ErosLoveking skrev:
Men det er et spørsmål jeg har, og som ofte forundrer meg litt. Hvorfor starter 60-tallet for så mange på slutten av ti-året, rundt 67. Se på et band som Rolling Stones. Fy flate de laget bra rock'n'roll og tøff R'n'B i starten av karrieren. (62-66).
Godt poeng! Jeg synes også at Stones var topp tidlig i karrieren. Big Hits (High Tide and Green Grass) er et ofte spilt samlealbum hjemme hos meg. The Who er også et rockeband som kan være stolt av sine første utgivelser. Se feks samlealbumet Meaty Beaty Big and Bouncy. Pete Townshend skrev jo My Generation allerede i 1965.
Når det er sagt, så ble cirka 1967/68 et "vannskille" på flere måter. (Om dette kan man skrive i det uendelige, men helt kort her). Det ble da et sammentreff av forskjellige faktorer:
ARTISTISK:
Suksessen til de første virkelig store artistene på midten av 60-tallet på begge sider av atlanteren INSPIRERTE talentfulle ungdommer til å satse på en musikkarriere. Det er enormt mange artister som i ettertid har sagt at feks The Beatles motiverte dem til å begynne å øve og å danne band, som så begynte å turnere i det små. Det lå altså en forsinkelse på noen år før denne faktoren slo inn maksimalt og påvirket så mange til å søke en karriere som proffesjonell musiker.
Den artistiske utviklingen akselererte i et forrykende tempo: I begynnelsen av 60-tallet var mye av pop/rocken bygget over tradisjonell lest mht. bruk av rytme, melodi og refreng, og bass, gitar, trommer og vokal. Mot slutten av 60-tallet var alt snudd opp ned, og plutselig var "alt" tillatt og mulig. Det meste av pop/rock før ca -67 kan sies å ha en "dated sound" (men noen hederlige untak, selvsagt). Mye av det som kom mot slutten av 60-tallet låter overraskende friskt og moderne den dag i dag. Det hører også med at dette var et tidsskille for mono/stereo, hvor sistnevnte representerer en friskere/mer moderne lydkvalitet. Samt at også plateomslag, artistenes "image" (antrekk/holdninger) og overgangen fra singler til konseptalbumer
MUSIKKINDUSTRIEN VÅKNER:
Dernest viste Beatles (igjen!) at det var enorme penger å tjene. Dermed fikk plateselskapene og (ofte griske) agenter og talentspeidere opp interessen. Det ble mye lettere å komme i studio/få noe utgitt, utover Engelbert Humperdinck. Da Beatles prøvde å få platekontrakt i begynnelsen av sin karriere, så fikk de avslag hos Decca var det vel, fordi man trodde at "gitarpop" var en forbigående trend (!) Da Beatles avsluttet sin karriere, så kunne omtrent "hvem som helst" få platekontrakt. Kapitalen ble mot slutten av 60-tallet tilgjengelig for pop/rockebransjen og de mange talentfulle bandene som lå i startgroppa.
TEKNOLOGI:
The Beatles (igjen!) sluttet å turnere bl.a. fordi de ikke hørte seg selv spille. Utstyret i 1. halvdel av 60-tallet var rett og slett pinglete. Men på slutten av 60-tallet så var PA-riggene blitt så kraftige (transistoren!) at man kunne dekke store utendørsscener. Tilsvarende fikk man en overgang til flerspors miksepulter og betydelig mer komplekse produksjoner.
SAMFUNNSØKONOMI:
Økonomien i (spesielt) Europa i 1. halvdel av 60-tallet var preget av de stramme etterkrigsvilkårene. I Norge så hadde vi rasjonering på feks biler og andre kapitalvarer. Mot slutten av 60-tallet hadde man ristet av seg etterkrigsdønningene og økonomien hadde tatt seg opp. Tilbudet øker som kjent i takt med etterspørselen, så hele musikkindustrien vokste seg til mangedobbelt størrelse, målt i så vel artister som i antall kjøpere.
SOSIALE ENDRINGER:
Etter 67/68 ble pop/rock et talerør for ungdomsopprøret. Artistene skulle ikke bare underholde, men de hadde også et budskap. Være seg religion, politikk, pasifisme eller andre brennaktuelle temaer. Musikk etter denne tiden ble med et mer innholdsrik og "seriøs".
Alt i alt ikke "tilfeldig" hvorfor det går et vannskille innenfor pop/rock rundt 67/68. Pop/rock hadde en fenomenal utgangshastighet ut av 60-tallet og inn i 70-tallet, hvor den utviste en kreativitet og et mangfold som i historisk sammenheng er nokså unik.
