Du skriver her om kvartbølger og halvbølger. Altså i hoppetau analogien om når hele bevegelser stanser og nuller seg ut. Dette er ikke relevant selvsagt. Alle audio kabler leverer signal. Ingen som hevder at det stopper opp.
Jeg synes hoppetau-analogien er ganske god for å intuitivt forstå hvorfor man må ha plass til minst én halv bølgelengde for å kunne få til en refleksjon. Siden mottakerenden ikke er aktiv må den være festet til en vegg. Men det er ett stort problem her, og det er at i denne analogien er impedansen i mottakerenden null, og selve tauet har svært høy impedans. I den virkelige verden har man et resistivt tapselement i mottakerenden, og impedansen i selve tauet er så lav at LCR-parametrene er neglisjerbare.
En bedre analogi vil derfor være som følger:
Vi bytte ut tauet med et 0,2 meter langt 10mm armeringsjern.
Frekvensen er opp til 1Hz.
Armeringsjernet er montert vertikalt og mottaksenden er en bøtte med honning, altså et betydelig tapselement som allikevel gir armeringsjernet bevegelsesfrihet.
Dersom vi analyserer dette oppsettet for opp til 1kHz vil vi se at vi kan finne frekvenser som gir ringing grunnet armeringsjernets induktans (masse) og kapasistans (elastitet). Samtidig ser vi at tapselementet i mottaksenden får ringingen til å dø ut ganske raskt. Vi ser også at frekvenser opp til 1Hz aldri er i nærheten av å gjøre ringingen relevant. Vi ser videre at siden armeringsjernet er så kort så er ikke refleksjon en aktuell måte å beskrive oppførselen ved lave frekvenser. Det samme gjelder ved 1kHz, selv om vi der trolig har funnet en reaktiv mode på veien. Med andre ord, vi må ikke begynne å blande inn refleksjoner med en gang vi finner en reaktiv mode.
Vi ser også at strategisk plassering av, og kalibrering av tapselementer som funksjon av frekvens og impedans i kabelen hjelper oss til å stabilisere signaloverføringen. Dette er det som kalles transmissjonsteori og brukes ved beregning av avsender, mottaker og kabelimpedans til et gitt formål. For eksempel bruker vi i ethernet en overføringsfrekvens på opp mot 375MHz overført i TP-kabler (Twisted pair). Det interessante her er at dette er stabilt på en meter, og på 80 meter, fordi man ikke bare har et tapselement i hver ende, men også et linjært tapselement gjennom hele kabelen som gjør at både tapselementet og de reaktive komponentene er en funksjon av lengden på kabelen. Ganske enkelt og allikevel snedig. Slik tankegang skal du nok lete lenge etter hos hifikabelpusherne.
Et passivt delefilter har ikke tidstap. Det gir faseforskyvning og fase er ikke hørbar (nesten!!). Man må skille mellom tidsforsinkeler og fase. Fase er bare relevant for signal som gjentar seg hele tiden (som disse sinusene). Når det gjelder transienter er ikke fase relevant. Kun tiden, altså når det kommer.
En av de tingene Kunchur påpeker, som er riktig, er at fase til en viss grad er hørbart. Vi er ganske sensitive for faseskift i ørets mest følsomme område. Man kan for eksempel sette opp en sammenlikning mellom et bratt delefilter med faserotasjon og ett som er fasekompensert, og man behøver ikke være veldig godt trent lytter for å høre forskjell. Den typiske subjektive vurderingen er at man får en mer rigid plassering av dybde i lydbildet. Man kan for eksempel sette på en innspilling og oppleve at vokalen trolig befinner seg noe bak høyttalerne, men vanskelig å si det helt sikkert. Så kompenserer man fasen og plutselig er den som skrudd fast til gulvet, man kan gå frem og sette et kryss, og neste lytter vil typisk reagere på samme måte. Med DSP er dette enkelt å AB-teste og det er blitt gjort utallige ganger.
Et annet eksperiment vi kan gjøre er å kjøre en "in-phase-out-of-phase" test på hodetelefoner. Man skulle tro at så lenge hvert øre bare eksponeres for én høyttaler så hører vi ikke forskjell, men den gang ei.
Enig. Man kan ikke se på tidspresisjon og båndbredde som direkte ekvivalenter. Men de fleste gjør nettopp det.
Ja, og det virker som om dette er noe av bristen i Kunchurs tolkning av kildene.
Når det gjelder en høytalerkabel vil ikke refleksjoner sees av forstreker. De vil bare se impenansovergangene og de er det de er.
I en høyttalerkabel er bølgelengden altfor lang til at vi kan snakke om refleksjoner. I tillegg er LCR-parametrene ekstremt mikroskopiske sammenliknet med LCR-parametrene i lasten. Det er stort sett bare motstander som leveres med bedre enn 5% toleranse. Det vil si at alle delefiltere har i prinsippet mange ganger større toleranseavvik enn LCR-parametrene i den tilkoblede høyttalerkabelen. I Watt/Puppy gikk signalet til diskanten gjennom høypassfilteret til mellomtonen. Det betyr at toleranseavviket i filteret typisk vil være på noen titalls mikrofarad. I tre meter høyttalerkabel hopper man typisk ikke fra mikrofarad til nanofarad, men videre til pikofarad. Eventuelt oppgir man parametrene pr kilometer. Når kablene har en milliontedel så mye kapasistans som toleranseavviket i filteret alene blir det ganske teoretisk å snakke om det. Når i tillegg lasten (i form av driveren) har enorm induktans sammenliknet med kabelen, og en mindre variasjon i induktans i kretsen ikke later til å påvirke lyden hørbart, må man nesten spørre seg hva denne jakten består i.
Uansett, impedanseovergang er ikke en relevant betraktning gitt verdiene og kabellengden ift det aktuelle signalet.
Man må også huske på at enhvert signal vil være "raskt". En 50hz like rask som en 500 khz. Og enhver endring (dv/dt) vil møte impedansoverganger og noe vil absorberes og resten vil reflekteres. Det regner man på.
Nei, det er ikke korrekt tankegang. Selv om kretsens hastighet gjenspeiles i hvor mye latency vi har fra kurveform inn til kurveform ut, så vil stigetiden være så lav at for alle praktiske formål er dette, sett fra kabelens perspektiv, i praksis DC og ikke AC.
Hvorfor bruker du dv/dt? Altså delta hastighet over delta tid? Er ikke det bare en krøkkete måte å skrive meter på? Det er jo det som er det springende punktet ift bølgelengde og kabellengde.