^^Toscana, altså. Det er deilig det!
Toscana er vakkert, og Umbria like så (og kanskje ikke riktig så godt kjent).
Ellers: Takk for hyggelige tilbakemeldinger fra dere alle.
Lyden?
Meadowlark Blue Heron 2 ble først plassert omtrent slik Cremona stod. Etterhvert skulle det vise seg at vi foretrakk å ha noe mer avstand mellom dem. De ble flyttet ut fra bakvegg for så å gå noe lenger bakover igjen. Økt avstand imellom dro opp størrelsen på lydbildet. Det ble litt mer bass når de stod tettere på bakvegg, men uten at det gav problemer med romling eller gikk særlig ut over dybdeperspektivet. Derimot hadde mellomtonen godt av litt avstand og det gav et mer åpent og luftig lydbilde.
Jeg har alltid likt Cremona og ble rett og slett satt ut i går. Dette spiller ringer rundt de gamle Sonus Faberne som til sammenligning låter lukket, ullent og udetaljert. Meadowlark har sylskarp presisjon, låter kontrollert og ekstremt detaljert, uten at det låter pågående. Med Cremona har jeg stort sett preferert å bruke tonekrontrollene i McIntosh-forforsterkeren for at det skulle bli nok trøkk nedover og ikke for pågående oppover. Med Meadowlark foretrakk vi alle tre som lyttet i går å kjøre utenom tonekontrollene (uten at jeg jobbet særlig med å justere disse i går, poenget er at det sånn umiddelbart ikke opplevdes nødvendig å justere frekvensresponsen). Veldig, veldig fornøyd med at det kunne spilles høyt, og alt vi slang på av musikk, med et så åpent og detaljert lydbilde, uten at det ble slitsom eller pågående oppover. Stjerne i boka til Meadowlark.
Bassen var uten rumling og jeg opplevde ikke problemer med stående bølger av noe slag. Det var jeg i utgangspunktet spent på. Fortsatt litt satt ut av at vi kunne leke med plassering, ulik musikk og ulikt volum uten at vi fant problemer.
Jeg vet McIntosh går for å være litt varme og seige, og det er godt mulig de har det som karakter, men her låter dette (anlegget som helhet) nå raskt, detaljert og presist, uten at jeg klarer høre at det ligger noen farging fra forsterkeriet.
EMT-en med den gamle Shure-pickupen fikk også et nytt liv. Jeg tenkte kanskje den gamle MM-pickupen ville bli avkledt med et mer åpent lydbilde, men nei, den vokste med oppgaven. Mon tro hva man hadde fått til med en Shure V15 med SAS-nål.
Det ligger garantert mer å hente i høyttalerplassering og underlag, samtidig er det greit nå innledningsvis å kunne skli høyttalerne enkelt frem og tilbake, underlaget per nå er derfor to stk utvaskede håndklær

Jeg er superfornøyd! Nå er dette et anlegg som faktisk leverer ordentlig godlyd. Det har vært brukenes før, men det har ikke fenget i nærheten av hva de to andre anleggene gjør. Nå ser jeg for meg at det kan være en smakssak og humøravhengig hva man foretrekker.
Skal jeg si noe jeg skulle kunnet ønske meg mer av, så er det at det enorme lydbildet som åpnet seg når jeg drar opp volumet kunne vært opprettholdt litt lenger ned i volum. Ikke at lydbildet kollapser eller er lite på lavere volum, men der Cremonaene bare «grodde igjen» og ble pågående når man skrudde opp, så kommer det et volumnivå med Meadowlark hvor lydbildet bare blir enormt stort og «slipper». De liker tydeligvis at det spilles på litt volum.
Dessuten, de ser smashing ut sammen med Vitra Nelson benken som nå brukes som bord.
Takk til JK, her gikk en gammel drøm i oppfyllelse. Jeg husker ennå jeg hørte disse sammen med Avid Acutus hOs Planetsnapa tilbake 2006-7.
Høyttalerne er ellers såvidt små og lette at to mann enkelt kan bære dem mellom anleggene slik at de på sikt kan testes ut (ordentlig) andre steder i huset.