I dagens Platesmaking er det mye musikk fra helter som hadde sin storhetstid på 70-tallet. Bortsett fra en utgivelse, som har hentet musikalsk materiale fra middelalderen og gjort noe veldig spennende ut av det.
YES – CLOSE TO THE EDGE – SUPER DELUXE EDITION. Steven Wilson`s 2025 album mixes.
Dette endrer rekkefølgen
Først et lite hjertesukk. Jeg er en ganske mye over middels ihuga Yes-fan, og følger med interesse med på når prog-entusiaster rangerer Yes-albumene gjennom historien på Youtube. Og nesten uten unntak blir Close to the Edge kåret til tidenes beste Yes-album, til min store forargelse. Og med min utpregede hang til ordspill tenker jeg «Close to the Edge tidenes beste? Høh – not even close…!» For alle prog-entusiaster bør da kunne høre med et halvt øre at Close to the Edge ikke er i nærheten av Relayer som tidenes beste Yes-album. Selv Tales From Topographic Ocean er bedre enn Close to the Edge, men da kan jeg begynne å rydde plass på bronsje-pallen til CthE. Og så er det faktisk mer konsensus rundt omkrig om at Awaken er tidenes beste Yes-låt, og det inkluderer meg selv, til tross for at et bonusspor på den utgivelsen jeg skriver om nå puster den tett i nakken. Da snakker vi om Heart of the Sunrise, som opprinnelig kom på studioalbumet Fragile. Men det er et annet kapittel.
Men nå sporet jeg litt av allerede før start, for selvfølgelig er Close To The Edge et historisk Yes-album, og var en slags milepel i 1972 som markerte at Yes endelig hadde blitt et fullblods Prog-band, med det episke tittelsporet som strekker seg over en hel LP-side, og to spor på side B. For øvrig samme struktur som Relayer to år senere.
Når man ser at en utgivelse smykker seg med Super Deluxe Edition, er det fort gjort å bli litt sur, og tenke at det er det noen som skal skumme litt ekstra fløte på historiske utgivelser. Helt til man oppdager at det er Steven Wilson som står bak. Jeg har i skrivende stund bare tilgang til den digitale strømmeutgaven av utgivelsen, men fysisk utgivelse inneholder 1 LP, 5 CDer og en Blu-ray. Sistnevnte inneholder multikanalsmikser i Dolby Atmos og DTS HD.
Den første CDen inneholder en remastret utgave av den opprinnelige miksen, mens CD 2 inneholder en remix av Steven Wilson. Og selv om CD 1 er en selvfølge som referanse, er det fra nå av SW-remiksen på CD 2 som gjelder som Close to the Edge for meg. Og som rettferdiggjør at denne utgivelsen faktisk kan puste Relayer med sin krevende lydkvalitet i nakken. CD 3 inneholder en del interessante tilstøtende låter fra perioden, der America og Starship Trooper er blant de beste i mine ører.
CD 4 og 5 er fra en konsert i Rainbow Theatre 16 desember 1972, et konsertlokale der også det nederlandske prog-bandet holdt sin legendariske konsert At the Rainbow, som etterpå ga tidenes beste Focus-album.
I tillegg til den heller pompøse Wakeman-låten Excerpts from The Six Wifes of Henry VIII fra et av hans single-album fra tiden rett før- og etter han forlot Yes for første gang etter at Tales From Topographic Ocean var ferdigstilt, er det en masse supplerende Yes-låter fra perioden frem til 1972. Høydepunktet for meg er absolutt Heart of the Sunrise som jeg omtalte lenger oppe. Denne liveversjonen er ikke nødvendigvis bedre enn studioversjonen på Fragile, men den er en annerledes og interessant versjon av en av tidenes beste Yes-låter. Og så gir den en blendende åpenbaring av hvorfor Chris Squire var historiens desidert ledende prog-bassist.
Lyden
Lyden på Det som er CD 2, og som består av Steven Wilson remixes er utsøkt, og et virkelig løft sammenlignet med den originale utgivelsen.
Ukens plate
Jeg hadde egentlig tenkt at enten Jethro Tull eller FriEnsemblet sine utgivelser skulle få tildelt tittelen Ukens Plate, og vaklet litt mellom disse to. Men i siste øyeblikk ble jeg oppmerksom på Close To The Edge Super Delucxe Edition, og da var løpet kjørt. Og samtidig er en sekser på terningen uunngåelig.
Les hele platesmakingen med total 5 utgivelser hos Audiophile.no
