Politikk, religion og samfunn 9. april -noe å tenke på

[ottone]

Idag er 9. april, den dagen i 1940 ble Norge invadert av Tyskland. En dato som alltid ble grundig markert i min oppvekst.
De fleste som var voksne den gangen og kunne fortelle noe er nå døde, og datoen er i ferd med å forsvinne fra felleskapets bevissthet.

Min mor var sykepleiestudent på Haukeland Sykehus i Bergen da krigen brøt ut, en tante jobbet på "Telegrafen", og fikk mer erfaring og minner enn de satte pris på.
Min far var kommunist i sin ungdom, hadde vært fenrik i hæren, var aktiv skytter og deltok i kampene ved Fossen Bratte på Kvamskogen. Onkler seilte ute hele krigen, noen av dem visste ikke familien om de var i live eller omkommet, før etter flere år.
På loftet har jeg diverse minner min far tok vare på, blant annet radioen som han og min onkel bygget selv, kamuflert i en stor vedkubbe.
Krigen var et dominerende tema for min foreldres generasjon, det er forståelig, samtidig hadde mange egne opplevelser som de valgte, eller ikke klarte, å fortelle om. Derfor er det mye vi ikke vet, og det ergrer meg at vi ikke spurte mer mens de gamle var i live og kunne fortelle.

Dette er ikke starten på en diskusjonstråd.
Men kanskje noen har minner og historier å dele? Gjerne med lokalt tilsnitt, og kanskje bilder?

 

[erato]

Lite å berette fra min familie, men min beste venn fra ungdomsårene hadde flere onkler som fikk livene etter krigen ødelagt av traumer fra tilværelsen i milorg, og min kone har (hadde?) en onkel som forsvant som krigsseiler mange år før hun ble født. Fortida er ikke så langt unna som vi tror....

 

[Pink_Panther]

Min mor og far ville nå vært 101 og 99 år gamle. Det var ikke stort de fortalte om krigen. Far ble mobilisert, men sendt hjem igjen og hadde ingen befatning med krigshandlinger. Han jobbet litt for entrepenører som bygde militæranlegg og det han fortalte om det var den utsrakte sabotasjen som ble gjort ved å forsinke arbeidet mest mulig. Alternativet til å jobbe frivillig for disse entrepenørene var tvangsarbeid.
Min mors første møte med tyske soldater var en gjeng utsultede ungutter som plyndret en kolonialbutikk for mat. Hun syntes faktisk synd på dem, pur unge gutter som bar preg av å ha sultet lenge. Hun bodde på Herøya da de allierte bombet fabrikken til Hydro i 1943 og det satte dype spor i henne. Dette var en opplevelse som gjorde at hun hadde psykiske problemer resten av livet. Hun var nervøs, som man sa den gangen.
Felles for dem begge var at de ikke bar nag til tyske soldater, men hatet norske nazister. Og det hatet satt dypt.

 

[Jim I Hendriksen 2nd Edt.]

Her en som reflekterer over dagen...https://www.nrk.no/ytring/dagen-som-ikke-vil-do-1.13465969

 

[erato]

Spot on, Jimi:

All menneskelig erfaring tilsier at 9. april kommer til å komme igjen. Men neste gang kommer vi ikke til å oppføre oss som de edle menneskene i den fortellingen fra 9. april 1940. Isteden kommer vi til å oppføre oss som folk flest gjør når de plutselig befinner seg i pressete situasjoner: Vi kommer til å være forvirrede, egoistiske, villige til å inngå fordelaktige kompromisser, selv om vi vet at de er feil.

Den dagen kommer det til å avsløres hva slags samfunn det faktisk er vi har bygget oss

 

[grammofon]

Noen er tydeligvis mer klarsynte enn andre. ...
Jeg har ingen formening om fremtiden annet enn at den kommer til å arte seg annerledes enn fortiden.

 

[65finger]

 

[Ingeniøren]

Vis vedlegget 435210

Mens regjeringen satt å lurte på om de skulle sette ned et utvalg....

