Det skjer noe spesielt med komponister når de nærmer seg slutten og begynner å skrive for seg selv fremfor for sitt publikum. Jeg nevnte for ikke lenge siden Schuberts kvintett, han ble ikke gamle karen men når han sluttet å skrive for å livberge seg skjedde det noe både med kammermusikken og pianosonatene. Andre eksempler er Brahms sene klavermusikk som jeg synes oppsummerer essensen av Brahms samt Beethovens sene kvartetter, Shostakovich sin sene kammermusikk (kvartettene og bratsjsonaten), og Richard Strauss sine siste verker. Bachs Kunst der Fuge er i samme kategori. Alt dette tihører min absolutte favorittmusikk.
Forleden kveld tok jeg et gjenhør med ett av mine absolutte favorittstykker musikk (Metamorphosen, den unge Strauss er langt i fra i samme kategori):
Han sitter i ruinene av Tyskland og skriver en studie for 23 solostrykere over et tema fra sørgemarsjen i Beethovens 3 symfoni i Bachs stil (som han skrev i undertittelen til verket).
Kvelden ble komplettert med to andre verker i samme kategori, Shostakovich sine kvartetter nr 13 (min favoritt i hans syklus) og nr 15 med Fitzwilliams. Den mannen visste også noe om ruinene av et samfunn og måtte ty til kammermusikken og en alder der han ga en f..k for å uttrykke det.
Musikk eksisterer aldri i et vakuum og man bør om mulig sette seg noe inn i konteksten for å få maksimalt utbytte av den.