Etter å ha dyrket denne lidenskapen for hi-fi i godt over et tiår eller to, tok jeg det drastiske steget og solgte alt av Hi-end utstyret jeg nøye hadde opparbeidet og oppgradert. Jeg valgte å investere i et par Genelec 8341 sammen med en 7360 subwoofer, styrt av en miniDSP SHD Studio.
For mange av oss er spørsmålet "Når er det bra nok?" et tilbakevendende tema. Er svaret aldri? Er det alltid den neste oppgraderingen, den neste komponenten, eller den neste teknologiske innovasjonen som vil tilfredsstille oss? Eller kanskje det er rommet, akustikken, eller til og med kilden til musikken?
En av de største fordelene med mitt nåværende oppsett er romkorreksjonen. Den gir muligheten til ikke bare å høre, men faktisk måle og analysere lyden i rommet. Denne vitenskapelige tilnærmingen, kombinert med vår iboende lidenskap for musikk, gir en helt ny dybde til hvordan vi oppfatter og verdsetter vår lytteopplevelse.
Men hva jeg føler på, er at det kanskje aldri blir "bra nok." Er ikke det nettopp kjernen i denne hobbyen vi alle deler? Det er denne evige jakten på perfeksjon, denne utrettelige søken etter den rene, ufargede, emosjonelle overføringen av musikk.
Men jeg har begynt å innse at, fordelen med et romkorrigert system, spesielt for oss audiofile, ikke bare er den optimale lydgjengivelsen. Det gir oss også et verktøy for å måle oss ut av trangen til å stadig kjøpe noe nytt. Med tallene, kurvene, og grafene foran oss, kan vi kanskje overbevise oss selv om at vi faktisk har oppnådd et nivå av "godt nok" – i det minste for en stund.
Men hvis tallene, kurvene og grafene fortsatt ikke klarer å berolige vår indre audiofile, kan vi alltid ty til en annen tidstestet metode: et glass med vår favorittdrikk. En rolig kveld med en fin whisky, vin eller hva hjertet måtte begjære, mens vi lar musikken strømme rundt oss, kan kanskje være den perfekte kur mot enhver oppgraderingstrang. Tross alt, i slike øyeblikk minner vi oss selv på hvorfor vi begynte med denne hobbyen i utgangspunktet: ren, uforstyrret musikkglede.
For mange av oss er spørsmålet "Når er det bra nok?" et tilbakevendende tema. Er svaret aldri? Er det alltid den neste oppgraderingen, den neste komponenten, eller den neste teknologiske innovasjonen som vil tilfredsstille oss? Eller kanskje det er rommet, akustikken, eller til og med kilden til musikken?
En av de største fordelene med mitt nåværende oppsett er romkorreksjonen. Den gir muligheten til ikke bare å høre, men faktisk måle og analysere lyden i rommet. Denne vitenskapelige tilnærmingen, kombinert med vår iboende lidenskap for musikk, gir en helt ny dybde til hvordan vi oppfatter og verdsetter vår lytteopplevelse.
Men hva jeg føler på, er at det kanskje aldri blir "bra nok." Er ikke det nettopp kjernen i denne hobbyen vi alle deler? Det er denne evige jakten på perfeksjon, denne utrettelige søken etter den rene, ufargede, emosjonelle overføringen av musikk.
Men jeg har begynt å innse at, fordelen med et romkorrigert system, spesielt for oss audiofile, ikke bare er den optimale lydgjengivelsen. Det gir oss også et verktøy for å måle oss ut av trangen til å stadig kjøpe noe nytt. Med tallene, kurvene, og grafene foran oss, kan vi kanskje overbevise oss selv om at vi faktisk har oppnådd et nivå av "godt nok" – i det minste for en stund.
Men hvis tallene, kurvene og grafene fortsatt ikke klarer å berolige vår indre audiofile, kan vi alltid ty til en annen tidstestet metode: et glass med vår favorittdrikk. En rolig kveld med en fin whisky, vin eller hva hjertet måtte begjære, mens vi lar musikken strømme rundt oss, kan kanskje være den perfekte kur mot enhver oppgraderingstrang. Tross alt, i slike øyeblikk minner vi oss selv på hvorfor vi begynte med denne hobbyen i utgangspunktet: ren, uforstyrret musikkglede.