Jeg kunne nøyd meg med bare én plate resten av livet. Spilt den alle dager, til alle anledninger og sinnsstemninger.
Platen som svinger så inni helvete at du får lyst til å sprette opp på gulvet og danse.
Platen som gjør meg glad. Her er mye humor.
Platen som får deg til å spisse ørene og lytte til de endeløse nyansene i Garners fingerspill.
Platen som får deg til å til å Google
Erroll Garner, og lese deg opp på denne geniale pianisten og komponisten. Hvordan han bare kom inn døra i studioet, satte seg ned på pianokrakken og begynte å spille. Han kunne ikke lese noter, så han improvisert. Helt sjukt. Resten av bandet fikk henge på så godt de kunne.
Med 157cm på strømpelesten, måtte han bygge opp pianokrakken med telefonkataloger, for å nå opp til tangentene.
Ingen plate gjør meg så oppstemt som
That´s My Kick (1966) med
Erroll Garner.
12 låter i en god blanding av egne originaler og standardlåter, unnagjort på 39 minutter og 50 sekunder.
AllMusic gir den bare 3 stjerner, men det får være deres problem.
Fin lydproduksjon, hvor alt handler om Garner´s piano. Han maler som en katt, men det er bare sjarmerende, i motsetning til Ketil Jarret´s griselyder. Strengt tatt hadde han ikke trengt de andre musikerne, fordi han er sin egen rytmeseksjon.
En gigant i jazzens historie, som jeg synes blir litt avglemt innimellom alle de andre kjente navnene.
Store deler av katalogens hans er nylig remastret. Ligger på Spotify, samt Quobuz i hirez 24/192.