De store, klassiske skillelinjene er borte.
Kampen mellom arbeidstaker og arbeidskjøper er over (merk hvordan ordet arbeidsgiver er fordomsstyrt, slik ordet arbeidskjøper også er det. Hvilket er det riktigste?) Kapitalkreftene er bredt fordelt på det politiske spektret. I seneste episode av Makta blir dette kommentert av møbelforhandleren på Jessheim, som forteller at med konsolideringen rundt Gro H. B. som statsministeren tapte arbeiderne sitt eget parti, landet fikk to store parti som egentlig fører samme politikk. Det kan vel påstås at Gro sørget for å påskynde overgangen til Der Mitte, som Gerhard Schröder kalte det, The Third Way hos Blair og Clinton -- sosialdemokratiene skulle bli kapitaldemokratier.
Og nå gjør arbeiderne i landene som tidligere hadde greie sosialdemokratiske forhold opprør, fordi de er blitt frarøvet det de trodde var sikre fremtidsutsikter. Ved seneste presidentvalg i Frankrike var tidligere gigantpartier redusert til sølepytter, skubbet til side av nye partikonstruksjoner. Både Republikanerne og Sosialistene ble stående og måpe. Sistnevntes kandidat fikk 1,7% av stemmene, der partiet noen tiår tilbake kunne vinne valget i første runde -- Valerie Pecrésse fra Republikanerne fikk 4,8%, og det partiet har også vunnet i første runde, for mange år siden.
Samme utvikling vil skje her. Hverken Høyre eller Ap har svaret for fremtiden i Norge, og hva det svaret blir er en måltavle i bevegelse. I Sverige er Sverigedemokratene største parti på høyresiden, i Nederland sitter partiene og undrer over hva som hendte, da Gert Wilders ble valgseierherre nylig.
Og svaret er å finne i denne boken, Climate Change and the Nation State, the realist case, av Anatol Lieven.
www.nrk.no
www.dn.no
www.nettavisen.no