 

[Gubra]

Vis vedlegget 435210

Mens regjeringen satt å lurte på om de skulle sette ned et utvalg....

Det verste er at de ikke engang gjorde det, de hadde gått hjem og lagt seg....

 

[Terje-A]

Vis vedlegget 435210

Mens regjeringen satt å lurte på om de skulle sette ned et utvalg....

Det verste er at de ikke engang gjorde det, de hadde gått hjem og lagt seg....

Og mobiliserte via brev.....

 

[grammofon]

Vis vedlegget 435210

Mens regjeringen satt å lurte på om de skulle sette ned et utvalg....

Det verste er at de ikke engang gjorde det, de hadde gått hjem og lagt seg....

Og mobiliserte via brev.....

Er redd de må gjøre det ved neste alminnelige mobilisering også. Dersom det fortsatt finnes noen postgang da. Og dessuten noen å mobilisere.

 

[Vintage Silver Pioneer]

Min morfar var kaptein i Det Bergenske Dampskibsselskab under hele 2.verdensskrig. Han var stasjonert i London, og seilte på konvoiene til Murmansk med forsyninger. Han fortalte stort sett aldri om sine opplevelser til noen, selv ikke til min mormor. På alle de årene han var ute, var han hjemme kun en eller to ganger pr.år. Etter krigen hadde han stort sett mareritt hver natt, og min mormor forlangte å få vite hva som var årsaken. Etter mye om og men fortalte han til slutt at når skip i konvoiene ble bombet eller torpedert, fikk de andre skipene i konvoien streng beskjed om å ikke stoppe for å hjelpe. De kunne kun plukke opp dem som de klarte å redde i forbifarten. Han så mange ansikter i forvridde smerteskrik som de bare måtte la ligge igjen i havet. Selv ble han torpedert 2 ganger. Om han fikk ros og takk for innsatsen ? Ingen takk og ingen ros, rik ble han heller ikke. Han fikk mange medaljer opp gjennom årene og ca 10 år etter sin død fikk min mormor en hedersmedalje for innsatsen hans under krigen. Jeg har et stort sølvskrin med initialene hans gravert på lokket . Oppi det skrinet ligger alle medaljene og skipssertifikatet. Har også kapteinsluen hans. Han døde når jeg var 7 år, men jeg husker ham krystallklart. Han var en bestefar med stor "B".

 

[noruego]

Min morfar var kaptein i Det Bergenske Dampskibsselskab under hele 2.verdensskrig. Han var stasjonert i London, og seilte på konvoiene til Murmansk med forsyninger. Han fortalte stort sett aldri om sine opplevelser til noen, selv ikke til min mormor. På alle de årene han var ute, var han hjemme kun en eller to ganger pr.år. Etter krigen hadde han stort sett mareritt hver natt, og min mormor forlangte å få vite hva som var årsaken. Etter mye om og men fortalte han til slutt at når skip i konvoiene ble bombet eller torpedert, fikk de andre skipene i konvoien streng beskjed om å ikke stoppe for å hjelpe. De kunne kun plukke opp dem som de klarte å redde i forbifarten. Han så mange ansikter i forvridde smerteskrik som de bare måtte la ligge igjen i havet. Selv ble han torpedert 2 ganger. Om han fikk ros og takk for innsatsen ? Ingen takk og ingen ros, rik ble han heller ikke. Han fikk mange medaljer opp gjennom årene og ca 10 år etter sin død fikk min mormor en hedersmedalje for innsatsen hans under krigen. Jeg har et stort sølvskrin med initialene hans gravert på lokket . Oppi det skrinet ligger alle medaljene og skipssertifikatet. Har også kapteinsluen hans. Han døde når jeg var 7 år, men jeg husker ham krystallklart. Han var en bestefar med stor "B".

