Håkon_Rognlien
Hi-Fi freak
Jeg har gjennom årene, og ,ikke minst i den senere tid, tatt noen debatter med forholdet mellom de målbare realiteter og den hørbare virkeligheten, og jeg føler nå at det er på høy tid å ta bladet fra munnen. Beklager til dere som baserer deres hifi-liv på målinger alene, for dette blir ikke hyggelig.
Jeg har i gjennom mitt nokså priviligerte liv hatt muligheten til å lytte til mange varianter av musikk, både akustisk og elektrisk drevet, sistnevnte også fra scenekanten, jeg har snakket med musikere og hififolk, komponister og konstruktører, jeg har diskutert lyd og musikk i alle varianter. Men det viktigste i denne tråden er hva jeg har hørt, og hvilke konklusjoner jeg nå føler meg tvunget til å trekke. Det følgende er essensen: Målingene vi benytter på hifi i dag, rekker ikke hele veien for å forklare det vår hjerne oppfatter av det musikalske uttrykk vi presenteres for.
Der er altså katta ute av sekken. Dette kan kokes ned til to påstander:
1. Opptaksutsyret for dårlig, og har alltid vært det...
2. ...men det kan kompenseres av hifi uten tilbakekopling, med rør, uten oversampling og filtre som gjenskaper det som var i studio med stor presisjon
Kom igjen, musikkelsker, disse to punktene forstår en hver må være gale. Opptaksutstyret var fantastisk allerede på 50-tallet, og er det fortsatt. Problemet er derimot at i noen tilfeller ødelegges opptaket i prosesseringen før utgivelse, mens i andre tilfeller ødelegges det av en misforstått måleprosess i forbindelse med hifi-utstyret som skal gjengi opptaket. Men la oss først ha en ting klart: Målingene lyver ikke. På den annen side forteller dagens målinger heller ikke hele sannheten!
I skrivende stund lytter jeg til Mahlers 5. symfoni, gjengitt av Doxa RIAA, Spec M99 og Doxa 8.2 Signature høyttalere. Ikke perfekt på noen måte, jeg tror ikke jeg er i en konsertsal. Men det er uansett en god el bedre enn f.eks. mange målemessig "perfekte" komponenter jeg har lyttet til i samme sofa, gjengitt av de samme høyttalere. Hvorfor? De som stoler på dagens målinger vil selvsagt hevde at dette utelukkende består av lavere harmonisk forvrengning, og til disse vil jeg si: Gå ut og lytt til levende musikk! Tror dere virkelig i fullt alvor at dagens og gårsdagens opptaksutstyr var så elendig at det ikke kunne feste klang fra instrumenter til tape? Virkelig?
Jeg har hørt min andel av det noen liker å kalle "målemonstre", dvs. utstyr som måler tilnærmet perfekt. De har så definitivt mye positivt ved seg. Problemet med dem er at de uansett ikke er i stand til å gjengi virkeligheten på samme måte som en del utstyr som måler til dels betydelig dårligere. Kom ikke her med at dette er en form av ørevennlig forvrengning nok en gang, det holder ikke helt inn. Hør på en klarinett først, så kan vi snakke sammen (jeg har en klarinettspillende kone i huset). Jeg har i løpet av skrivingen byttet fra LP til en innspilling av Saint-Saens 3dje symfoni innspilt i 1959, nå gjenskapt på SACD, og gjengitt gjennom en DAC som måler "feil". Dette har sin tidskoloritt, men hvordan "forstår" denne DAC'en at den nå skal gjengi en 1959-forvrengning i stedet for en fra 1982 eller 2016? Saken er at selvsagt forstår den ikke det. Den bare gjengir klangen, dynamikken og tilstedeværelsen som finnes i dette opptaket, mer virkelighetsnært enn en moderne målemessig korrekt DAC er i stand til. Og dette er ikke på grunn av mer forvrengning, det er på tross av mer forvrengning.
Og i denne siste setningen ligger også gåten. Hvorfor låter produkter med mer målbar forvrengning nærmere opptakets akustiske virkelighet enn det noe "målemonster" er i stand til? Hvorfor kan ikke en målemessig korrekt komponent formidle virkeligheten og det innspilte materialet like eksakt som produkter fulle av målemessige feil og mangler? Jeg er bare lut lei av bisarre ideer om at lavere ordens forvrengning gjenskaper virkeligheten, uansett hva denne virkeligheten var på innspillingstidspuntet. Selvsagt gjør den ikke det, poenget her er at den ikke skjuler virkeligheten. I tillegg viser det seg at våre ører er tolerante for lavere ordens forvrengning, vi lar ikke dette komme i veien for de innspilte klanger, dynamikk og realisme.
Joda, jeg erkjenner at det fortsatt er et mysterium. Men jeg har hørt så mange instrumenter i levende live at jeg er forbi diskusjonen om en form av tilfeldig gjenskapelse. Det målefolket bør stille seg av spørsmål er: hvordan har det seg at en perfekt måling kan skjule innspillingens virkelige klanger og dynamikk?
