Nå er det 5. Desember, fødselsdagen til et menneske jeg hadde et nært forhold til engang. Gjemmehørende i traktene rundt Haavard og Valentino. Det snør ute, dagen er grå og har noe rolig og ettertenksomt over seg. Det er tid for den andre platen jeg tok med meg fra Aktiv Klassisk i går, korlegenden Eric Erickson og hans kammerkor /Drottningholm Baroque Ensembles take på Bachs avsindig vakre og ganske så monumentale messe i B-moll. Utgitt på det smått hyperaudiofile plateselskapet Proprius. De gutta har gitt oss "Jazz at the pawnshop" "Tolvan Big Band" og andre ting med utsøkt lydhåndverk. Et minimum av utstyr, rørmikrofoner og et nært forhold til salige Blumlein gjør at de ikke sender ut plater med "audiofil støy", men lever etter den enkle regelen at et bittelite selskap ikke har råd til å sende ut dårlige plater. En betimelig påminnelse om at kvalitet selger. Akkurat denne platen er ikke den gjengse klassiskanmelders favoritt. Hovedinnvendingene er visstnok at det går for sakte. Det mente jaggu Bøyum også. "Jasså, du tar vel bare med deg denne for å finne ut
akkurat hvor sakte dette kan gjøres"? var hans poengterte kommentar i går ettermiddag. Og Erickson og koret har jaggu ikke hastverk. De tar seg tid. Dette gir i alle fall verket en litt mørkere og mer ettertenksom kvalitet, det gjør noe med intensiteten for meg. Kanskje det sier noe om at jeg heller ikke liker å ha dårlig tid. Koret har en langt mer sonor klang enn det som synes å være standarden i dag, og dette skaper en vakker kontrast til de ofte skjøre periodeinstrumentene Drottningholm Baroque Ensemble bruker. Kanskje på bekostning av noe av Bachs tiltenkte drama, men likevel..
Lyden er rett og slett utenomjordisk. Det er åpent, varmt, rent og dynamisk. Det er ingen tvil om at Propriuskameratene legger sjela si i det de gjør. Opptaket er live, fra "The Baerwald Hall, Stockholm, som det står på coveret.
Bach var ingen smågutt. Ingen har vel skrevet vakrere kirkemusikk, og dette er et fantastisk fint eksempel på hvor nydelig det kan bli. Man trenger ikke være hverken korentusiast eller klassiskhue for å like Bach. Det holder lenge å like vakker musikk. Akkurat denne versjonen kommer virkelig til sin rett om du har et godt anlegg også.
Mange såkalte audiofile selskap utgir jo musikk med totalt intetsigende artister, men med tildels ubegripelig bra, om ikke alltid like naturlig lyd. En opplevelse med en fryktelig patetisk dame som fikk lire av seg "Stormy Weather" på Reference Recordings har satt varige spor og definert sjangeren for meg for all tid.
Proprius gjør akkurat det motsatte. De jobber med musikere som virkelig kan, og som har noe å melde. Derfor er som oftest platene deres en fornøyelse å lytte til. Som denne, om du har litt ekstra tid.
Her er det nemlig mulig å høre både
hvor utøverne står på scenen og
hvorfor de står der. Det der alltid en fordel. Det første parameteret alene holder nemlig ikke!!
Denne doble skiva fant jeg forøvrig i tilbudshylla til Bøyum for komplett ubegripelige
femtini kroner. Det er det jeg sier. Verden er gått av hengslene!!
Coverbilde fantes ikke på nettet, så jeg måtte ta et. Leverer en formiddagsstemningsrapport fra området borte ved stereoanlegget samtidig..
Legg forøvrig merke til siste anskaffelse, liggende på gulvet foran benken. Baseplattformer til monoblokkene. De viste seg å være akkurat litt for små. Noen som har en høvelig bit benkeplate de ikke bruker, kanskje?
