Stein på stein.
I dag kan jeg se tilbake på en ytterst innholdsrik dag i går.
Først hentet jeg det glovarme, helt ferske og nyoppbygde Hiraga-monsteret hos Robin.
Dette avsnittet kan egentlig de som vil, hoppe lett og ledig over - for det inneholder kun skryt. Dette er nemlig tilegnet en mann det burde skrives bøker om - han kan sin elektronikkhistorie og har skrudd alt som kan krype og gå siden syttitallet. Dette gjelder alt fra å bygge/reparere Passer øg Curler til å ha godkjenninger og datasertifiseringer fra Apple. Lang CV, mao. Han er også et petimeter og leverer ikke fra seg noe med mindre han er overbevist om at det virker og kommer til å virke lang tid framover. For en som kun kan kødde med kvist, never og kvae, er det å ha en sånn kontakt, nesten bedre enn hudkontakt. Jeg vet det er mange luringer som meg der ute, som trenger ei hand å holde i iblant - så send meg en PM, så returnerer jeg kontaktinformasjon. Mannen er Gull, som han med skjønnhetsklinikken bak Slottet ville ha sagt.
Hiragaen kjøpte jeg hos unge Flugsrud mens han slet med filipenser og kinnskjegg og sant og si, har den hatt et omflakkende liv siden det. Først var den batteriforsynt som boka sa, og og var skrudd inn i et høyst brennbart trekabinett (som ved konfrontering i går, godt kunne ha omkommet hele familien på en god dag - mye svart og forkullet inni den kassen mao). Etterhvert innsåg jeg at dette var en dårlig kombo sammen med unger som valt omkring og den ble fornuftig nok stuet vekk og glemt i noen år - tjue år, etter ettertenksomt anslag.
For litt siden ble delene altså rasket fram fra forskjellige hvilesteder og fraktet inn til Elektro-Robin. Nytt kabinett som ble børset her på Torget fulgte også med i flyttelasset sammen med 2 stykk 1,5 Farads lytter. Utpå nyåret skal den som alle de andre forsterkerne, få sitt endelig kabinett i tykk, fet akryl.
I ettertid skjønner jeg at dette ikke har vært noe drømmeprosjekt for Mannen, for jeg tror han har har vært tvunget til å tenke som han som konstruerte smøretraileren til langrennsgutta for inni her er det faen meg ikke plass til mye mer enn en feit morrafis! Tror det er mulig å søke opptak i Den Magiske Sirkel etter dette kunststykket av et tilpasningsverk. Jeg er intet mindre enn helt impregnert.
I tillegg til å bygge om skrapet, har Mannen også gjort en del forandringer på noen Ohmer, Volter og Watter slik at ut-effekten er over doblet iforhold til originalen. Det kommer til å komme in handy.
Noen innvortes bilder
Og selvsagt omgås Mannen med humorister som ikke skjønner særlig mye, spør du meg. Faren med slike elementer som tøyleslaust vralter omkring, er at de ofte svirrer uhindret og fullstendig ukontrolert omkring og ikke makter å skape annet enn dårlig karma. Her er et eksempel på hvilken rett og skjel de gjør for sin tilværelse på sitt aller beste og på en ytterst god dag:
Jeg har ridd på tanken og tvilen den siste tida på grunn av at jeg ikke har greid å kurse ut en plassering for sluttrinnene i det kommende firdelte systemet som er på vei. Adytonene er riktignok bestemt til foreløpig å håndtere de laveste frekvensene og om de greier det på en tilfredstillende måte blir de der ei stund - for de er ikke oppløste og avstemte nok til å jobbe høyere. Dessuten trenger jeg den kraften de gir i dungeonen.
Derfor har valgets kval stått mellom Pass A30, Hiragaen og Trancendent OTL. Alle disse er i kraft av, eller rettere sagt, på tross av sine ganske så forskjellige lydkarakterer, gode kandidater til et-par av de tre ubesatte plassene.
OTL-en får, mye på grunn av utgangseffekten, men også på grunn av sin varme og detaljerte karakter, plass øverst. Den kunne kanskje vært brukt et hakk lenger ned, men intet er endelig - først handler det om å finne en "fornuftig" plassering, så får hjertet styre ettertiden.
Det som gjorde at jeg bestemte meg - sånn Bang! - i går, var at jeg fyrte Hiragaen. Den er en anelse mørkere i klangen enn Pass A30 og ikke fullt så analytisk som den heller. Men den har en varme (uten å være tilslørt (kryss i taket)) som er way beyond noen av de andre solid-statene jeg har i mitt eie. Og den spiller rett og slett jævelsk bra.
Jeg er overlykkelig over at den japanske dama (eller mannen) traff han derre franske mannen (eller om det var dama hvis den første var mann) en gang i etterkrigstida slik at Jean Hiraga ble putta inni egget. Hadde Jean bodd nærmere, skulle jeg ha dratt nedi gata og tatt med Arne Skeie i bilen og kjørt, kanskje til feks Jessheim - til Jean - slik at han kunne fått kysset ham. Og dette er ikke tull - det hadde jeg faen meg gjort!
Siden jeg aldri har satt min fot i et 2360-horn (eller som noen slibrige tunger kaller "Dolly Parton") før, tror jeg dette er det sikreste bet. OM Passen skulle ha et bedre grep om mellomtonen enn Hiragaen, sliter jeg, for da har jeg ingen forsterker som klarer å drive Altecene - nemlig!
BB