Loddet er kastet.
Mvh
Håkon Rognlien
Jeg har i gjennom mitt nokså priviligerte liv hatt muligheten til å lytte til mange varianter av musikk, både akustisk og elektrisk drevet, sistnevnte også fra scenekanten, jeg har snakket med musikere og hififolk, komponister og konstruktører, jeg har diskutert lyd og musikk i alle varianter. Men det viktigste i denne tråden er hva jeg har hørt, og hvilke konklusjoner jeg nå føler meg tvunget til å trekke. Det følgende er essensen: Målingene vi benytter på hifi i dag, rekker ikke hele veien for å forklare det vår hjerne oppfatter av det musikalske uttrykk vi presenteres for.
Der er altså katta ute av sekken. Dette kan kokes ned til to påstander:
1. Opptaksutsyret for dårlig, og har alltid vært det...
2. ...men det kan kompenseres av hifi uten tilbakekopling, med rør, uten oversampling og filtre som gjenskaper det som var i studio med stor presisjon
Kom igjen, musikkelsker, disse to punktene forstår en hver må være gale. Opptaksutstyret var fantastisk allerede på 50-tallet, og er det fortsatt. Problemet er derimot at i noen tilfeller ødelegges opptaket i prosesseringen før utgivelse, mens i andre tilfeller ødelegges det av en misforstått måleprosess i forbindelse med hifi-utstyret som skal gjengi opptaket. Men la oss først ha en ting klart: Målingene lyver ikke. På den annen side forteller dagens målinger heller ikke hele sannheten!
I skrivende stund lytter jeg til Mahlers 5. symfoni, gjengitt av Doxa RIAA, Spec M99 og Doxa 8.2 Signature høyttalere. Ikke perfekt på noen måte, jeg tror ikke jeg er i en konsertsal. Men det er uansett en god el bedre enn f.eks. mange målemessig "perfekte" komponenter jeg har lyttet til i samme sofa, gjengitt av de samme høyttalere. Hvorfor? De som stoler på dagens målinger vil selvsagt hevde at dette utelukkende består av lavere harmonisk forvrengning, og til disse vil jeg si: Gå ut og lytt til levende musikk! Tror dere virkelig i fullt alvor at dagens og gårsdagens opptaksutstyr var så elendig at det ikke kunne feste klang fra instrumenter til tape? Virkelig?
Jeg har hørt min andel av det noen liker å kalle "målemonstre", dvs. utstyr som måler tilnærmet perfekt. De har så definitivt mye positivt ved seg. Problemet med dem er at de uansett ikke er i stand til å gjengi virkeligheten på samme måte som en del utstyr som måler til dels betydelig dårligere. Kom ikke her med at dette er en form av ørevennlig forvrengning nok en gang, det holder ikke helt inn. Hør på en klarinett først, så kan vi snakke sammen (jeg har en klarinettspillende kone i huset). Jeg har i løpet av skrivingen byttet fra LP til en innspilling av Saint-Saens 3dje symfoni innspilt i 1959, nå gjenskapt på SACD, og gjengitt gjennom en DAC som måler "feil". Dette har sin tidskoloritt, men hvordan "forstår" denne DAC'en at den nå skal gjengi en 1959-forvrengning i stedet for en fra 1982 eller 2016? Saken er at selvsagt forstår den ikke det. Den bare gjengir klangen, dynamikken og tilstedeværelsen som finnes i dette opptaket, mer virkelighetsnært enn en moderne målemessig korrekt DAC er i stand til. Og dette er ikke på grunn av mer forvrengning, det er på tross av mer forvrengning.
Og i denne siste setningen ligger også gåten. Hvorfor låter produkter med mer målbar forvrengning nærmere opptakets akustiske virkelighet enn det noe "målemonster" er i stand til? Hvorfor kan ikke en målemessig korrekt komponent formidle virkeligheten og det innspilte materialet like eksakt som produkter fulle av målemessige feil og mangler? Jeg er bare lut lei av bisarre ideer om at lavere ordens forvrengning gjenskaper virkeligheten, uansett hva denne virkeligheten var på innspillingstidspuntet. Selvsagt gjør den ikke det, poenget her er at den ikke skjuler virkeligheten. I tillegg viser det seg at våre ører er tolerante for lavere ordens forvrengning, vi lar ikke dette komme i veien for de innspilte klanger, dynamikk og realisme.
Joda, jeg erkjenner at det fortsatt er et mysterium. Men jeg har hørt så mange instrumenter i levende live at jeg er forbi diskusjonen om en form av tilfeldig gjenskapelse. Det målefolket bør stille seg av spørsmål er: hvordan har det seg at en perfekt måling kan skjule innspillingens virkelige klanger og dynamikk?
Loddet er kastet.
Mvh
Håkon Rognlien