Er romkurver og DSP den nye sykdommen på asylet - eller bare moderne alkymi?
Inspirert av ingeniør Toole som skrev at «the
universal availability of "room EQ" is now a kind of "disease" in audio» og poet Sunde som beskrev hifi-asylet, er det på tide å reise spørsmålet om romkurver har blitt den nye sykdommen på asylet. Er de gamle nevrosene knyttet til kabler og elektronikk blitt erstattet av tilsvarende tvangstanker om kurvene fra lytterommet?
Fra presise vitenskaper vet vi at kalibrering er en øvelse hvor konsensus har konvergert for lengst. Vi krangler ikke lenger om en meter eller et kilogram, og i de tilfellene hvor slikt virkelig teller, kommer justervesenet innom for kontroll og kalibrering av og til.
I dag går all lyd fra en del stereoanlegg først gjennom en datamaskin som kan utføre milliarder av regneoperasjoner i sekundet. Til tross for datamaskinens regnekraft trenger noen av de moderne stereoanleggene sekunder på å spille musikk fra man trykker på «play» til det kommer lyd. Hva skjer fra de milliardene av regneoperasjoner som blir utført i datamaskinen til lyden kommer ut i rommet?
Mens kalibrering normalt er en enkel sak som det tar kort tid å gjøre, samtidig som re-kalibrering normalt bare skjer etter lengre tid, bruker moderne hifi-entusiaster avanserte digitale signalprosesseringer til å endre lyden i stereoanlegget oftere enn folk går på Vinmonopolet. Spørsmålet er om det kan kalles kalibrering når man utfører den så ofte.
Det hevdes at programvare for DSP er basert på vitenskap, men hva slags vitenskap er det snakk om når de ulike DSP-alternativene er vidt forskjellige? I vitenskap ser man over tid en konvergens, men innenfor DSP spriker tilbudene - og tilbyderne har helt forskjellige metoder for å få lyd ut av stereoanlegget. Meg bekjent er det ingen av de mest kjente DSP-tilbyderne som har en kalibreringsmetode vi kan studere for å finne fellesnevnere. Det er uendelig mange måter å bruke DSP-programvaren på, og samme programvare brukt på samme anlegg kan gi store forskjeller i lyden fra gang til gang. Hva slags vitenskap kan vi snakke om når metoder for kalibrering ikke finnes eller spriker mellom DSP-tilbyderne?
Det er en tråd på HFS som heter «
Finnes det noen "tweaks" som er så "over the top" at ingen går på de?». Den høye aktiviteten i tråden (nesten 8000 innlegg) skyldes medlemmenes harselas med produkter som lover mer enn de holder. Spørsmålet er om romkurver og DSP er bedre enn skjeve kabler, varme forsterkere og MQA. For hvis DSP lover brukeren en vitenskapelig tilnærming til lyd, hvor man kalibrerer seg frem til et krystallklart vindu inn til musikken, hvorfor må brukerne skifte romkurver så ofte? Hvorfor blir de rene vinduene så fort skitne? Lover DSP-tilbyderne mer enn de kan holde? Eller er DSP-kundene med på det hele, og erstatter ethvert forsøk på kalibrering med jakten på smaken? Som kjent er en meter og et kilogram det samme i dag som i går, men smaken vår endrer seg hele tiden. Har DSP blitt den nye tweaken, en avløser for rør og utstyr som produserer mer varme enn lyd? Men til forskjell fra «tweaks som er så over the top at ingen går på dem» pakkes DSP inn i vitenskap og bokser som gjør milliarder av beregninger før lyden kommer ferdigprosessert ut.
Er DSP og romkurver den nye alkymien hvor hemmeligheter pakkes inn på en måte som gjør det umulig å etterprøve påstandene om vitenskapelighet. Det påstås at man ikke lenger trenger målinger fra ekkofrie rom (eller en Klippel), ei heller høyttalere med anekoisk gode målinger. Tvert om sies det at anekoisk gode høyttalermålinger kan stå i veien for god lyd i rommet. Dette er i strid med forskning innenfor lyd og faller derfor i kategorien ekstraordinære påstander. Men de ekstraordinære bevisene for de ekstraordinære påstandene uteblir. Vitenskapen bes om å vike for udokumenterte påstander.
Det kan være lønnsomt å selge et produkt som lover gull på et område hvor kjøperne ikke har kompetanse til å etterprøve påstandene. DSP pakkes inn som vitenskap, men i vitenskap observeres konvergens og repeterbarhet - slik at brukerne av vitenskapen kan kalibrere seg mot et resultat som fungerer godt i praksis. I stedet for konvergens og kalibrering ser vi at DSP og romkurver har blitt en avløser for gamle tweaks på en evig jakt etter driftende smak og god lyd.