Enda et eks av "Veggen" på vinyl.....?
Nå har høstværet nådd Hølen, og det blåser som pokker ute. Strømmen var borte i et kvarter i kveld. Et tre hadde blåst ned. Da er det blitt høst.
Jeg sitter inne med kaffe og en nyinnkjøpt 2016-remaster av "The Wall", etter en snartur innom den lokale filialen av Platekompaniet.Ok, det er nerdete. Jeg har´n fra før. Men dette er på en måte mitt "White album", og jeg måtte jo finne ut om dette var så bra som i alle fall noen skal ha det til.
Så er det det?
Både ja og nei.
De har ikke kødda til Bob Ezrins mesterlige produksjon, bare gredd pelsen på´n.
I forhold til min britiske tidligpressing fra desember 1979, den som oppnår ganske perverse priser på ebay, låter det mer detaljert, i den forstand at alt som skjer i bakrunnen i lydbildet har fått litt mer nivå, virker det som. Så den fremstår som mer detaljert,i det minste. "Orginalen" låter luftigere og litt råere, noe som strengt tatt kler musikken bedre enn den noe mykere, varmere og nesten litt snille tonen som preger remasterversjonen. Den siste er klart tystere, og virker også noe mer dynamisk. Bassen er faktisk det området hvor forskjellene er størst. Orginalen går dypt, og har mer informasjon, virker mer oppløst nedover. Remaster-utgaven virker umiddelbart tyngre, men den er mer massiv og lukket. Imponerende nok, bevares. Særlig på mindre anlegg, som sikkert har godt av litt ekstra potent mastering i bunnoktavene. Men sitter du på noe som er nærmere fullrange, og som har innsyn helt ned i avgrunnen, tror jeg ikke nødvendigvis at denne 2016- remasteringen er den mest sjarmerende, for å si det sånn.
Det låter bra, bevare meg vel. Som remaster å betrakte, er det faktisk noe av det bedre jeg har vært borti. Nå sier kanskje ikke det allverden, all den tid "Remaster" er blitt et ukvemsord som bare er en garanti for en ting, nemlig at et stort plateselskap med drøye rettigheter har slept en gammel storhet av en masteringtekniker inn i et studio, sikkert med løfte om mye penger. Det er ikke ofte slike manøvre har gavnet utgivelsen, uansett hvor mange merkelapper med "Definitive Remaster" og "From the original analog tapes" det klistres på. Her er det Bernie Grundman som har stått for oppussingen, sammen med Floyds tekniker James Guthrie.
Det låter fett og imponerende, men..eh...litt vel pyntelig og audiofilt til at jeg tar bølgen. Noe av den luftige råheten fra orginalen er filt vekk, og det er synd. Det er jo en ganske mørk historie, og jeg er ikke umiddelbart enig i at det er direkte kledelig med en dose "audiofil valium" for å få det til å låte mykere og penere. Her er det mer fløyel og mindre angst. Noen tilløp til overstyring som var tydelige på førsteutgavene, er borte her. Det gavner jo lyden, men høres nesten pyntelig ut når orginalen sitter i ryggmargen.
Men de skal jaggu ha for å ha greidd å presse dette mesterverket skikkelig! Denne plata er det tysteste og reneste jeg har kjøpt på over ti år, og beviser at det faktisk er mulig å presse plater i dag som ikke står tilbake for noe. At den er så utrolig tyst, for det er den virkelig, gjør at det er noen nyanser som nok trer tydeligere fram her, og i et så komplekst verk kan jo det ha sine fordeler.
Stjerne i boka!
Men var nå denne plata noe jeg trengte?
Vel...eh...nei.
Om noen hardnakket påstår at denne låter bedre enn alt annet, kan du trygt gå ut fra at de ikke har hørt alt, for å si det sånn.
Har du den ikke på vinyl, er det nok den definitive nyversjonen vi har med å gjøre her, og det er jo et sterkt kjøpsargument.
Men har du først og fremst et samlergen som holder deg våken om natta, er det den britiske, tyske eller japanske førsteutgaven du skal ha. Så får det heller koste.
En ting er i alle fall sikkert. Det er rimelig langt mellom klassikere som virkelig
trenger en remaster.
Selv om platebransjen, eller det som er igjen av den, stadig forteller deg noe helt annet.