Jeg tror nå allikevel at nynorsk oppstår når en person har under 50% av nødvendig ordforråd for å lage en sammenhengende setning; alle de andre såkalte "nynorske" ordene i setningen er rett og slett diktet opp og funnet på de og da... de har neppe noen betydning.
Så kommer denne Ivar Aasen rekende fra gard til gard, samler opp tulleord i bygder som knaptnok har talespråk i det hele tatt (for ikke å snakke om skriftspråk) og lager en såkalt språk av hele sammensuriet.
Det hele hadde vært vel og greit dersom det var mulig å forstå hva de snakket om. Men det er jo bare lyder (og rare oppdiktede tulleord)... like greit det kanskje, da det sikkert ikke er noe lurt de snakker om allikevel.
Mvh Vidar P
Du tenkjer sikkert på Knud Knudsen, han som skifta ut einskilde ord i dansken, slik at enkle, norske sjeler kunne forstå litt betre. Dette vart seinare til bokmål.
Det er mange som meinar å kunne skjøne dette.
Det var godt meint, men den funksjonelle lesedugleiken var uansett ikkje særleg stor på den tida, iallfall ikkje mellom dei som jobba i industrien.
På landsbygda derimot, dukka det opp ein god del litteratur som mange hevda å skjøne godt. Og bønder har alltid vore kunnskapshungrige, det låg eigentleg i jobben tidlegare.
Nei, det er sikkert ikkje lett. Men vi får prøve å gjere setningane kortare, og velje ord med få stavingar slik at du skjønar betre, Vidar.