Nå har den stått og spilt en stund, og akkurat nå er det en gammel favorittskive som får massert rillene. Peter Gabriels "US" i Classic Records-utgave. En alldeles fantastisk plate med sterke låter, en ubegripelig tett og nesten ugjennomtrengelig vev av komplekse rytmer, musikalsk artisteri og stoffelighet. Jeg har hørt mange platespillere slite noe utrolig med å skape et sammenhengende hele av dette her, og ikke minst kunne skjære igjennom den tette lydveggen og inn til essensen. Når jeg hører denne skiva, vil jeg oppleve netopp kompleksiteten, kjenne Tony Levins sugende stick-bass i kroppen, kunne lytte innover, forstå arrangementene til fulle (vel, i forhold til min begrensede forståelse rent musikkteoretisk, i det minste) begripe storheten i alt sammen. Nå sitter jeg her med det berømte hakesleppet. Lydbildet er større i alle retninger, og jeg hører myriader av småting jeg faktisk ikke var klar over før. Selv de minste små perkusjonsdetaljer har betydelig substans. Alt har sin plass. Lag- på- lag- vokal er tindrende klart og tydelig lavtegnet. Det er en renhet og en lettflytenhet her som gir luft og rom til de minste ting, samtidig som Manu Katchés massive trommer og Levins sugende bass er ekstremt potent tilstede og viser hvilket rytmisk fyrverkeri denne skiva er. Den ofte innadvendte vokalen har nyanser som er nye for meg. Dynamisk er det eksplosivt som få andre kilder jeg vet om, og alt som skjer (og her skjer det mye!!) står knivskarpt avtegnet. Ingen smøring av transientene her, nei. Det fineste av alt er likevel at all presisjonen og oppløsningen aldri, aldri er i nærheten av å bli til løsrevne lyder. Det låter musikk så inn i det villeste Niagara. I himmelens navn, for en platespiller dette er! ;D ;D ;D
Og dette er "kun" med en Benz Glider. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det låter med en Benz LP eller en Dynavector XX-2......