I går kveld overvar jeg en tre timers høytiddstund med min personlige Sankt Peter, med Gabriel til etternavn. Far sjøl er etterhvert blitt sekstifire, og stemmen når ikke helt de samme høydene som før i verden, men til gjengjeld innehar den mer livserfaring og en smerte som kaller på gåsehuden enda litt oftere enn før."Back to front"-turneen kom i stand for å feire tjuefemårsdagen for utgivelsen av mesterverket "So", som ble spilt i sin helhet sammen med låter fra særlig "US" fra 92 og debuten, en av tre skiver med den høyst selvforklarende tittelen "Peter Gabriel", fra 1976. Han backes av et band som er så tettspillende at det ikke er til å begripe, og får ting til å groove og svinge med et musikalsk dreiemoment ingen andre jeg vet om får til. Tony Levin på bass, David Sancious, tangenter, David Rhodes på gitarer og mannen med tre ekstra armer, Manu Katche på trommer og perk.Orginalbesetningen fra "So"- innspillingen. (Selv om Richard Tee også var med på tangenter, men han er desverre ute av tiden.)
Det tetteste, tøffeste og mest elegante laget jeg har hørt på noen konsertscene . At en håndfull karer greier å lage et sånt nærmest symfonisk driv, må høres for å i det hele tatt tros.To svenske korister gjorde en så sjelfull og intenst nydelig jobb at jeg ikke et øyeblikk savnet Kate Bush eller Ane Brun på "Don´t give up". En potent blanding av prog, funk, kunstrock og grenseløs world som grep et Spektrum fyllt til ripa av forventningsfulle sjeler. Det er vel betegnende nok at det ikke var ståplasser å oppdrive. Gulvet var fyllt av prydlige seterader. Gabriel tar selvfølgelig høyde for at han ikke er den eneste som har blitt eldre siden sist han var her, og femtiåringer gidder ikke å stå i tre timer. Å lete etter høydepunkter på en kveld hvor perlene står i kø er ikke lett, men for meg ble "In your eyes" "Solisbury Hill"og "Here comes the flood" ekstra sterke. Det er stort i seg selv å kunne spille låter fra 1976 med en friskhet, en styrke og en relevans som gjør dem helt tidløse. For meg er dette snakk om "Rock Royalty", og jeg kommer til å huske denne kvelden til jeg ikke er i stand til å huske lenger. Denne kvelden hadde en annen energi enn både Spektrum-konserten i 1993, som er noe av det beste jeg har opplevd live, og hyperlegendariske Kalvøya i 87. En kveld for evigheten.
Hør, se og nyt. Og for dere som ikke var der, har jeg bare den dypeste medfølelse.
