OLSON REVISITED
Harry F. Olsons (1901-1982) meritter blir det ikke plass til å komme inn på her. En liten kikk på
Wikipedia-siden viser en enorm kapasitet, med et utall av priser, utmerkelser og patenter. Selv om den kjente «High Fidelity Demonstration» er nesten 80 år gammel, mener jeg den fortsatt har relevans for å forstå lyd. Olson er ikke avleggs.
Olson genistrek var at forsøket hans ikke var basert på teknologi som sådan, kun fysikk og menneskets persepsjon. Derfor vil forsøket aldri bli akterutseilt av teknologiske nyvinninger. Olson lot et lite orkester spille i samme rom som publikum. Et forheng skilte orkesteret og publikum, og man kunne skifte mellom et lydtransparent forheng og et forheng som
ikke var helt lydtransparent. Mens det lydtransparente forhenget fungerte som et flatt lydfilter, fungerte det andre forhenget som et lydfilter med sterk avrulling i høyere frekvenser over 5kHz. Sistnevnte lydfilter var det som ble brukt den gang på radio og ved avspilling på fonograf.
Olson lot 1000 personer gå gjennom lyttetesten hvor han ba folk om å si hvilket filter de foretrakk. 7 av 10 foretrakk det lydtransparente forhenget, som fungerte som et helt flatt filter, se øverste figur nedenfor (avrullingen helt i toppen er naturlig fordi selv de tynneste stoffer undertrykker høyere frekvenser). Nederste figur viser lyden som slapp gjennom det andre forhenget, som fungerte som et sterkt filter i høyere frekvenser.
Noen spørsmål underveis:
- Hvorfor foretrakk 3 av 10 et filter med sterk avrulling i de høyere frekvenser?
- Hvorfor brukte Olson så mye ressurser (1000 forsøkspersoner med orkester osv.) på en demonstrasjon helt uten å dra inn elektronikk?
Det er to innfallsvinkler til Olson forsøk:
(a) Den ene kurven er bedre enn den andre og man bør bruke utelukkende denne kurven
(b) Konsensus har rett og det vektede snittet av de to kurvene (70% flat kurve, 30% avrullet kurve) er den rette preferansebaserte kurven
For meg er det åpenbart at det lydtransparente forhenget fungerer som det perfekte filter; det beste - slik jeg ser det - er intet filter. Filtre står i veien for en nøytral lyd. Jeg vil gjerne lytte til lyder uten at det kommer noe mellom meg og lyden. Dette er sannsynligvis ikke kontroversielt, og jeg tror de fleste deler denne tankegangen.
Mens mange er enige i at null filter og flat kurve er best ved live opptredener, er det kanskje ikke like lett å enes om prinsipper for reprodusert lyd? La meg likevel gjøre et forsøk på å få frem noen problemstillinger:
(i) Se for deg at man tok opp lyden av Olsons orkester i det rommet hvor orkesteret spilte da orkesteret spilte (med en helt flat mikrofon av høy kvalitet), men denne gang helt uten forheng (filter)
(ii) Orkesteret byttes så ut med en referansehøyttaler som måler perfekt flatt under anekoiske forhold. Det viser seg at denne høyttaleren slett ikke spiller flatt i dette rommet. Målinger basert på testsignaler («sveip») avdekker betydelige avvik fra flat kurve. Hva skyldes disse avvikene? Det eneste som skiller kurven under anekoiske forhold og kurven under normale romforhold, er naturligvis rommet. Det er avspillingsrommet som forklarer alle avvikene fra flat kurve for en anekoisk helt flat høyttaler. Disse avvikene fra flat kurve legges inn som et filter i høyttaleren, slik at man kompenserer for rommets påvirkning. Dette kan ses på som et forsøk på å filtrere bort rommets påvirkning på den tonale balansen. Rommet fungerer i seg selv som et filter, og romkompensasjon kan ses på som en inverteringsprosess hvor rommets bidrag nulles ut. Prosessen kalles gjerne «romkorreksjon», selv om det naturligvis ikke er mulig å korrigere rommet, men bare kompensere for rommets påvirkning i den delen av frekvensregisteret hvor rommet dominerer lyden. Dette kompensasjonsfilteret gjelder bare i de frekvensene hvor rommets påvirkning er størst og deretter gradvis avtakende, f.eks. fra 20 til 500 Hertz. Med romkompensasjonsfilter blir romkurven så å si flat. Samme anekoisk flate høyttaler kan nå spilles av på to måter: Med romkompensasjon (flat kurve) eller uten romkompensasjon (som gir tiltet kurve med mer bass).
(iii) Opptaket av orkesteret spilles nå av i samme rom som opptaket skjedde. Reproduksjonen skjer på to måter:
(1) Når den anekoisk helt flate høyttaleren bruker et romkompensasjonsfilter for å oppnå flat romkurve og
(2) når den samme anekoisk flate høyttaleren spiller helt uten filter.
Til slutt et par spørsmål:
- Hvilke av de to avspillingsmåtene (med romkompensasjon for flat romkurve eller uten filter) gir den mest nøytrale avspillingen?
- Hvilken avspillingsmåte tror du at du selv foretrekker?