville vi ønsket oss uavhengig verifisering av hvorvidt de faktisk har dette supervåpenet, sier han.
Langsiktig effekt
De som er kritiske til påstanden om at feil- og desinformasjon har liten effekt, innvender at forsøkene på å teste virkningen bare tilbakeviser direkte effekter av enkeltstående kampanjer. Seriøse påvirkningsoperasjoner går over mange år og handler kanskje ikke om overbevisning, men om indirekte undergraving av tillit.
– Jeg er helt enig i alt det, sier Andrew Guess.
– Problemet mitt med standardnarrativet er ikke så mye at det gjengir forskningen galt, selv om det også er irriterende, men at vi ender med å snakke om dette på en snever måte, om falske nyheter som overbeviser folk til å stemme på en bestemt måte eller til ikke å vaksinere seg.
Joseph Uscincki er mer skeptisk. Enhver teori om mer subtile påvirkningseffekter møter også problemet med at feilinformasjonen i stor grad bare konsumeres av en radikal minoritet, mener han.
– Men desinformasjon kan likevel nå konspirasjonsteoretikere og få dem til å koordinere energien mot en bestemt politisk motstander?
– Ja, det kan hende. For all del, undersøk det. Men på et eller annet tidspunkt må folk bare innrømme at «ok, vi tok feil». De kan ikke bare fortsette å si «det var ikke noe bevis for det vi egentlig hevdet, men kanskje det likevel er riktig på en annen måte». Jeg mener: Vil teorien din noensinne være falsifiserbar da?
Også Rasmus Kleis Nielsen mener at det er en mangel på selvransakelse.
– Hver gang en kritisk masse empiriske studier viser at bekymringene våre var overdrevet, har en flom av aviskommentarer, tenketankrapporter og paneldiskusjoner konkludert med at vi har ti andre problemer som de begrunner med et par anekdoter og eksempler, sier han.
– Problemet er ikke det at de tar feil, det er bare at de viktigste problemene er ganske åpenbare. Vi stormer av gårde for å snakke om
deepfakes før vi har anerkjent at vi har veldig grunnleggende problemer med at mektige mennesker lyver og kommer unna med det både fordi nyhetsmediene forsterker det de sier og fordi plattformene ikke gjør en dritt for å stoppe dem.
Hva nå?
Kanskje er det på tide å snu problemet på hodet. Det er antagelig mye mer konstruktivt å jobbe for at folk stoler mer på god informasjon, enn å gjøre dem mer kritiske, mener flere av forskerne vi har snakket med. Det grunnleggende problemet, sier Andrew Guess, er at folks tillit til informasjonssystemene er svekket. Den store oppgaven er å finne løsninger som fostrer tillit, fremfor å så tvil. Det handler ikke bare om å fjerne feilinformasjon fra sosiale medier.
Forskningsfeltet bør i større grad snakke om hvordan et godt informasjonssamfunn ser ut, mener Guess.
– Det som virker åpenbart, er at ethvert system som rangerer informasjon etter engasjement, vil føre til at informasjonen får lavere kvalitet. Ingenting i forskningen motsier dette.
Ikke direkte om eller bare om Trump, men allikevel relevant for tråden og en interessant artikkel verdt å dele.
Trumps folk.
www.esquire.com
www.nytimes.com
Du har altså ikke fått med deg HVORFOR DJT er saksøkt???Sist redigert:
På tide å slutte å bite på og for moderatorer å gripe inn.
en.wikipedia.org
www.wnycstudios.org
Jimmy Carter et et relativt nylig eksempel, peanøttbonde som han var.
abcnews.go.com
Sist redigert:
readallcomics.com
Sist redigert:m.dailykos.com
Atter en historietime
english.elpais.com
time.com
