Jeg må jo si jeg liker sånne kommentarer! Inspirerende, jonlam !
Så nå har jeg vært en tur i platehylla og funnet noen få titler som jeg ikke tror er å finne over alt, men som jeg av forskjellige grunner har et forhold til. Kanskje jeg kan bruke tråden til å misjonere litt for artister som mange ikke har på radaren.
Først ut er en gammel hedersmann med en stor stemme og en strålende musikalitet og evne til å skrive låter. John Martyn var kompis med en annen av mine store helter, Nick Drake. Da Drake døde av en overdose medisiner, skrev Martyn låta "Solid Air" til ære for vennen. Det er en fantastisk låt på en gudegave av et album. Det ligger i det ofte litt flytende krysningspunktet mellom det britene kaller "folk" og jazz. Samtidig er jo ikke sjangere så viktige. Dette er musikk det nesten er umulig å ikke falle for. Martyns stemme har en dyp, suggererende kvalitet, og han kommuniserer, han deler og tar virkelig tak i den som lytter. Clapton uttalte i et intervju etter Martyns død i fjor at han påvirket alle som hørte ham. Store ord, men de holder nok vann. Skiva er fra tidlig 70-tall, og den er produsert av folk som kan sine ting. Dette er glimrende håndtverk!
En plate som fortjener plass i ethvert møblert musikkelskerhjem.
Så er det Martyns tittel nummer to for dagen, "The church with one bell", et album hvor han gjør andres låter. Å fylle et album med coverversjoner kan være en risikabel manøver, men med en stemme og en innlevelse som Martyns er det vel heller snakk om å gjøre låtene så til de grader til sine egne at det aldri blir det samme å høre orginalene igjen. Hør bare på de fantastiske versjonene av den nesten uhyggelige klassikeren "Strange fruit" og Randy Newmans hysterisk morsomme og sylskarpe "God´s song". Helt obligatorisk! Som om ikke det var nok, er lyden på denne skiva helt fantastisk, i alle fall om du har en rigg som kan takle den avgrunnsdype og potente bassen. Dette er sånt man setter på om naboen skal få murpuss på snittene!
Og nå, Michael Penns tur, broren til den noe mer kjente Sean. Han har laget glitrende, energisk og klassisk popmusikk i alle år, uten å nå det helt store publikummet.Ikke ser det ut til å hjelpe å være gift med Aimee Mann heller. Dette er melodisk, tidvis smårått og utrolig fengende, og har man et forhold til The Beatles, er det veldig vanskelig å ikke få fot av Penns lille genistrek fra 2000 med den logiske tittelen MP 4. Ikke en eneste dårlig låt, et fandenivoldsk driv og kanontøff lyd. Jeg gav denne bort til en platesamlende kamerat for noen år siden. Jeg tror han har takket meg femti ganger. Mannen gar jaggu god smak!
Og så over til Kanadisk, cool og blågrå musikk med sløy vokal og låtskriverhåndtverk fra den aller øverste skuffen. Noen med fartstid tilbake til ´78 husker kanskje Marc Jordan, en fyr som har levert låter til en haug musikkdignitærer, men som aldri har breaket helt på egen hånd. Han fikk kontrakt med Blue Note for noen år siden, og kvitterte med "This is how men cry". Et album med egne og andres låter, veldig fremtredende jazzinfluenser og flere nikk i retning av de sløyeste gutta i musikkhistorien.Charlie Parker, Chet Baker, Sinatra. Dette er musikk som smyger seg innpå og setter seg fast, og den passer like godt til en cocktail med gjengen som en lyttekveld i sweetspot. La meg si det sånn, At Diana Krall selger millioner og ingen vet om denne plata, er et av livets mysterier. Hør bare på Jordans versjon av Elvis Costellos "Almost blue". Ubetalelig. Treffende tittel, forresten. Jeg tror nemlig Jordan vet hvordan menn griner. De synger eller lytter til blå låter. Med litt malt eller noe i glasset. Kanskje griner de litt også. Om de er i enerom.
At man er "et annet sted" når ungene er syke, er noe jeg har den aller største forståelse for. Jeg vet hvordan det føles, for å si det sånn. Har vel sittet på gruppetestlytting i sofaen hos Knut med ganske like tanker i hodet, kan du si. Uten at det betyr at jeg oppfattet deg som fjern! Du er pappa. Da skal det være sånn.
