Å gå hjemme å stampe med dårlig skulder kan ha sine fordeler, blant annet får man spilt massive mengder musikk. Den uken jeg gikk fra rør til transistor var direkte kjedelig. Musikk blir det spilt uansett, men nå kom ett grått filter over huslyden og klipschene minte meg mer og mer om de overpretensiøse B&W 703.
Heldigvis fikk jeg tips om en Coda 10.5 som går i kl.a opp til 25w, og i a/b til de oppgitte 100w som den skal levere. Etter litt mailing fra både pmaudio, Coda int, og Haakon Rognlien var det flere ting som tilsa at denne burde passe meg svært godt. Dog har siste års impuls innkjøp gjort meg mer skeptisk enn tidligere. Likevel fant jeg ut at om ikke annet fikk jeg prøvd kl.a i eget oppsett.
Coda er litt mindre en Copland i fysisk størrelse, men betraktelig mer kompakt. Hvis Coplanden var en Labrador, så er Coda som en bulldog i forskjell. Med massive kjøleribber på hver side, noe som uten tvil er en nødvendighet når den har en driftstemperatur som er høy nok til å steke egg.
De første inntrykkene var svært positive, lyden er varm, direkte, men samtidig litt mer laidback. Diskanten kan nok være hakket mer spiss og sibilantene kommer nok lettere frem på svært høye volum sett i forhold til når rør tok seg av toppen på høyttalerne. Bassen er litt dempet enn når MI Mosfet sto for bassen, men etter min mening er det mer detaljer og substans og hente i de nederste tonene nå.
Etter ett par dager der den har fått stått og kjørt litt på tomgang var det på tide å bruke en etterlengtet formiddag alene til å la den vise hvor sterk den virkelig var.
Michael Jackson, Mari Boine og Yello er tre artister som krever sitt av både forsterker og høyttaler så disse var ett naturlig valg for å la Coda vise musklene sine.
Først ute er MJ med Billie Jean, den slår meg helseløs i sofaen. Det er ett smekk jeg aldri har hatt i eget oppsett før samtidig som det spiller med stålkontroll langt over hva ørene mine tåler uten at det går på bekostning av lydkvaliteten. Mari Boine smekker den skinntromma si så voldsomt at jeg blir bare sittende og blunke, mens Yello - Resistor får bare gå sin gang uten at jeg nevneverdig legger merke til noen ting. Jeg ligger nemmelig i fosterstilling og vurderer å søke voldsoffer erstatning fra Klipsch company.
Kombinasjonen Copland og MI hadde en helt særegen sjarm jeg var storfornøyd med, aldri hadde jeg hatt så god lyd hjemme før, og som selverklært realist antok jeg at det skulle mye til for å toppe dette. I grunnen var det bare 22kg kanadisk forsterkerkraft som skulle til. Lydbildet jeg sitter igjen med når Coda styrer showet er ganske så anderledes enn med Copland/MI, og har selvfølgelig noen svakheter, men alt i alt er det så drivende morro at til og med ønsket om å hoppe videre på hornstigen har dempet seg voldsomt. Jeg er så ekstremt naiv at jeg kan ikke skjønne jeg trenger noe annet enn det som står i stua nå. (Spør meg igjen om 2 uker
)
Uansett, greit å få nedskrevet flokslene mine når jeg begynner å snuse på oppgraderinger igjen. God helg gutter!
