(John Doe's) Jonas Skybakmoen har vært på næringslivskonferanse og serverer mine synspunkter på ALT DET JÆVLA MENINGSLØSE BABBELET bedre enn jeg er i stand til sjøl
Dette må være det motsatte av verdiskapning, tenker jeg.
www.adressa.no
KOMMENTAR: Måten næringstoppene snakker på gjør meg gal
FOTO: JONAS SKYBAKMOEN
Kommentator
På byens største næringslivskonferanse kjenner jeg livsgnisten forsvinne. Jeg forstår ikke hva de sier – og ikke hva det er godt for.
– Cucaroo and boogalooda!
Som i et lykketreff har jeg havnet på setet ved Finlands konsul. Da jeg nevner at favorittbandet mitt er finske Hurriganes, som på 70-tallet gjorde mummilandet utrygt med rock'n'roll og nær uforståelige tekster på elendig engelsk, lyser Jari Takalas øyne opp.
Men før han rekker å fortelle mer om elleville utendørskonserter der stupfulle ungdommer kastet glass og flasker på scenen, begynner nedtellingen fra en storskjerm i Olavshallen. Vi er ikke på rockekonsert, men den trønderske næringslivskonferansen «Manifestasjon».
Årets tema er «Samspill».
– Dette blir et floskelmaraton, har noen advart ved inngangen.
Allerede etter noen minutter vil jeg bryte. Misforstå ikke: Trondheim har absolutt alt. Vi er en «kulturmetropol». En «teknologihovedstad». En «matregion». Det vi mangler, er språk. Vi mangler et språk som betyr noe, og som det er mulig å forstå. Der finske Hurriganes gaulet «cucaroo and boogalooda» (det betyr ingenting), får vi jazz fra scenen i Olavshallen.
Det vil si: Mens flinke musikere masserer ørene våre med en versjon av «Oscar’s boogie» – ja, dette er
virkelig samspill – blir øynene pepret med løsrevne ord og Word Art-illustrasjoner fra skjermen i bakgrunnen: Nå skal vi «etablere dialog», får vi vite. Vi skal «lytte» og «lete», «snakke sammen», finne «rytme med retning» og «holde kontakten».
FOTO: KARL GUNDERSEN (ILLUSTRASJON)
Journalister er gretne typer. Vi lever av ord og tror det er alt som teller. Næringslivet i Trøndelag teller penger og leter etter en måte å snakke om det på. De har «erfart at samspill gir resultater», hører vi fra scenen. De vil «benytte samspill og dialog». «De ansatte ønsker å oppleve samspill», sier den ene, og fortsetter: «Skill deg ut, la kontoret skape samspill, effektivitet og trivsel».
Først har Berit Rian ønsket oss en «god, samspillende dag». Rian er en legende. I 16 år har hun ledet Næringsforeningen i Trondheimsregionen. Noen mener foreningen er som Harmonien, den lukkede herreklubben som samler byeliten til selskapeligheter i en villa ved Nidelva. Men det er ikke sant: I Næringsforeningen er det lov å være kvinne og flink samtidig.
Dessuten koster det meg bare en e-post å få tilgang til «Manifestasjon»-konferansen, som avholdes årlig. I Olavshallen er de alle sammen: Stortingspolitikere for Høyre, seniorrådgivere i NHO eller Trøndelag Europakontor. Finske konsuler, merkevare-konsulenter, eiendomsforvaltere og finansfjes fra Søndre gate. Mange har flere roller, de sitter i styrene til hverandre.
Det er Berit Rian selv som stikker til meg en sjetong. Men lenge før jeg får byttet den i en
loaded nachos nede i matområdet, har blodsukkeret mitt falt til bunnivå.
Det som skjer på scenen hjelper lite. Vi «trenger enda bedre norsk samspill», sier Nordic Semiconductor-sjef Vegard Wollan. På powerpointen hans står det: «Joint goal. Unified voice. Political focus». Senere kommer statsråd Karianne Tung (Ap). Har hun politisk fokus? Vel, hun «tror på samspill», sier hun. Tung «tror på samarbeid». Konklusjonen lyder: «Ta teknologien i bruk».
Dette betyr ingenting. Trondheim er bra, det mener jeg helt ærlig. I denne byen skjer det mye kult. Næringslivet og NTNU finner på nye ting, redder liv og skaper arbeidsplasser. Restauranter og videregående skoler får unge til å like kokkeyrket. Festivaler og reiselivsaktører tilbyr kunst og opplevelser.
Men trangen til å skape kan umulig komme fra et sete i salen under «Manifestasjon»-konferansen.
Det koster 2290 kroner å delta her (4890 for ikke-medlemmer), men for et veldrevet selskap er det et spøtt i elva. Når språket på scenen forvitrer i nye formuleringer om å «heie fram» og «løfte fram det vi har å by på», kjenner jeg at livsgnisten forlater meg. Dette er det motsatte av verdiskapning, tenker jeg.
«Vi er nødt til å stikke oss som strutsen fram og si: Jeg er god på det!», hører jeg fra scenen. Jeg kan si noe helt annet: Dette språket har avgått med døden.
Det er dødt fordi det er tomt. Det er tomt fordi det er løsrevet fra virkeligheten. Det eksisterer bare for sin egen skyld, ingen bryr seg. Det er høflighetsfraser som etter noen timer gjør vondere enn dype fornærmelser.
Bare i korte øyeblikk klarer hjernen å klamre seg fast i noe: Som da Reneé Fagerhøi beskriver en glad ungdom på et restaurantkjøkken. Eller da Wollan forklarer hva en halvleder er. Eller da Thomas Seltzer åpner med tre-fire poengterte setninger om USA. Siden forsvinner alt i irrelevante vitser og generelle svar på rotete spørsmål.
Konferansen er ikke for meg, det skjønner jeg. Jeg kommer inn fra sidelinja, er her som observatør. Men pjattet på scenen
parkerer meg også på sidelinja, rent mentalt. Jeg forstår ikke hva de sier, og heller ikke hva dette er godt for. Jeg klarer ikke en gang å glede meg på næringslivets vegne, selv om alle er blide og positive.
Nede i matområdet går jeg sikksakk mellom kroppene for å løse sjetongen i taco. Det hilses, jeg hilser, kommer med noen fraser der det passer. Kanskje ligger meningen her: Å se noen velkjente fjes, og å vise fram sitt eget. Det er trivelig, men utmattende i lengden. For tyrkiske Cihat er det ramme alvor.
Han er nemlig deltaker i Nav-prosjektet «Rett i jobb». Målet er å komme i kontakt med potensielle arbeidsgivere. Snart står han litt i utkanten av forsamlingen med et oppgitt smil. Da jeg spør om hvordan det går, merker jeg at norsken hans ikke er helt stø. Likevel er svaret det mest forståelige jeg hører på mine fem timer i Olavshallen tirsdag:
– Dette er vanskelig.