Har tilsvarende historier i min familie. Til tross for alt jeg spurte og grov i barndommen og har lest deretter så fortoner det seg fortsatt som et mørkt kapittel i vår historie hvorfor dem som ofret mest ble hedret minst i årene etter krigen. Men kanskje var det slik at de som både hadde bidratt og ofret mest var de mest tause? Og tilsvarende at dem uten arr i 1945 var de ivrigste til å erklære seg som seierherrer?

Når man har vokst opp i en tid hvor de gamle krigsseilere fortsatt utgjorde stamgjestene på Børs Cafe, så kan man ikke annet enn å både undres og skjemmes over at Norge lot sin heleste ved bli rekved...

 

[skranglefant]

Men kanskje var det slik at de som både hadde bidratt og ofret mest var de mest tause? Og tilsvarende at dem uten arr i 1945 var de ivrigste til å erklære seg som seierherrer?

Denne tanken har slått meg mange ganger. Og i tillegg til 'bidratt og ofret' vil jeg tilføye utholdt.

 

[grammofon]

Min morfar var kaptein i Det Bergenske Dampskibsselskab under hele 2.verdensskrig. Han var stasjonert i London, og seilte på konvoiene til Murmansk med forsyninger. Han fortalte stort sett aldri om sine opplevelser til noen, selv ikke til min mormor. På alle de årene han var ute, var han hjemme kun en eller to ganger pr.år. Etter krigen hadde han stort sett mareritt hver natt, og min mormor forlangte å få vite hva som var årsaken. Etter mye om og men fortalte han til slutt at når skip i konvoiene ble bombet eller torpedert, fikk de andre skipene i konvoien streng beskjed om å ikke stoppe for å hjelpe. De kunne kun plukke opp dem som de klarte å redde i forbifarten. Han så mange ansikter i forvridde smerteskrik som de bare måtte la ligge igjen i havet. Selv ble han torpedert 2 ganger. Om han fikk ros og takk for innsatsen ? Ingen takk og ingen ros, rik ble han heller ikke. Han fikk mange medaljer opp gjennom årene og ca 10 år etter sin død fikk min mormor en hedersmedalje for innsatsen hans under krigen. Jeg har et stort sølvskrin med initialene hans gravert på lokket . Oppi det skrinet ligger alle medaljene og skipssertifikatet. Har også kapteinsluen hans. Han døde når jeg var 7 år, men jeg husker ham krystallklart. Han var en bestefar med stor "B".

Har tilsvarende historier i min familie. Til tross for alt jeg spurte og grov i barndommen og har lest deretter så fortoner det seg fortsatt som et mørkt kapittel i vår historie hvorfor dem som ofret mest ble hedret minst i årene etter krigen. Men kanskje var det slik at de som både hadde bidratt og ofret mest var de mest tause? Og tilsvarende at dem uten arr i 1945 var de ivrigste til å erklære seg som seierherrer?

Når man har vokst opp i en tid hvor de gamle krigsseilere fortsatt utgjorde stamgjestene på Børs Cafe, så kan man ikke annet enn å både undres og skjemmes over at Norge lot sin heleste ved bli rekved...

Bifalles uten forbehold. Jeg har aldri skjønt hvorfor krigsseilerne ikke fikk større heder, støtte og ikke minst en skikkelig pensjon. Kanskje fordi få eller ingen av dem satt i ledende verv. - og praktisk talt ingen av dem var - eller kunne være - til stede og juble i maidagene 1945. Noe særlig å juble for, hadde de kanskje heller ikke for sin egen del, selv om det blir galt å skjære alle over en kam. Mange greide seg tross alt bra og fortsate i tjeneste i mange år.

Nærmeste nabo der jeg vokste opp, var skipskaptein. Han ble tatt til fange av japanerne og satt i japansk fangeleir i brorparten av krigen. Ikke akkurat noe slaraffenliv, og han holdt på å stryke med av matmangel flere ganger, men ble visstnok reddet av skipets kokk som var fra østen og kjente "gamet". Etter løslatelsen tok han hyre igjen og seilte til han ble pensjonist.

