Det måtte bare bli sånn i kveld...
På min egen 55 års dag, mistet vi musikkgeniet Bernie Marsden, en mann som har bidratt til mer av rockhistorien enn mange er klar over. Mannen bak (og som har levd godt på royalties fra-) Here I go again, og som for meg var hovedmannen i Whitesnakes beste år.
Musikkvelden starter med det glimrende post-Whitesnakebandet (for Bernie Marsdens del) The Snakes. Et aldeles strålende band med Bernie Marsden og Micky Moody ex Whitesnake og den norske trioen Jørn Lande (norges beste rockevokalist?), Sid Ringsby og Willy Bendiksen. Så nært det gode, gamle Whitesnake man har kommet siden Marsden sluttet i bandet i 1982.
Jørn Lande står etter min mening på dette albumet ikke mye tilbake for originalen og idolet hans, David Coverdale, men det var vel også noe av forklaringen på at Bernie Marsden gikk lei av fyren. Som han har sagt: "Jeg har jobbet med originalen i 7 år - det får holde". Han skrev vel i selvbiografien Where´s my guitar også at Landes noe oppblåste egoet ikke akkurat fremmet samarbeidet
Kan se for meg at jordnære Bernie og en oppblåst norsk jypling ikke var en heavenly match...
Marsden var til sin dødsdag eier av min desiderte drømmegitar, The Beast (1959 Gibson Les Paul), som nå nok vil sikre hans enke noen millioner dollar i arv. Han var også så typisk folkelig at hans signaturgitar fra PRS var en svært god gitar som var inspirert av The Beast og som han insisterte på skulle holde høy kvalitet OG være billig nok til å kunne kjøpes av alle. Jeg har selvsagt eid en, og kan signere på at han holdt ord, som en ekte engelsk gentleman.
Jeg anbefaler nysgjerrige som ikke kjenner bandet å starte med Little miss Happiness - en skikkelig svingende sak, som har like mye Lande som Marsden signatur i seg.
R.I.P. Bernie Marsden, jeg håper du kan henge med dine "Rock and roll angels" på den andre siden!
På min egen 55 års dag, mistet vi musikkgeniet Bernie Marsden, en mann som har bidratt til mer av rockhistorien enn mange er klar over. Mannen bak (og som har levd godt på royalties fra-) Here I go again, og som for meg var hovedmannen i Whitesnakes beste år.
Musikkvelden starter med det glimrende post-Whitesnakebandet (for Bernie Marsdens del) The Snakes. Et aldeles strålende band med Bernie Marsden og Micky Moody ex Whitesnake og den norske trioen Jørn Lande (norges beste rockevokalist?), Sid Ringsby og Willy Bendiksen. Så nært det gode, gamle Whitesnake man har kommet siden Marsden sluttet i bandet i 1982.
Jørn Lande står etter min mening på dette albumet ikke mye tilbake for originalen og idolet hans, David Coverdale, men det var vel også noe av forklaringen på at Bernie Marsden gikk lei av fyren. Som han har sagt: "Jeg har jobbet med originalen i 7 år - det får holde". Han skrev vel i selvbiografien Where´s my guitar også at Landes noe oppblåste egoet ikke akkurat fremmet samarbeidet
Kan se for meg at jordnære Bernie og en oppblåst norsk jypling ikke var en heavenly match...Marsden var til sin dødsdag eier av min desiderte drømmegitar, The Beast (1959 Gibson Les Paul), som nå nok vil sikre hans enke noen millioner dollar i arv. Han var også så typisk folkelig at hans signaturgitar fra PRS var en svært god gitar som var inspirert av The Beast og som han insisterte på skulle holde høy kvalitet OG være billig nok til å kunne kjøpes av alle. Jeg har selvsagt eid en, og kan signere på at han holdt ord, som en ekte engelsk gentleman.
Jeg anbefaler nysgjerrige som ikke kjenner bandet å starte med Little miss Happiness - en skikkelig svingende sak, som har like mye Lande som Marsden signatur i seg.
R.I.P. Bernie Marsden, jeg håper du kan henge med dine "Rock and roll angels" på den andre siden!
