Så rasker jeg med meg DAC 0.1X inn i hodetelefonoppsettet; Windows 10 bruker sekunder på å skjønne tegninga, så er det tut og kjør. Signalet mates inn i Heed Canalot, som i sin tur får levere musikken til de nydelige og veloppløste Focal Elear. Jo, dette var litt av en øreåpner! Det dynamiske uttrykket, størrelsen, innsikten, og, ikke minst de klanglige kvalitetene er helt rasende bra, viser det seg. Igjen tvinger spørsmålene seg fram i meg. for uansett hvor mange ganger de som kan dette her, hevder at det kun dreier seg om triksing med frekvenskurven, klarer jeg bare ikke tro på det når jeg hører noe sånt som dette. Hele verden lyser jo opp, for pokker! Jo, jeg kan love dere at jeg har hørt på en DAC som måler dønn feilfritt side om side med AN, og den falt så hardt igjennom at det var nær pinlig. Trentemøllers “Nightwalker” kommer igjennom med et nokså uvant uttrykk, det er dynamisk og digert, det har nydelig taletydelighet, låta er full av mystikk og klanger. Over til en ganske dårlig innspilling fra det glade 70-tall i for av Deep Purple “Coming home”, her endres karakteren kontant, nå er det rått og direkte, og kommunikativt som fy, swinger så jeg danser i kontorstolen. Videre med Röyksopp, igjen åpnes opp et nydelig landskap med ekstremt kule kulisser, det oppleves annerledes og nærere enn jeg er vant med, som om det formidles så mye mer, plutselig, her er større spenn i uttrykksformen, et vell av flere farger. Bassen har ikke 100% presisjon, men det leveres med voldsomhet og brutalitet, og det er i det minste artig. Det stillferdige uttrykket Sophie Zelmani, leveres med atter en ny valør; intenst, rikt, nært, involverende. Alt er så tydelig, så fullt av liv, så rikt og realistisk, at for min del kan de perfekte DAC’ene seile sin egen sjø i åpen båt. Lykke på reisa.