 

[baluba]

Siden jeg har vokst opp på et nesten rent shippingtettsted så har jeg selvsagt både slekt og andre som har seilt i konvoi under andre verdenskrig, og det er skammelig på flere punkter hvordan de ble mottatt etter krigen. Min mors onkel ble torpedert en rekke ganger og overlevde helt utrolig nok hele krigen i konvoifrakt til blant annet Murmansk. Etter krigen fikk han løyve til å kjøpe seg en varevogn for å drive budfirma, erfaringene til sjøs de fem årene hadde gitt ham en kraftig autoritetsangst som gjorde at han kun taklet å jobbe selvstendig, uten noen til å foreta valgene for ham.

 

[Svein Arne]

Norge har på en del områder ikke mye å skryte av når det gjelder innsats under krigen.

Når det kommer til jødeutryddelse var vi Hitlers flinke hjelpegutter og overanstrengte oss for å få flest mulig sendt til den sikre død og utryddelse i konsentrasjonsleire mens vi her hjemme plyndret eiendelene til jødene.
Jødene har heller aldri fått noen erstatning for dette ranet. Marte Michelets Den største forbrytelsen anbefales som voksenopplæring.
Ingen andre land var så nær å oppfylle Hitlers drømmer om Endtlösnung som Norge, nesten rubbel og bit av jøder klarte vi å kvitte oss med, og det var nordmenn som sto for inndrivingen av jødene - i liten grad SS. I Danmark der myndighetene samarbeidet med okkupasjonsmakten, organiserte motstandsfolk hjelp for å få jøder i sikkerhet, og kun få jøder ble sendt i konsentrasjonsleire. Vi skal bare ikke slå oss selv for hardt for brystet.

Det er alltid seierherrene som skriver historien, og etter krigen ble det oss og dem, svart-hvit og jøssing eller nazist. Sannheten var at mange var grå og langt fra å så sikre hvem de holdt med før krigslykken gikk i en tydelig retning. Ved Tysklands overfall var regjeringen handlingslammet og rømte landet sammen med kongen; det var tider med stor forvirring, og mange valgte å gjøre det beste ut av situasjonen. Naturlig nok, få ønsker å miste livet.

Mye norsk krigshistorie er heroiserende og skrevet for å passe inn i vår selvforståelse som et stolt, lite og uskyldig folk som ble overfalt av en demonisk overmakt.
Krigsoppgjøret var mange ganger en skammelig oppvisning i victory justice; både det i og det utenfor rettssalene, tyskertøsene ble på visse områder behandlet verre enn ofrene for nazismen der de måtte paradere skamklipte med sitt avkom og sine ødelagte liv, og krigsprofitørene ble i liten grad stilt til ansvar for sine økonomiske fordeler av å samarbeide med okkupantene.
I min bydel i Stavanger hadde NS flertall i valget før krigsutbruddet, en rein nazi-bastion var det.
Bildet av den norske motstanden, den må males med litt flere farger, noe som også skjer i større grad etter som de aktive krigsdeltakerne har dødd, og nye forskere kan se på innsatsen med mer uhildede øyne.

Årsdagen for krigsutbruddet bør være en dag for ettertanke, der våre svin på skogen også må tas med, og ikke kun det vi mener passer inn i vår selvoppfatning.

 

[baluba]

Det norske krigsoppgjøret brøt i tillegg med grunnloven for å få gitt de kriminelle "som fortjent". Det er klart at Quisling foretok et ulovlig statskupp og samarbeidet med okkupasjonsmakten, men det var ikke dødsstraff for hans forbrytelser den tiden han gjorde seg skyldig i dem. Og det er bare et eksempel på luguber juss i rettsoppgjøret etter krigen.

 

[SVS Inderøy]

77 år etter... Og Norge har fortsatt ikke et forsvar som vil være i stand til og forsvare landet mot en Invasjon :-/