Nå var det mening at jeg skulle kunne gi en liten test av Triangle 40th Duetto. Men så skjer livet (aka stor regning). Og jeg måtte dessverre levere de tilbake. Det er veldig leit, siden de er svært gode. Så det er ganske emosjonelt å skrive om de.
Jeg har ikke hatt de mer enn noen få dager hvor jeg har kunnet lytte til de. Likevel vil jeg si noen ord hvordan jeg oppfattet de.
Designet: Det er ikke noe å klage på her, 11 lag med lakk utenfor en golden oak finish.. Kvaliteten var som finsihen, svært gjennomført. Det ligger noen bilder allerede her inne. Og nei, de er ikke laget i Kina.
Diskanten var like overraskende på denne som den var på Wharfedale Elysian 4 sin AMT, der hvor AMT ga den rette raspen i stemmer, så var Duettoene luftige og hadde tyngden bak seg. Det var kanskje mer kropp i samarbeidet med mellombassen. Det er en stund siden jeg hørte EL4, men luftigheten til Duettoene er noe jeg foretrekker, det er en klarhet som er vanskelig å forklare utenom å være en hifi journalist med adjektivene i hevd. Dette må bare oppleves, jeg har et helt annet inntrykk av hornladning nå.
Stereobildet var underholdende. Den dro meg inn i musikken og omsluttet meg, tror jeg hørte på Equinox LP'n til Jean Michel Jarre. Hvor noen av lydene var rett over meg oppunder taket. Jeg tror ikke jeg har opplevd et slikt lydbilde tidligere. Dybden i lydbildet var dypt, likevel er kanskje forsterkeren min Yamaha A-S3200 mer på det som skal skje i forkant av lydbildet. Min Devialet 200 forsvant bak høyttalerne, så jeg er ikke helt vant med Yamaha'en enda.
Det som er godt er at den er veldig responsiv. Det er hva Duettoene trenger, de sparker som et esel. Den hurtige fysiske bassen var også noe nytt. Skrur jeg opp fra mine sedvanlige 60db, så våkner alt til liv. Det betyr ikke at Duettoene ikke fungerer på 60db. De bare liker mer krefter. Det er da autoriteten titter frem, og de viser at de slettes ikke vil kalles stativhøyttaler. De er rett og slett mektige.
De går ikke kjellerdypt, men dypt nok for nær sagt det som er av musikk. Det som slo meg mest, bortsett fra at de sparket, var strukturen i bassen. Ingenting var tilfeldig, var det bass, så ble den vist frem slik den skal være og ikke grumse til noe. Noe jeg merker på stort sett alt, mulig jeg forklarer meg dårlig her, men det var noe spesielt og ekte hvordan bassen hørtes ut.
Noen sanger jeg hørte på kan jeg jo nevne.
Dillon - Separate us
Bellsaint - Losing my religion
Candy Says, Marc Canham - Running up that hill.
Blakwall - Knockin' on Heaven's Door
Funkadelic - Maggot Brain
Coup de Grace - Røyksopp
Falling Free (Live) - Eivør
Someone Somewhere - Simple Minds.
Man in the long black coat - Bob Dylan
I hold you - Clann
Dillon - Separate us. Man må bare smile når man lytter til denne med Duetto. Som om de er laget til denne sangen. Nesten litt PA i frasparket til bassen. Uff dette er gøy.. Og akk så trist..
Bellsaint - Losing my religion. Det var første sangen jeg hørte når duettoene endelig var på plass. Jeg visste ikke at volumet stod så høyt på. Jeg ble bare stående å høre på hvor mektig det hele låt. Dette var rett ut av boksen. Det massive lydbildet bredte seg ut, med en vokalgjengivelse jeg ble forelsket i umiddelbart. For ikke å snakke om rytmene som hamret og hamret, Uff høres ut som Bremnes nå.. Anyway. Det som slo meg mest var autoriteten de viste. Hvor stort alt var. Puh! (Og jeg slapp å høre Stipe for ente gang).
Funkadelic - Maggot Brain. Jeg liker å bruke denne, hvis en høyttaler ikke fikser el gitar så er denne låten virkelig fin å prøve den ut på, selvfølgelig bestod Duetto godt her, nå som jeg har LS50, så merker jeg savnet av nerven i denne sangen som er god nå, men var langt mer fremtredende på duettoene.
Candy Says, Marc Canham - Running up that hill. Er en sang jeg liker godt, mens det er noen høyttalere jeg har hatt som ikke fikser denne låten. Det kan låte forferdelig på enkelte høyttalere med andre ord..
På Duettoene skulle jeg høre etter hva som irriterte meg. Jeg ble heller omsvøpt i sangen. Jeg måtte sette den på en gang til for å høre om det var noe der som kunne irritere. Men nei, det var like vakkert begge gangene.
Så er spørsmålet kanskje, hva med hornladningen? Skriker den ikke? Lager den ikke hornlyd?
Svaret er ganske enkelt, nei, den har ingen hornlyd, den er veldig oppløst og det har ikke vært noe annet enn hakeslipp her når det gjelder dens gjennomførelse av toppen. Samarbeidet med den presise bass/mellomtonen har det ikke vært noe annet en ren fornøyelse å lytte på disse. Gåsehudfaktoren er skyhøy på disse.
Til sist vil jeg takke Kristian
@Lydglede for fantastisk service. Du har fulgt meg opp godt i ventingen med ferier i Frankrike. For så å komme på døren med høyttalerne når de endelig kom frem. At jeg måtte levere de tilbake er veldig leit, men slik er livet noen ganger.
PS: Disse er brukt bare noen dager hos meg. Hvis du er interessert i å anskaffe deg disse, så ligger de ute på lydglede sin side med 35% rabatt.
Det er noe jævla dritt når livet kommer i veien slik... Testet du ut en av de rimeligere hornladde Trekantene før du gikk for Magellan? Både Comete og Theta ser spennende ut.U