Beklager teit emnefelt. Kort sagt: Jeg er på jakt etter et hodetelefonoppsett. Det betyr alt jeg trenger for å koble meg på med min valgte strømmetjeneste (som for tiden er Tidal).
Etter oppussing har jeg latt meg overtale til å kvitte meg med høyttalere, og erstatte det med en Naim Mu-So av andre generasjon. Litt usikker på hva jeg tenker om den, men det er ingen som kommer til å anklage meg for å ha oppgradert.
Men med liten leilighet og naboer var begrensningen tidligere at lydnivået måtte opp for at lyden skulle få luft. Så det var ingen idealtilstand før heller.
Fordelen(?) er at jeg sitter igjen med et "overskudd" etter skiftet, rundt 35 000. Dette ønsker jeg å putte i et hodetelefonsystem. I tillegg innvilger jeg meg et uttak fra "dingse-fondet" mitt, så la oss si 50 000 totalt. Om det går noe (10 000) over er det OK. Jeg kjøper gjerne brukt, men ønsker å unngå de "særeste" løsningene, med spesialbestilling av kabler fra Hjørundfjorden og kalk fra Sussex som underlag for forsterkeren. Det betyr IKKE at jeg mangler tro på at det fungerer, det er kun en erkjennelse av at jeg er en sånn fyr som kunne forsvunnet ned i det kaninhullet.
På midten av 1990-tallet kjøpte jeg et par med Stax Lambda SR-L300, og jeg husker ennå den opplevelsen av "luft". Når jeg nå sitter her med en boks som klumper all lyden sammen er jeg først og fremst på jakt etter bredde og dybde. Om han med triangelet på fjerde rad har en dårlig dag vil jeg gjerne høre det. Og jeg ønsker heller ikke at det skal høres ut som om Jan Garbarek sitter på skuldrene til perkusjonisten. Jeg føler helt klart jeg snakker meg inn i elektrostatland, men det er så lenge siden at her lytter jeg til erfaring.
Hva hører jeg på?
Mye elektronisk innenfor familietreet til Biosphere/Geir Jenssen. Sistesporet på Patashik, En-Trance, skal ha så mye rom at det kommer lyder fra plasser jeg ikke trodde jeg kunne høre. Så: Høyde, bredde, dybde.
Vokal: Jeg ville aldri sagt at jeg er et visemenneske, men det var mye magi som skjedde på Kirkelig Kulturverksted på nittitallet. Og Leonard Cohen. Og Annika Norlin/Saferide/Säkert. Anna Ternheim. OK, vokal er viktig.
England: Jesus and Mary Chain, Joy Division, Stone Roses. Akkurat nå hører jeg på "She's Lost Control" på Mu-So, og det hører ut som to fiskeboller som parrer seg. Akkurat de trommene må sitte nøyaktig, presist, eksakt der de skal. Akkurat som det midtpartiet i "I Am the Resurrection" med Stone Roses, skal fly. Rytme og dynamikk må stemme. Om Polly Jean Harvey skriker til meg skal jeg stramme meg opp og lytte.
Klassisk? Nja. Philip Glass og Khronos Quartet kan kanskje falle inn under dette. Erik Satie, Claude Debussy. Ingen Wagner, ingen pauker.
Man kan jo ikke få alt, så jeg er villig til å ofre de laveste frekvensene. Dynamikk og rytme er viktigere.
Takker for alle råd og innspill!
Etter oppussing har jeg latt meg overtale til å kvitte meg med høyttalere, og erstatte det med en Naim Mu-So av andre generasjon. Litt usikker på hva jeg tenker om den, men det er ingen som kommer til å anklage meg for å ha oppgradert.
Men med liten leilighet og naboer var begrensningen tidligere at lydnivået måtte opp for at lyden skulle få luft. Så det var ingen idealtilstand før heller.
Fordelen(?) er at jeg sitter igjen med et "overskudd" etter skiftet, rundt 35 000. Dette ønsker jeg å putte i et hodetelefonsystem. I tillegg innvilger jeg meg et uttak fra "dingse-fondet" mitt, så la oss si 50 000 totalt. Om det går noe (10 000) over er det OK. Jeg kjøper gjerne brukt, men ønsker å unngå de "særeste" løsningene, med spesialbestilling av kabler fra Hjørundfjorden og kalk fra Sussex som underlag for forsterkeren. Det betyr IKKE at jeg mangler tro på at det fungerer, det er kun en erkjennelse av at jeg er en sånn fyr som kunne forsvunnet ned i det kaninhullet.
På midten av 1990-tallet kjøpte jeg et par med Stax Lambda SR-L300, og jeg husker ennå den opplevelsen av "luft". Når jeg nå sitter her med en boks som klumper all lyden sammen er jeg først og fremst på jakt etter bredde og dybde. Om han med triangelet på fjerde rad har en dårlig dag vil jeg gjerne høre det. Og jeg ønsker heller ikke at det skal høres ut som om Jan Garbarek sitter på skuldrene til perkusjonisten. Jeg føler helt klart jeg snakker meg inn i elektrostatland, men det er så lenge siden at her lytter jeg til erfaring.
Hva hører jeg på?
Mye elektronisk innenfor familietreet til Biosphere/Geir Jenssen. Sistesporet på Patashik, En-Trance, skal ha så mye rom at det kommer lyder fra plasser jeg ikke trodde jeg kunne høre. Så: Høyde, bredde, dybde.
Vokal: Jeg ville aldri sagt at jeg er et visemenneske, men det var mye magi som skjedde på Kirkelig Kulturverksted på nittitallet. Og Leonard Cohen. Og Annika Norlin/Saferide/Säkert. Anna Ternheim. OK, vokal er viktig.
England: Jesus and Mary Chain, Joy Division, Stone Roses. Akkurat nå hører jeg på "She's Lost Control" på Mu-So, og det hører ut som to fiskeboller som parrer seg. Akkurat de trommene må sitte nøyaktig, presist, eksakt der de skal. Akkurat som det midtpartiet i "I Am the Resurrection" med Stone Roses, skal fly. Rytme og dynamikk må stemme. Om Polly Jean Harvey skriker til meg skal jeg stramme meg opp og lytte.
Klassisk? Nja. Philip Glass og Khronos Quartet kan kanskje falle inn under dette. Erik Satie, Claude Debussy. Ingen Wagner, ingen pauker.
Man kan jo ikke få alt, så jeg er villig til å ofre de laveste frekvensene. Dynamikk og rytme er viktigere.
Takker for alle råd og innspill!